Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Kaia Dahle Nyhus har laget bildeboken Sjokoladeskurken, en bok om en liten gutt som har stjålet sjokolade. Han har tydeligvis gjort dette noen ganger for snart er skuffen full. Han er redd for at faren skal oppdage det og han har vanskelig for å sovne. Han hører noen krafse på vinduet, han åpner og utenfor står en skurk. Skurken ber han bli med ham, for han er en av dem nå… De kommer til et møte med mange mennesker, der skurker av alle slag er samlet. De forteller om hendene sine som stjeler, svindler, nasker, terroriserer og myrder. Det er ingen hender som passer til oppgaven «stemmen» vil de skal utføre, helt til de kommer til gutten, han er et barn med små hender. Disse hendene kan stemmen/mafiabossen bruke til å hente opp en nøkkel. Gutten klarer dette og får spørsmål om hva han ønsker seg, men ingenting av det mafiabossen foreslår vil han ha. Han blir kjørt hjem, legger seg og sovner. Når han våkner er alt som før, nei, forresten skapet er fullt av sjokoladepenger

Og mere skal det bli! tenker jeg og ser på hendene mine. For det er jeg som er sjokoladeskurken.

Da jeg begynte å lese denne boka om gutten som ligger der og er redd for å bli oppdaget fordi han har gjort noe han ikke burde, tenke jeg: anger og omvendelse! Men, neida, her er det ingen anger, heller en viss forskrekkelse over alle de skumle skurker som finnes i verden, for det er flere enn vi forestiller oss, sånn i det daglige. Gutten kan hjelpe mafiabossen med å få tak i nøkkelen han har mistet og det er jo en god gjerning. Belønningen er slik som vi gjerne tenker oss at mafiabosser gir: Gull, diamanter, penger, hjelp med «problemer», alvorsprater med noen, en bazooka… men gutten ønsker seg ingenting. En mafiaboss med respekt for seg selv lar ikke en hjelper gå uten belønning, så skapet til gutten blir fylt av gullmynter, sjokoladepenger – en passende belønning tydeligvis, for nå er han klar til å gå videre i sin karriere som sjokoladetyv.

Jeg må si jeg lurer litt på hva som er budskapet i denne boka. Gutten har dårlig samvittighet for å ha stjålet sjokolade, han finner en forklaring hvis faren skulle oppdage ham, men er ikke helt god i samvittigheten fremdeles. Når den voksne skurken kommer og sier at han er en av dem nå, så aksepterer han denne posisjonen uten prostest. Den voksne sier det, da er det slik eller? Presentasjonen av de andre skurkene gjør ham noe forskrekket, men når han klarer å løse oppgaven blir han fornøyd og ikke minst når belønningen kommer. Hva vil forfatteren si her? Er det greit å stjele? Er stjeling av sjokolade en så «liten» forbrytelse at det ikke teller med? Tydeligvis ikke, for gutten blir regnet som «en av oss» det vil si voksne forbrytere som har mer enn sjokolade på samvittigheten. Har gutten tenkt å fortsette å stjele sjokolade? Ser sånn ut, skal vi tro siste linje i boka. I

llustrasjonene er mørke, med slangelignende elementer som snor seg over sidene i det skurkene presenterer seg. Det er noe grøssende over personende og situasjonen. Gutten er kledd i lyse farger, kan det være et signal om uskyld? Dette er en bok til samlesing og samsnakk. Den kan gi utgangpunkt for gode samtaler om rett og galt og sikkert en del å forundre seg over. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: