Orhan Pamuk er en av mine favorittforfattere. Jeg blir hver gang begeistret for skrivemåten, miljøbeskrivelsen og hvordan han skriver om så mye mer enn en rettfram historie. Kvinnen med rødt hår fikk jeg som lese-eksemplar fra Gyldendal og dessverre eller heldigvis har jeg hatt denne liggende i «skal-lese-stabelen» siden den kom ut i 2017.
Romanens hovedperson er Cem, han bor sammen med sin mor, faren har forlatt dem og økonomien er dårlig. Han vil studere, og for å få penger til dette jobber han i bokhandelen nær universitetet. Cem har en drøm om å bli forfatter, men penger må skaffes. Han får jobb som hjelpemann hos brønnmesteren Mahmut som skal grave ut en brønn i landsbyen Öngören rett utenfor Istanbul. Han lover moren at han ikke skal gå ned i brønnen, men bare være oppe på bakken. De to reiser til landsbyen, gravingen begynner og mester Mahmut finner ut at de må ha en hjelper til. En gutt fra landsbyen kommer og hjelper dem, men selv om mesteren har sagt at dette arbeidet bare tar to uker, trekker tiden ut og de finner ikke vann. Gutten fra landsbyen går tilbake til sitt egentlige arbeid og Cem og Mahmut er igjen for å fullføre arbeidet. Oppdragsgiveren vil at de skal gi seg, men Mahmut insisterer på at de skal fortsette. Cem er på leting etter en farsfigur og gjennom samtalene de har om kvelden etter arbeidet er ferdig, knytter han seg nærmere Mahmut. Han leser Sofokles drama Kong Oidipus og blir helt oppslukt av handlingen i dette stykket. Mahmut forteller Cem historier om kveldene, men en kveld ber Mahmut Cem om å fortelle noe. Cem forteller en meget frisert utgave av Kong Oidipus og dette får Mahmut til å tenke på den iranske legenden om Rostam og Sohrab, der sønnen dreper faren. Disse to fortellingene skal følge Cem gjennom hele livet og bestemme flere av handlingene hans. I landsbyen er det et omreisende teater der den vakreste kvinnen Cem har sett arbeider. Han finner ut hvor hun bor og følger etter henne. Han står utenfor huset og håper på å få et glimt av henne. Hun har rødt hår, hun er høy og huden hennes er helt hvit, Cem er besatt. Han blir kjent med en av mennene i følget hennes og det viser seg å være mannen hennes. Han inviterer Cem med på teateret og der får han se en forestilling basert på Rostam og Sohrab som gjør et sterkt inntrykk på ham. En dramatisk hendelse får Cem til å forlate landsbyen i full fart og den dårlige samvittigheten han får av av denne handlingen henger ved ham gjennom årene som kommer. Cem kommer inn på universitetet, han blir ingeniør og han gifter seg med Ayse og sammen gjør de gode foretninger, blir rike og lever et godt liv, men de får ikke barn. Dette er en stor sorg hos begge. I stedet reiser de rundt i verden, går på museer, leser og blant annet fordyper de seg i Ødipus fortellingen og legenden om Rostam og Sohrab. Cem får mulighet til å reise tilbake til Ôngören som nå, etter at Istanbul har bredt seg ut i alle retninger, ligger innenfor bygrensen. Han oppsøker stedet mester Mahmut og han grov ut brønnen og han treffer igjen Kvinnen med rødt hår. Hun har ting å fortelle ham.
Dette er en bok med mange lag, for her er det mange tema som blir berørt. Cem lever seg veldig inn i fortellingen om Ødipus som dreper sin far og gifter seg med sin mor. Han gjør ikke det, men da faren forlot dem for å drive med politikk, følte han et sterkt tap. Dette prøver han å erstatte gjennom å knytte seg til Mahmut, men Cem svikter Mahmut, er dette sviktet å regne som et drap? Her er det mye å tenke på! Anbefales!
Andre som har skrevet om boka er Rose-Marie og Tine.
Bentebing's Weblog 