Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Rett før jul fikk jeg Lucy Dillon sin bok Der lyset slipper inn i postkassen. Dette var i den mest hektisk innspurten av juleforberedelser så boken ble liggende både fordi det var travelt og fordi jeg tenkte at dette er en feelgood-bok som jeg har lyst til å nyte og kose meg med. Jeg fikk rett!

Bokens hovedperson er Lorna som i det vi møter henne er besøksvenn for Betty. Hun bor på et hospice og snart skal dø. Betty er en modig gammel dame som utfordrer Lorna til å gjøre ting hun egentlig ikke tørr. Når Betty dør har hun testamentert hunden sin Rudy – en supernervøs dachs – sammen med penger til mat, forsikring og medisiner til hunden. Lorna både vil og ikke vil ha Rudy, men blir overtalt til å ta ham med. Hun har kjøpt galleriet i hjembyen Longhampton, der far, mor og søsteren Jessica bodde de siste årene foreldrene levde. Moren var en kjent bildekunstner og faren levde og åndet for moren. Søsteren Jessica ble gravid i ung alder, ga utdanningen på båten og giftet seg med solide Ryan. Lorna oppdager at mye er forandret i Longhampton, men samtidig er alt slik det var før. Hun treffer igjen Sam som hun var veldig forelsket i. Han hadde lovet at han aldri skulle bli på gården til foreldrene og arbeide der, han skulle ut i verden og lykkes. Lorna traff ham i London da hun investerte mye penger i et popupgalleri. Da fortalte han henne med rene ord hvor utrolig dumt og risikabelt dette prosjektet var, hun ble sint og såret og enda verre ble det da han fikk rett. Når hun nå treffer ham igjen er det med blanede følelser og litt undring siden han var så fast bestemt på å aldri vende hjem. Lorna oppdager at galleriet er fullt av usolgte bilder, kopper og smykker og hun prøver på ulike måter å få det til å gå rundt. Hun vil gjerne komme i kontakt med kunstneren Joyce Rothery for å få henne til å stille ut i galleriet for å få litt blest om det. Joyce vil ikke slippe inn noen i huset sitt, verken Lorna eller sosialtjenesten,hun nekter. Joyce bor i et nydelig hus med en helt spesiell hage og hun har en hund som trenger mosjon. Ved diverse misforståelser tror Joyce at Lorna er en hundepasser som skal ta hunden hennes med på tur, men slik er det ikke. Lorna er derimot en sympatisk person som prøver å overvinne sine egen redsler og følelse av å mislykkes i mange ting. Hun har gått på kunstskole, studert kunst og lett i dypet av sitt hjerte for å finne noen fnugg av kunstnergen i seg, men til ingen nytte. Hun kan se hva som er bra, men å skape selv… .

Dette er en meget lettlest, feelgood-type bok. Dessverre er den også lett å glemme. Det som er herlig med slike bøker er at de gir deg en pause. Dillon skriver ikke dårlig, men det er forutsigbart, uten store overraskelser. Så hvis du vil lese om snille mennesker, vakre omgivelser og muligheter for happy-ever-after, hvorfor ikke denne?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: