Bentebing's Weblog

Denne gangen har Max Estes laget en bildebok uten ord, men for en bok! Ved første gjennomlesing tenkte jeg at han må ha blitt inspirert av Henry Thoreau, men så oppdaget jeg at hovedpersonen leser Jack London: Når villdyret våkner og denne boken er nok med på å sette i gang en rekke handlinger for hovedpersonen. Boken starter med en stor grå by. Husene er høye, det er mye trafikk, mange mennesker, støy, søppel, folkene går med hodet ned i mobilene sine, det er ingen farger, bare grått. Bildet zoomer inn på en ung mann som står i vinduet på ett av høyhusene. Vi kommer nærmere og inn i leiligheten hans. Der er det en grønn plante, ellers er alt grått der og. Han bor sammen med foreldrene sine, men de er like oppslukt av mobilene sine som alle andre. Han går ut på gaten og vi blir konfrontert med enda mer trafikk, støy og søppel. Plutselig ser han en gul fugl. Han begynner å følge etter den. Han går og løper gjennom byen til de sammen kommer til en mur med en gjenspikret port. Fuglen flyr inn og han følger etter. Bak muren er det en park, grønn, vakker, med stier som slynger seg inn mellom trærne. Han går omkring og nyter. Når han kommer hjem finner han fram boken Når villdyret våkner og begynner å lese i denne. Han pakker en sekk og forlater foreldrene og byen. Han tar med seg planten og sammen reiser de langt utenfor byen og begynner vandringen mot villmarken. Langt om lenge kommer de fram til skogen og han slår opp teltet. Han går omkring og ser på trærne, elven, vannet og nyter, men så begynner det å regne og den idylliske teltplassen blir en flommende elv som tar med seg teltet hans. Han er en driftig kar så han finner andre ting han kan hjelpe seg med. Ut i fra denne hendelsen bygger han et tretopphus og slår seg ned der. Tiden går, han får langt hår og skjegg. Han er ute en dag og oppdager plutselig at huset står i brann, hva skal ha gjøre ….

Max Estes har laget en ganske tjukk bok denne gangen. Bildene er enkle, men likevel innholdsrike og bringer handlingen effektivt framover. Tidsintervallene blir markert med en helt svart side og det gir leseren en pekepinn om at her har tiden gått. Fargebruken er med på å understreke hvor vi befinner oss i fortellingen. Byen er helgrå, men etter hvert som vår mann kommer lengre ut på landet og ut i villmarken så kommer også fargene inn i bildene. Det er en klar samfunnskritikk i denne boka og det er vel flere som kan relatere til dette vil jeg tro. Dette er en bok som kan leses mange ganger, det er stadig noe nytt å oppdage, les den for deg selv, for barn, for venner, for de du kommer over, den er virkelig verdt tiden det tar. Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørge.