Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Denne fine bildeboken er laget av Hilde Hodnefjell. Boken handler om hvor lett det er å snuble, knuse, søle når man er en liten kropp med en fugl på skulderen som stadig forstyrrer. Pappa kjefter, det kjennes ikke bra ut. Barnet formaner seg selv om ikke røre hammeren, ikke dytte til påhengsmotoren eller ta for mye O`boy i melkeglasset. Det blir bare dårlig stemning av det. Barnet og pappa skal på sommerferie, de skal bo på en liten øy og pappa skal reparere et tak. Det beste pappa vet er å fikse ting. Fuglen følger med. De må ro fordi barnet dyttet påhengsmotoren i vannet. De møter en mann som hjelper dem og han vet mye om fugler. Han ser fuglen på skulderen til barnet og sier «sånne fugler må man leve med…» Mannen kommer innom hver kveld og han lærer barnet hvordan han skal leve med fuglen, bli kjent med den, ja til og med bli venner med den.

Illustasjonene er luftige og lette. Hovedpersonen kan være en gutt eller en jente, for klossmajorer finnes det av begge kjønn. Hodnefjell har en behersket fargebruk og en lett strek i de fleste oppslagene, men når ulykken skjer er det kraftige farger og store tunge bokstaver, vi kjenner hvor dumt dette blir. Det er en fin historie. Alle som er eller har vært klossmajorer kan kjenne seg igjen i den ekle følelsen av å gjøre ting som får stemningen til å dale. Det er en bok å snakke sammen om, og det er en påminning til alle voksne om å tenke tilbake på hvor lett det er å velte melkeglass, snuble i ting og glemme seg bort. Boka er gitt ut av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket. Det er en grundig anmeldelse av boka på nrk.no sine sider.

Forfatter Tor Åge Bringsværd og illustratør Thore Hansen er godt kjent fra sine bøker om Ruffen; sjøormen som ikke kunne svømme (1973). Nå har de laget en ny serie om barna til Ruffen og dragen Hamayoko, sjøormjenta Kaida og dragegutten Luki. Denne boka handler om når Ruffenbarna skal begynne i barnehagen. Den eneste barnehagen de kjenner til er den for sjøormbarna som ligger på havets bunn. Der kan ikke Luki gå, for han puster med lunger! Må de gå på hver sin barnehage? Luki prøver på ganske desperate måter å finne en måte slik at han kan gå i barnehagen under vann, men det går nesten galt. Foreldrene leter etter en god løsning for begge barna og etter en dramatisk redning av Luki får de vita at på jungeløya Mira er det en barnehage. De drar dit, men får de komme inn?

Bringsværd driver fortsatt sitt prosjekt: det skal være plass til alle, det skal være respekt for alle, det koster så lite å vise litt omtanke. Dette er gode verdier som han formidler på en levende, spennende og fantasieggende måte. Det hjelper også godt på at Thore Hansen bygger på og videre med sine lett gjenkjennelige illustrasjoner. Bøkene om Ruffen er godt kjent fra 1970-tallet og jeg tenker at mange av dagens besteforeldre har gode minner av å ha lest disse for sine barn, som kanskje igjen kan lese dem for sine. Generasjonsbøker! Hvorfor ikke? Temaene er fortsatt like aktuelle! Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Nordhordland Litterære Selskap er så smått i gang igjen etter diverse utsettelser på grunn av Covid-restriksjoner. Det er sommerferie nå og når vi møtes i august skal vi snakke om Mine drømmers land som er første bok i en trilogi av Merice Briffa. Briffa er en australsk forfatter som er mest kjent for sine familie/slekst romaner med handling fra Australia. Romanen begynner i 1844, vi er i Cornwall, England og vi blir introdusert for Meggan Collins som ser sin vakre, eldre, søster Caroline ligge i armene til Rodney Tremayne. Collins-familien er gruvearbeidere, Tremayne- familien eier gruvene, landsbyen og så og si folkene som bor i den. Meggan løper av sted til gjemmenstedet sitt og roer seg ned ved å synge. Con Trevannick som er fostersønn i familien Tremayne hører henne og blir helt betatt av både stemmen og Meggan, men hun som er tolv år synes han er gammel og stikker av. Moren i familien Collins vil at Caroline skal gifte seg med Tom Roberts som også arbeidet i gruvene, men Caroline stritter imot. Da det kommer for en dag at Caroline er gravid, forteller moren hvorfor hun ikke kan gifte seg med Rodney. Det er ikke bare klasseforskjellen, men det er og en annen hemmelighet som skjuler seg i familiens historie. Caroline kaster seg ut i dyp gruvesjakt og dør, familien pakker sammen alle sine eiendeler og flytter til Australia. I Australia er det også gruvedrift og mennene i familien får raskt arbeid. Moren mistrives og føler en enorm skyld for datterens død. Meggan har en drøm om å bli sangerinne, men moren prøver å dra henne ned på jorden ved stadig å gi henne huslige oppgaver. Meggan redder en liten gutt fra å drukne og familien til barnet spør om hun vil vli barnepike for gutten og søsteren hans. Hun tar gladelig i mot tilbudet og flytter til familien som bor et stykke unna gruvebyen. Familien Heilbuth oppdager snart Meggan sin vakre stemme og ber henne synge i selskaper de holder og hun opplever å bli verdsatt både hos familie og gjester. En dag får de besøk av Con Trevannick og Jenny Tremayne som er på leting etter Rodney Tremayne. Etter at Carloine døde, hadde Rodney et voldsomt oppgjør med faren og rømte deretter fra England. Nå er faren alvorlig syk og vil gjøre opp med sønnen. Ryktet har fortalt at han er i Australia og de leter over alt. Con og Jenny er forlovet, men det er Meggan Con er opptatt av og Meggan har etterhvert fått sterke følelser for ham. Con vil gjennomføre planen om å gifte seg med Jenny og Meggan prøver å kvele alle gode følelser for ham. En av dem som beundrer Meggan og stemmen hennes er den rike David Westoby. Han vil gifte seg med henne og sørge for at hun får utvikle seg som sanger. Hun elsker ham ikke, men er gladd i ham på en vennskapelig måte. Når Con har reist for å gjøre «sin plikt» bestemmer Meggan seg for å ta imot tilbudet og de gifter seg. Brødrene til Meggan vil flytte til området der det er oppdaget gull og legger ut på en lang reise. De treffer igjen familien Wenton som de tidligere har blitt kjent med og det fører til at de reiser sammen med dem en stund. Familien Wenton har tatt til seg en aborignerjente , Jane, som de fant i bushen sammen med moren. Jane er som en datter for dem, men opplever mye diskriminering av folk uten for familien. Rodney som har forandret navn kommer til denne familien og blir forlovet med datteren Anne. Han blir betatt av Jane og hun blir gravid. Når han får vite at faren ligger for døden reiser han tilbake til England og bryter forlovelsen med Anne. Meggan får undervisning av madame Marietta og lærer mye av henne. Hun debuterer og får stor oppmerksomhet. Con har brutt forlovelsen med Jenny og reist tilbake til Australia. Han oppsøker Meggan og selv om hun er gift begynner hun et forhold til ham i en annen by som de reiser til. De får en lykkelig uke sammen før Meggan reiser hjem. Hun oppdager at hun er gravid og før hun får fortalt David alt, dør han i en ulykke.  Jane som også er gravid oppsøker Meggan og spør om hun får bo hos henne en stund. Meggan tar henne med til familien Heilbuth som fortsatt trenger en barnepike og Jane får jobben. Pa Collins dør i en gruveulykke og Meggan tar med seg moren tilbake til England og kjøper et lite hus til henne der. Mens de er der får de besøk av Jenny som forteller at Con har reist tilbake til Australia og bosatt seg der. Jenny oppfordrer henne til å ta kontakt med Con igjen, han må i det minste få vite at han har en datter…

For de som liker drama og familiesagaer er dette et funn. Det er mye som skjer og det er mye følelser. Det som jeg synes er mest interessant er innvandrernes forhold til de innfødte, aborignerne. De blir av de fleste sett på som rare, skitne og tyvaktige. Kvinnene blir utsatt for seksuell trakasering og i de «finere» kretsene er det å invitere en person med mørk hud, til og med en aborigner ganske uhørt. Det finnes selvsagt unntak, men jeg tror forfatteren har grepet holdningene og beskrevet dem på en rett måte. Forfatteren skriver med stor respekt om deres tradisjoner og kunnskaper om urter og medisiner som hjelper familien Collins i en vanskelig situasjon. Selv om familiene vi møter skal alle starte på likt nivå, kommer det tydelig fram at her er det de samme klasseskiller som i England og i Europa. Forfatteren skriver også om gruveselskapene som søker profitt framfor sikkerhet, noe som fører til skrekkelige ulykker. Boka er på vel 490 sider, hadde det ikke vært for de forviklende kjærlighetshistoriene hadde det blitt en tynn bok. Liker du familiesagaer, da er dette en flott bok, er det i meste laget for deg så skygg unna.

Ny bok om Rot og Bjørne av Hege Østmo-Sæter Olsnes! Denne gangen skal de på stranden. De har med seg badedyr og skal lage raserfart i følge Rot, mens Bjørne synes de skal være litt forsiktige og hvert fall ikke gå ut på dypet. På stranden treffer de Lo som inviterer dem med på å bygge sandslott. Bjørne vil, men ikke Rot for han skal «lage raserfart». Bjørne blir på stranden med Lo men Rot blir sur og vil bade med en gang. Rot raser omkring i vannet og venter på Bjørne. Endelig kommer han, men sammen med LO… Bjørne oppdager at Rot er på dypet og de kaver seg ut til ham, men Rot vil ikke reddes. Han kjemper imot og plutselig går badedyret til Bjørne og Lo istykker og Rot må redde dem. Heldigvis kan Rot svømme og sammen kommer de seg i land. Nå kan de leke sammen resten av dagen.

Dette er fjerde bok om Rot og Bjørne, en bok om vennskap og sjalusi, men også om å ta vare på hverandre når farer truer. Illustrasjonene er enkle men talende og uttrykkene til de to hovedfigurene er innimellom helt ubetalelige og gir litt til den voksne medleseren også. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

 

Viola Ardone har skrevet en fin og interessant roman om den sju år gamle gutten Amerigo som bor alene med moren sin Antonietta, en alvorlig, men vakker kvinne. De bor i Napoli og er svært fattige, men Antonietta ber ingen om hjelp, hun klarer seg selv og Amerigo hjelper til. Han gikk på skolen en stund, men så var det slutt og han måtte ut og samle filler. Moren får tilbud om å sende ham til Nord-Italia hvor det var mer velstand og det var familier som ville ta imot fattige barn. Det var kommunistene som ordnet dette og dermed gikk det de villeste rykter om hva som ville skje med barna som ble sendt med tog til Bologna og til byene rundt. Vi møter Maddalena som organiserer alt og som fører barna sammen med familiene de skal bo hos. Antonietta bestemmer seg for at sønnen skal være med toget og Amerigo reiser sammen med vennen Tommasino til en ukjent tilværelse. Amerigo kommer til den enslige Derna som fører ham sammen med familien til kusinen sin. Dette blir livsforvandlende for Amerigo. Han får god mat, varme klær og best av alt mannen til kusinen Alcide ser hans musikalske talent og ordner med musikkundervisning for ham. Amerigo strever med bokstavene, men tall har han greie på. Han nyter varmen i familien, lærer mye og opplever at vennskapet med de to guttene i familien etterhvert blir bra. Han må vende tilbake til moren når høsten nærmer seg og det gamle livet i Napoli blir som en brutal overgang fra komfort til dyp fattigdom. Moren tar fra ham det som hun ser som unødvendig luksus. Fiolinen som han har fått blir lagt under sengen for nå er det tid for å arbeide og ikke drive dank med å spille. Amerigo skriver brev til Derna og familien, men får aldri svar. Månedene går og en dag  oppsøker han damen som ordet med togturen og satte ham i kontakt med Derna. Der får han vite at Derna har sendt brev og gaver til ham hele tiden, men moren hans har ikke latt ham vite at brevene ble sendt til denne adressen. Han oppdager og at fiolinen er borte og pengene brukt til mat. Han løper fra moren, han kommer seg på toget til Bologna og reiser tilbake til Derna og familien. Det går førti år. Amerigo har blitt en berømt fiolinist. Han har tatt stefamilien sitt etternavn. Når moren dør reiser han tilbake til Napoli for å begrave henne. Der får han vite at han har en yngre bror. Han møter mennesker fra sin barndom, men det er bare vennen Tommasino som når helt inn til ham og gir livet en ny mening og håp.

Det er en bittersøt fortelling om Amerigo, den utrolige fattigdommen han og moren levde under og idealismen kommunistene viste for dem som led. Maddalena som dukker opp både her og der i fortellingen sier på slutten at tidligere var nøden et politisk spørsmål, …Nå er det ingenting igjen av det, den som vil gjøre noe godt, må gjøre det alene, helt på egen hånd. s.229  Det er en lettlest roman, selv om temaet og hendelsene som ligger i bakgrunnen slett ikke er enkle og ikke så lett fordøyelige heller. Bak på boken står det at denne vil appellere til Elena Ferrantes lesere, ja, kanskje det, men den gir i hvert fall et bilde av Napoli etter andre verdenskrig og idealistene som hjalp de fattigste.

 

 

 

 

En dag dukket Ninjarobot; en superhemmelig skoledagbok opp i postkassen min. Forfatteren bak boka er Torkil Torsvik og han har fått med seg Olve Askim som illustratør. Jeg stusset på undertittelen: en superhemmelig skoledagbok, for i mitt hode burde det da være en bok til å notere saker og ting i. Det viste seg raskt at det var feil. Boka handler om Nils som skal begynne i sjuende klasse, faktisk hans første dag på skolen noen sinne. Nils har altså ikke gått på skolen før, han aner ingen ting om å få venner, hvordan man ter seg i klasserommet og hvordan man posisjonerer seg for å nå sine mål. Nils er en superhemmelig ninjarobot som vanligvis er ute på oppdrag om natten. Han utfører farlige stunts og mestrer flere kampsporter. Han kan svare på de mest intrikate spørsmål, men han har aldri vært forelsket og har lite greie på følelser. «Mamma-en» hans vil at han skal leve et vanlig liv, men Nils har diverse filtre som gjør at han ganske ensidig søker seg inn på målet: – å bli venn med de meste populære på skolen, når de han egentlig burde bli venner med er i en annen liga. Fordi Nils har levd i hemmelighet i alle disse årene, er det mye han har gått glipp av og man kan jo lure på hvorfor moren hans slipper ham ut i verden akkurat nå? Hun har en plan, selvsagt. Om den er til det beste for Nils er ikke helt sikkert, men han får nok av utfordringer å takle som ikke noe filter eller programering kan ta høyde for.

Det er full fart fra begynnelse til slutt i denne boken, for aldersgruppa er det en artig leseropplevelse. Illustrasjonene har et mangapreg og de hjelper godt til med å understreke det humoristiske i situasjonene Nils kommer opp i.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Det som forsvinner av Brit Bennett fordi den har vært heftig omtalt i engelsk språklige medier. Det er en lykke at den er kommet på norsk og i en lett og god språkdrakt. Boken handler om tvillingsøstrene Desiree og Stella som vokser opp i en bitteliten by i Sørstatene. I denne byen bor det svarte med lys hud og noen av dem blant annet Stella kan gå som hvit. Søstrene opplever at faren deres blir drept av en gjeng hvite menn som trenger seg inn i huset deres. Moren blir alene og må forsørge seg selv og jentene ved å vaske klær og gjøre husarbeid for andre. Jentene er flinke, men det er ikke snakk om noen collegeutdanning for nå trenger moren hjelp for å få endene til å møtes. Stella kjenner på lengselen etter å lære mer, mens Desiree er mer opptatt av å komme seg vekk fra byen og alt det den bærer med seg. En dag setter de seg på bussen og reiser til New Orleans. De er ikke mer enn seksten år, og vet lite om livet utenfor hjembyen. De får jobb og et lite krypinn. Det er hardt, men de er fulle av pågangsmot. Stella går på et kunstmuseum en dag det bare er inngang for hvite og hun blir ikke stanset. Denne opplevelsen får henne til å føle en form for frihet som hun ikke har kjent på tidligere. Hun søker på en jobb som sekretær i et hvitt firma, der den eneste kvalifikasjonen er at hun skal ha en pen håndskrift. Hun er kvalm av angst for å bli avslørt som svart, men hun får jobben. Desiree erter henne, men Stella ser på dette som en mulighet til å komme seg vekk fra alt. Sjefen ber henne bli med til Boston og hun takker ja. Hun reiser uten å gi noen beskjed til Desiree og forsvinner ut av livet hennes. Desiree er fortvilet og lei seg. Hun leter etter Stella, men hun er og blir borte. Desiree flytter til Washington der hun begynner å arbeide som fingeravtrykkleser for FBI. Hun treffer Sam som er advkat, kullsvart og skal det vise seg svært voldelig. De får en pike, Jude, som er like mørk som faren, men etter flere episoder der Sam holder på å slå henne helseløs, rømmer hun med datteren til moren som fortsatt bor i hjembyen. Desiree treffer igjen en mann som hun var forelsket i da hun var ung og de begynner et forhold. Vi møter igjen Stella som nå bor i Los Angeles i et meget pent hvitt strøk. Hun nyter å gjøre ingenting, men alt forandrer seg da en svart familie flytter inn i nabohuset. Beboerforeningen er i opprør og Stella er også med på at de absolutt ikke må få flytte inn. Det blir likevel slik at de flytter inn og Stella blir venner med kona i huset. De er mye sammen og ryktene begynner å gå. Stella passer på hun er bare sammen med sin fargede nabo og datteren når de ikke blir sett av andre. Dette fører til en konfrontasjon og Stella er igjen ensom. Stella og mannen har en datter som ligner faren, svært lys med blå øyne. Datteren, Kennedy, vokser opp og begynner å stille spørsmål om morens barndom, men Stella viker unna. Jude har begynt på UCLA, men trenger penger og tar ekstra jobber. På en av disse treffer hun Kennedy og da hun ser moren, Stella, raser alle historier om den forsvunne tvillingsøsteren inn over henne.

Dette er en fasinerende bok om søsterskap, familie, raseskille og kjærlighet. Jeg tror dette er en av de beste bøkene jeg har lest om dette i den senere tid. Bennett klarer å få fram det dype skillet som er mellom svarte og hvite. De mentale skillene som er på begge sider og hvordan dette griper inn i alt i samfunn og i familieliv. Desiree lengter etter søsteren. Stella har valgt vekk sin familie fordi hun har «passert» og dermed kan man tro har valgt for sin datter og niese også, men de to, Jude og Kennedy holder kontakten og det gir grunn til håp om at familie er strekere enn hudfarge. Jeg vil virkelig anbefale denne boka, den er vel verdt å lese.

Vådeskudd er fjerde bok i serien om politietterforskerne Jeppe Kørner og Anette Werner av Katrine Engberg. Vi har blitt godt kjent med de to etterforskerne i de tre foregående bøkene og her kommer vi litt nærmere dem. Hovedsaken er likevel forsvinningen til den unge Oscar Dreyer-Hoff ett av barna til denne familien som er kjent for sitt auksjonshus. Det finnes ingen tilsynelatende grunn til at han skulle forsvinne. Han er flink på skolen, har en god venninne Iben og har en grei relasjon til alle. Når Anette og Jeppe kommer inn i hjemmet til Dreyer-Hoff er det likevel lett å merke spenningen, ting som ikke blir uttalt og foreldrene som har en heller svak relasjon til hverandre. Har Oscar «bare» stukket av eller er det noen som vil ham vondt? Et lik blir funnet i forbrenningsanlegget til Amagerforbrenningen, et ultramoderne anlegg. Det er far til Iben, Kasper Skytte som sammen med maskinføreren oppdaget liket. Kasper er ingeniøren som sammen med sitt team overvåker alle installasjoner og resultater fra anlegget. Han har et stort ansvar, men han er også under et stort press for å levere gode resultater og det er ikke enkelt å være alenepappa. Liket er ikke Oscar, men læreren hans som Oscar har et svært godt forhold til, for godt? Vi møter og pensjonisten Esther de Laurenti og hennes nabo Gregers, en eldre herre som skranter mer og mer, men likevel nyter godt av Esthers omtanke. Esther er en oppegående dame og gir gode råd til Jeppe når anledningen byr seg.

Det er et godt driv gjennom hele romanen. Engberg er god til å beskrive miljø og som sagt blir vi godt kjent med hovedpersonene. Det er faktisk ikke nødvendig for opplevelsen og spenningens skyld å ha lest de foregående, men de er jo så gode så hvorfor ikke…

Dette er en roman som utgis i forbindelse med 100års jubileet til Det amerikanske biblioteket i Paris. Forfatteren Janet Skeslien Charles har laget en lettlest, feelgood, men med gode innslag av historien til Det amerikanskse biblioteket, kjærlighet til bøker og lesingens gleder og ikke minst en aldri så liten hyllest til Deweys desimalklassifikasjonssystem. Romanen har to tidsforløp det ene begynner i 1939 i Paris med Odile som skal på intervju på Det amerikanske biblioteket i Paris. Hun har pugget Dewey og snakker flytende engelsk, tanten hennes var medlem på biblioteket så hun er godt kjent, men vil hun bli ansatt? Hun elsker bøker og lesing, men er det nok? Det går ikke så bra med intervjuet, men de andre medlemmene hun kjenner oppmuntrer henne til å skrive en søknad og si det hun ikke fikk sagt i intervjuet. Hun gjør det og dette gir henne en fot innenfor. Faren er politileder i et av arrondissementene i Paris og han tar ofte med seg mulige ekteskapskandidater hjem. Odile synes dette er utrolig kjedelig helt til hun treffer Paul og de blir kjærester. Odile er tvilling med Remy og de henger alltid sammen. Han studerer juss, men bruker det meste av tiden sin på å skrive artikler mot krigsfaren som nærmer seg. Vi møter også Margaret som er gift med den britiske ambassadøren og svært ensom i Paris. Hun blir frivillig på biblioteket og hun og Odile utvikler et varmt vennskap. Margaret har alt, men et kjølig ekteskap, Odile har så det vidt går rundt, men en kjærlig familie rundt seg.

Det andre tidsforløpet er i1983 Montana der Lily bor med foreldrene sine. De har en gammel fransk dame som nabo, fru Gustavson. Lilys mor blir alvorlig syk og dør og faren prøver så godt han kan å lage et hjem for dem. Det er mye som foregår i et jentesinn i tenårene og faren ber naboen om hjelp. Det er Odile som vi ble kjent med i Paris som er naboen. Hun og Lily får et godt forhold, men Odile har mange hemligheter og Lily er en nysgjerrig person. Hun snoker rundt i ting hun ikke har noe med. Dette setter vennskapet på en veldig prøve. Det er mange damer i den lille byen som vil hjelpe faren til Lily ut av ensomheten, men det er først når Eleanor kommer på banen at det blir et nytt ekteskap. Lily fatter ikke at noen kan ta morens plass og er dypt fortvilet. Eleanor får en gutt og Lily må hjelpe til. Hun føler at det er hun som må passe på både mor og barn mens faren er på jobb og ikke ser alt arbeidet hjemme.

Vi følger arbeidet på biblioteket og Odile i Paris fram til september 1944. Det som skjer på bibolioteket med motstandsarbeidet derfra og hendelsene i Paris er historisk korrekt. Dette gjør også fortellingen spennende og det gir et bilde av en, for meg,  ukjent del av historien. Det skjer dramatiske ting mellom Margaret, Remy, Paul og Odile.

I USA er det småbylivet som dominerer, det er forbausende konservativt i mine øyne, men hva vet jeg…

Det er en bok som er lett å lese, den delen som gjør størst inntrykk er nok fortellingen om biblioteket, menneskene der og historien om arbeidet de utførte. Av personene som nevnes er flere personer som har levd og det som fortelles om dem har skjedd. Dette kan man lese om på bibliotekets nettside. Parallell fortellingen om Lily blir aldri særlig spennende, men den gir et lite portrett av en ung jente som vokser opp. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale boka, den er faktisk full av herlige sitater som kan være verdt å merke seg.

Forfatteren Tore Renberg har en lang rekke romaner bak seg, den foreløpig siste er Tollak til Ingeborg. Denne romanen er et intenst portrett av en einstøing som ser tilbake på livet sitt, livet som har gitt ham så mange slag i ansiktet, mener han. Han var gift med Ingeborg, en dame som alle likte og alle hadde noe godt å si om. Ingen i bygda skjønner hvordan denne nydelige damen kan holde ut med denne innelukkede, alkoholiserte mannen.  De elsker hverandre, de får to barn, en gutt og en jente, men så kommer Oddo inn i livet deres og han krever sin plass med med sine utfordringer. Ingeborg gjør så godt hun kan, men Oddo har mange mentale utfordringer og ingenting av det hun gjør hjelper. Han blir Oddotosken som går omkring på gården og i bygda. Tollak er en fåmælt mann, han drikker og når han drikker blir han voldelig. Han blir og voldelig når noen snakker nedstettende om Oddo. Han blir rasende på framskrittet i bygda. Han føler at verden er imot ham. Ingeborg prøver å få ham til å være sammen med familien hennes, men han liker ikke å være sammen med mange mennesker og særlig ikke de han ikke kommer så godt overens med. Ingeborg har behov for venninner, reise og gå på tur, men Tollak har ikke noen sans for slikt. Ingeborg har også sine mørke stunder. Hun blir deprimert og trenger avstand til hjemmet, men hun kjemper seg igjennom de mørke dagene og er som en buffer mellom Tollak og tida og verda. Barna reiser fra dem for å gå på skole og finne jobber, men Oddo blir. Tollak er bitter på framskrittet som tar fra ham saga og dermed levebrødet. Han vil ikke selge og han vil ikke ha noe mer enn høyst nødvendig med folk i bygda å gjøre. Han har sin egen oppfatning av hvordan ting er og bruker raskt nevene for å understreke det. Ingeborg synker inn i depresjon igjen og hun begynner å si negative ting om Oddo. Dette tåler ikke Tollak og i et raserianfall slår han henne ihjel. Han kommer til seg selv og skjuler drapet. Han og Oddo graver henne ned i Vestmarka et sted de pleide å grave ned søppel. Tollak snakker med Ingeborg, nå mer enn noen gang tidligere. Han hører hva hun ville ha sagt til ham og de har samtalen gående. Han får kreft og tilkaller barna som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Han må fortelle sannheten om da moren «forsvant».

Dette er en roman som gjør inntrykk! Teksten er satt opp slik at det blir en slags kortprosa, men det flyter fint og denne formen gjør at teksten blir om mulig enda mer kraftfull. Jeg ble minnet om den annen einstøing Bjartur i Halldor Laxness sin roman Sin egen herre. Der er det også en som lever uten tanke på familien sitt ve og vel, og er mest opptatt av sine egne ideer og tanker. Renberg fikk bokhandlerprisen i 2020 for denne romanen og det var vel fortjent.

%d bloggere liker dette: