Publisert i bøker

Tåkens hersker

Publisert den av bentebing

Når jeg ser at Carlos Ruiz Zafón kommer med en ny bok stiger forventningene og jeg håper på en ny Vinden skygge. Fikk jeg det? Ikke denne gangen for dette er et ungdomsverk av Ruiz Zafón og egentlig skrevet som en roman for unge. Boka er på 230 luftige sider, temaet har eventyrlige og magiske element og som ungdomsbok fungerer den helt fint. Med Vindens skygge som referanse faller den dessverre igjennom og blir ikke noen høydare for meg.

Boka handler om familien Carver som reiser fra byen de bor i til en liten landsby ved Atlanterhavskysten. Det er faren, urmaker og oppfinner på si, moren, søstrene Alicia og  Irina og broren Max. Tiden er juni 1943 og flyttingen skyldes at krigen trappes opp og det blir utrygt å bli boende der de er. Max lever i sin egen verden og selv om resten av familien har snakket vel og lenge om å flytte kommer dette som en stor overraskelse på ham. De kommer til byen og på stasjonen oppdager Max at stasjonsklokken går bakover. En innpåsliten katt dukker opp og Irina klarer å skrike seg til å ta katten med til deres nye hjem. De kommer til huset der de skal bo og det er også her merkelige lyder, ting som forsvinner og en skulpturpark der skulpturene endrer stilling. Max blir kjent med Roland og bestefaren hans Victor Kray. Roland bor i et lite skur på stranden og bestefaren er fyrvokter. Roland og Max dykker ved skipet Orfeus som sank en natt for mange år siden, dette skipet har en voldsom dragning på dem og de kan ikke la være å stadig dra ditt ut. Max er en smart gutt og aner at alle de merkelige tingene som skjer har en sammenheng. Han får høre deler av historien om huset de bor i av Victor Kray, men han forstår at her ligger det enda mer bak.

Det er en spennende og magisk historie, men jeg savner dybde i personskildringene og miljøet er slik at jeg ikke er helt sikker på hvor vi er i verden. Forandledningen for at familien flytter er krigen, men hvorfor er den så aldeles fraværende?

Som ungdomsbok og til blodfansen kan den absolutt anbefales og skal du lese noe lett og småskummelt – så hvorfor ikke denne.

Både Tine og Artemisia har skrevet om boken og er mer begeistret enn meg.

Publisert i bøker

Allmenn teori om glemsel

Publisert den av bentebing

Hva vet jeg om Angola? Ingenting – skal jeg være ærlig. Derfor var det ekstra spennende å få denne romanen tilsendt fra Solum/Bokvennen for en stund siden. Det forfatteren José Eduardo Agualusa som har skrevet romanen Allmenn teori om glemsel,  om Angola etter at landet ble uavhengig fra Portugal i 1975. Romanen har et stort galleri av personer, selv om fortellingen stort sett sirkulere rundt Ludo, kvinnen som reiste fra Portugal til Angola sammen med sin søster og hennes mann, er det flere personer som forteller både om det brutale styret i Angola og som gir et fargerikt bilde av forholdene.

Ludo, søsteren og hennes mann lever gode dager i Luanda, men da opprøret starter forsvinner både søsteren og mannen hennes og Ludo blir alene i leiligheten sammen med hunden Skrømt. To menn kommer på besøk og vil hente «varene» søsterens mann har oppbevart. Ludo dreper den ene av mennene og begraver ham i et bed på terrassen. Hun murer seg inne og slik lever hun med hunden Skrømt i nesten tredve år. Hun klarer seg ved å plante et banantre, fange duer og samle regnvann, men hun går også løs på inventaret for å holde det varmt nok om vinteren. Hun skriver ned tanker, dikt og historier og når papiret tar slutt skriver hun på veggene. Vi møter også noen fantastiske personer slik som Monte, som er kaptein i hæren, men han liker ikke forhørene av mulige motstandere av regimet.  Jeremias Carrasco som blir henrettet, men overlever ved hjelp av Madalena som har vært nonne og arbeidet på sykehus. Hun skjuler ham og frakter ham til familien sin og der holder han seg i skjul i ti år. Eller Lille Høvding:

Lille Høvding klarte å flykte fra fengselet ved å gjemme seg i en kiste, en burlesk tildragelse som fortjener en fyldigere beskrivelse på et senere tidspunkt. Etter at han kom seg ut, ble han søkk borte. Men istedetfor å søke tilflukt i et mørkt rom, eller et skap hjemme hos en gammel tante, som enkelte av kameratene hans gjorde, valgte han motsatt løsning. Det alle kan se, ser man ikke tenkte han. Følgelig vandret han rundt i gatene lasete og uflidd, med langt og ugredd hår, dekket av skit og møkk. For å gjøre seg enda mer usynlig, og unnslippe patruljene som trålte byen dag og natt for å hanke inn folk som kunnetjene som kanonføde, spilte han gal.

Det er en roman som vandrer mellom personene, Angolas nyere historie er bakteppet og forfatteren skriver slik at varmen og luktene blir tydelige. Det er så godt skrevet at jeg blar fram og tilbake i boka og fryder meg over enkelte avsnitt. Denne romanen bør leses av mange!

Rose Marie har også skrevet om denne boka.

Publisert i bøker

Arthur Peppers makeløse reise

Publisert den av bentebing

Phaedra Patrick har skrevet denne lettleste og koselige romanen om Arthur Pepper. Arthur Pepper er 69 år, det er ett år siden kona Miriam døde og han har stort sett vært i dvale siden. Hans gesjeftige nabo Bernadette har kommet med mat til ham, prøvd å oppmuntre ham til å gå ut, begynne livet på nytt og komme seg videre, men Arthur vil være i fred. På ettårsdagen for dødsfallet bestemmer han seg likevel for å rydde i konas saker og under oppryddingen finner han et armbånd med noen charm. Han kan aldri huske at Miriam gikk med noe slikt og hvem har egentlig gitt henne dette? Et av charmene er en liten elefant med et telefonnummer og Arthur bestemmer seg for å ringe nummeret. Han får snakke med en indisk lege som forteller at Miriam var barnepiken hans, som han var veldig glad i. Arthur begynner jakten på hvor de andre charmene kommer fra og oppdager at det er hendelser i sin kones liv som han ikke har visst om. Han har heller ikke spurt henne og nå er det for sent. Arthur oppdager at kona har levd et mangslunget og fargerikt liv og han blir stadig mer forundret over at hun valgte ham som verken er spennende eller fargerik. Han lærer og erfarer nye ting i livet og han begynner å sette pris på andre mennesker omkring seg.

En av blurbene på boka sier: «En sjarmerende og uforglemmelig fortelling». Enig i del en, uenig i del to. Boka er sjarmerende, men langt i fra uforglemmelig. Det er en kosebok! Litt sår fordi alle som har mistet en nær og kjær person vil kjenne seg igjen i den lammende sorgen og overraskelsene som følger med når man rydder opp etter noen – ikke alle er like hyggelige. Boka er likevel mest koselig og lettlest – en fin pause hvis leseambisjonen for sommeren har blitt i meste laget….

Publisert i bøker

Presidentens hatt

Publisert den av bentebing

Regnskapsfører Daniel Mercier føler han trenger å trøste seg selv, så han spanderer på seg et herlig måltid med havets frukter på et elegant brasseri i Paris. Kona og sønnen er bortreist, han vet at regnskapsavdelingen der han jobber skal omorganiseres, det er ikke mye å glede seg over. Mens han sitter der kommer president Mitterand sammen med et par andre menn og setter seg ved nabobordet. Presidenten og selskapet hans går og i det Daniel Mercier skal til å gå oppdager han at Mitterand har glemt igjen hatten sin. I stedet for å si ifra til personalet på brasseriet tar Daniel på seg hatten og går ut på gaten. Han føler seg anderledes, han tør alt han før ikke hadde selvtillit til, han tar ordet under omorganiseringmøtet i avdelingen dagen etter og tilværelsen endrer seg. Daniel er sikker på at det er presidentens hatt som gjør dette for ham og han føler seg bedre enn noen gang. Han får en ny ansvarsfull stilling og flytter til en ny by. Han mister hatten og den kommer på hodet til en dame som skal treffe elskeren sin. Han har lovet å forlate sin kone i mange år, med hatten på hodet forstår kvinnen at han aldri kommer til å forlate konen og hun gjør det slutt. Hun føler ingen sorg, men setter seg på en benk og fullfører en novelle som hun sender inn til en nasjonal konkurranse. Hatten legger hun fra seg på en benk i parken. En skjeggete og uflid mann kommer og setter seg på benken, han er på vei til sin ukentlige samtale med psykologen. Han har tidligere skapt fantastiske parfymer og var kjent for sin nese som kunne skille ut alle slags dufter, men nå hadde denne evnen forlatt ham og han er dypt depriment. Han tar opp hatten og lukter på den og kjenner igjen en av parfymene han har skapt og en annen som han også kjenner igjen. Han går til timen med psykologen og mens han er der tenker han på hvor lite han får ut av disse timene. Han går igjennom parken og prøver å kjenne igjen parfymeduftene han møter og han kjenner alle! Han tror at han skal klare å skape en ny parfyme – er det hatten som gir ham selvtillit?

Hatten er på vandring i to år, menneskene som bærer den får ny selvtillit – er det magi? Det er forfatteren Antoine Laurain som har skrevet denne lettleste og meget underholdende romanen om Presidentens hatt. Trenger du noe lett og hyggelig? Ta denne!

Publisert i bøker

The dust that falls from dreams

Publisert den av bentebing

Denne boka kjøpte jeg i Berlin i fjor og jeg har sett fram til å lese denne uten avbrudd, dvs det måtte bli i en ferie uten for mange avbrudd. Da vi reiste til Skottland i juni tok jeg boken med, super på flyet, fin til ventelesing både her og der og de late ettermiddagene når vi hadde trasket rundt fra morgen til nesten middagstid. Jeg har lest flere bøker av Louis de Berniéres og forventet en fin leseropplevelse. Jeg ble ikke totalt sjarmert slik som jeg ble av Kaptein Corellis mandolin, men fornøyd og klar for neste bok fra forfatterens hånd.

The Dust that Falls from Dreams begynner i 1902 og handler om Rosie McCosh, de tre søstrene hennes, Rosie´s kjærlighet til nabogutten Ash Pendennis og vennen Daniel Pitt. Faren til Rosie er finansmann og velstående, men dette gir ham ikke den sosiale statusen hans kone gjerne vil ha. Han har et kjærlig forhold til døtrene sine, men involverer seg lite i hus og hjem før det er helt nødvendig å gripe inn. Første verdenskrig begynner og både Daniel og Ash verver seg. Rosie og Ash forlover seg før Ash reiser til Frankrike og Rosie ber hver dag om at han skal komme trygt hjem. Ash bir såret og dør etter noen måneder i felten. Rosie er fortvilet og knust av sorg, det er mange som ønsker å oppmuntre henne, men hun er som lammet og føler skyld for at hun ikke ba nok for Ash. Daniel blir en god venn og støtte for henne, han frir og de gifter seg selv om faren til Rosie advarer Daniel om Rosies «tilbøyeligheter». Rosie er fortsatt preget av tapet av Ash – de hadde lovet hverandre alltid å være sammen og Rosie føler at hun ikke er trofast mot Ash sitt minne ved å gifte seg med Daniel. Søstrene føler med både Daniel og Rosie, men de lever sine egne liv og selv om de prøver å gjøre sitt for å hjelpe Rosie til å se hva hun har, er det likevel grenser for hva de kan gjøre. Det blir ikke bedre ved at de bor i Rosie sitt barndomshjem og moren stadig minner Daniel om at hun har mistet sin egentlige svigersønn.  Rosie og Daniel får en datter Esther som gjør livet til å holde ut for Daniel, men samlivet med Rosie er stadig ved å bryte sammen inntil faren til Rosie griper inn.

Vanskelig samliv rundt 1917- tiden – er det noe å lese om? Ja, for boken handler om mye mer enn dette: livet i skyttergravene i Frankrike, de gale flyverne som daglig risikerte livet for å rekognosere og kjempe, vennskapet mellom soldatene og de forferdelige ettervirkningene av en blodig og ødeleggende krig. Vi får lese brevene Ash skriver til Rosie, brevene Daniel skriver til sin mor og vi får vite hvorfor moren til Rosie ble så gal som hun ble. Forfatteren skaper levende mennesker, beskriver livet i skyttergravene slik at jeg nesten kjenner stanken og lurer på hva det er som får mennesker til å holde ut, ja ofre seg for land og folk under slike skrekkelige forhold.

Louis de Bernières kan dette med å skrive medrivende og interessante bøker som er vel verdt å lese. Anbefales!

Publisert i bøker

Papirfly

Publisert den av bentebing

Papirfly er Liv Gulbrandsens første ungdomsbok, men de som kjenner henne igjen fra arbeidet med Leser søker bok, diverse Standups og sprelske gjenfortellinger av bl.a. Folk & røvere i Kardemomme by vil lett kjenne igjen både stil og stemme.

June, 14 år er hovedpersonen som vi blir kjent med gjennom brevskrivingen hun bedriver i tiden etter at faren hennes er død. Hun skriver til damen som overraskende dukker opp i farens begravelse og erklærer at de hadde «tre stormende erotiske uker sist sommer», hun skriver til moren sin som hun er litt på kant med, hun skriver til politiet, til senterlederen på Tveitasenteret og hun skriver til psykologen Roy som hun må gå til for å bearbeide sorgen. Det er morsomt, faktisk veldig morsomt, men også sårt, vondt og vanskelig å være June. Forfatteren klarer å skape en jente som lengter etter faren sin, som er impulsiv, handler lenge før hun har tenkt på å tenke og blir superoverrasket når ting skjer. Dette er en liten bok, lett å lese, men ikke så lett å glemme. Likevel har jeg lyst til å lese den en gang til og le veldig høyt når handlingen er som villest, for nå vet jeg at det går fint med June.

Publisert i bøker, Krim

Tørke

Publisert den av bentebing

Hva viste jeg om Jane Harper? Ingenting! Jeg følger nettsiden Modern Mrs Darcy og der kom jeg over boken og ble veldig nysgjerrig. Heldigvis for meg er den kommet på norsk og biblioteket har kjøpt den inn. Bokens handling er lagt til den lille byen Kiewarra i Australia, det har vært tørke i to år og dette preger landskap, folk og stemningen i den lille byen. Hovedpersonen er politimannen Aaron Falk, han bor og arbeider i Melbourne, men har vendt tilbake til barndommens by etter at han har fått melding om at vennen hans Luke, konen Karen og sønnen Billy er drept, antakelig av Luke selv. Faren til Luke sender et brev til ham : Luke løy. Du løy. Kom til begravelsen. Aaron kommer, men han teller ned timene til han kan reise tilbake til Melbourne. Aaron ble i ungdommen mistenkt for å ha drept eller medvirket til dødsfallet til Elli, datteren til en fordrukken nabo. Etterforskningen av dødsfallet kom ikke fram til noe, men det ble etterhvert så uutholdelig for Aaron og faren at de reiste vekk fra Kiewarra for aldri å vende tilbake, før Aaron er her nå. Det er ikke mange som ønsker ham velkommen tilbake og flere opptrer svært truende overfor ham. Han blir involvert i etterforskningen av trippeldrapet på Luke og familien hans. Selv om det ser ut til at det er Luke som er morderen og selv har tatt sitt eget liv er det noe som skurrer både hos Aaron og den lokale politimannen Raco. De går igjennom alt, avhører personer i nærområdet, venner og familie av Luke. Nye opplysninger og trusler dukker opp og Aaron blir konfrontert både med fortiden og den han er nå.

Det er en spennende bok Jane Harper har skrevet, det er fint driv i den hele tiden. Det er ikke så mye gørr og blod, men det er heller den lettantennelige stemningen som er mellom folkene i byen som gjør at intensiteten blir til å ta og føle på.  Det var vanskelig å legge fra seg boka når det nærmet seg legge tid…

Publisert i bøker

Syrinpikene

Publisert den av bentebing

Martha Hall Kelly er forfatteren bak romanen Syrinpikene som ved første øyekast ser ut som en feelgood bok, men dette er fortellingen om kvinnene i Ravensbrück, en av legene som utførte eksperimentene på kvinnene der og filantropen og skuespilleren Caroline Ferriday.  Da jeg oppdaget at boken hadde handling fra og om andre verdenskrig, lurte jeg på om jeg orket å lese mer om dette temaet. Etter få sider ble jeg bokstavelig fanget inn av fortellingen og evnen til forfatteren å beskrive flere sider av det historiske forløpet. Kapitlene er delt mellom tre fortellere: det er Caroline Ferriday som arbeider som frivillig  i den franske ambassaden i New York, det er den polske piken Kaisa som bor i Lublin og det er den tyske legen Herta som lengter etter å bli kirurg og få behandle mennesker.

Kaisa, moren hennes og søsteren blir tatt av tyskerne for motstandsarbeid og sendt til Ravensbrück. Der møter hun legen Herta som har oppnådd sin drøm om å være kirurg. Operasjonene i Ravensbrück var ikke ment for å helbrede, men for å bruke unge friske kvinner til eksperiment bl. a. for å teste ut hvordan bakterier og fremmedlegemer virker på friske mennesker når det blir operert inn i kroppen. Eksperimentene som det senere kom fram, var grusomme og ødeleggende for livet til de som overlevde – og vi vet at uendelig mange døde i denne leiren og i de andre konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Kaisa og de andre kvinnene i leiren passer på hverandre så godt det lar seg gjøre, mens Herta som er opptatt av å gjøre det godt som kirurg, skyver de skrekkelig handlingene foran seg og tar ikke stilling til om de er forsvarlige eller ikke. Både Kaisa og søsteren blir operert, men de overlever selv om Kaisa halter etterpå og søsteren har store smerter. Krigen går mot slutten, Herta blir stilt for domstolen i Nürnberg og får sin dom, men Kaisa og søsteren må vende tilbake til Lublin og fortelle faren at moren er død. Caroline har holdt hjulene i gang for å hjelpe de franske flyktningene gjennom krigen. Hun får kjennskap til at de polske kvinnene (the Ravenbrück rabbits) ikke får hjelp fordi Polen nå ligger under Russland og ikke lenger er et selvstendig land. Hun bruker alle sine kontakter, skriver brev, besøker og overtaler mennsker i USA til å gi penger slik at de polske kvinnene kan får medisinsk hjelp. Hun klarer det og kvinnene får komme til USA for behandling og få en ny start.

Dette er en roman om faktiske hendelser. Caroline Ferriday har levd og er kjent og dekorert for sin innsats for flyktninger under andre verdenskrig. De andre personene som opptrer i boka er satt sammen av mange personer, men hendelsene er hentet fra virkeligheten. Boka gjør et sterkt inntrykk fordi Ravensbrück er kjent historie, men jeg visste ikke om hjelpen som Caroline Ferriday satte i gang.  Det er selvsagt fryktelig å lese om leiren og hvordan det var der, men forfatteren dveler ikke ved grusomhetene – heldigvis. Boka er vel verd å lese enten du tror du har lest nok om andre verdenskrig eller ikke, – hver fortelling har tross alt en ny vinkling eller et nytt aspekt ved seg – og denne fortjener oppmerksomhet, synes jeg.

Publisert i bøker

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Publisert den av bentebing

Jeg leste min første bok av Kyrre Andreassen for mange år siden – før jeg begynte å å blogge om bøker, faktisk. Det var boken: Svendsens catering – jeg synes det var en fantastisk underholdende, morsom og «to the point» bok, så da hans nyeste bok ble nominert til P2 lytternes romanpris og vi skulle lese den i Nordhordland Litterære Selskap ble jeg glad og full av forventning. Ble forventningene innfridd? Ikke slik jeg hadde tenkt, men likevel – Kyrre Andreassen har noe å fare med her.

Boken handler om Krister, Kristers ekteskap med Marianne, Krister sine naboer, Krister sine kolleger både da han var elektriker og nå i fortellende stund når han er omskolert eller heller omplassert av NAV for å undervise fremmedspråklige i norsk. Det er Krister som snakker, reflekterer, fordeler skyld og forklaringer på hvorfor han kommer opp i krangler og han har synspunkt på både kolleger og naboer så det holder. Han elsker Marianne, Andreas sønnen deres er viktig for ham, men han roter det til og finner stadig nye unskyldinger for at ting går galt. Krister må i fengsel for å ha overfalt en mann mens han var dørvakt, der må han gjennomføre et aggresjonsmestringskurs, men han har ikke nok selvinnsikt til å ta inn over seg at han faktisk har behov for dette kurset – han tar det som adspredelse og «boka om hjernen var interessant»  Jeg får noen bilder av den berømmelige Narvestad og Stutum når jeg leser boka, men jeg ler ikke så godt som da de to karene var på lufta.

I perioder tenkte jeg at nå holder jeg ikke ut denne selvsentrerte, masete fyren lenger, men så er det forfatteren da, som klarer å holde fokus på Krister og så gjør ham så levende, insisterende i hele prosjektet at jeg fullfører boka og må ta en liten runde med meg selv. Hva er det som gjør Krister så irriterende? Jeg ville ikke bli irritert på en pappfigur? Jeg tenker meg at Kyrre Andreassen har samlet mange typer, utsagn og karakteristika fra mennesker han har observert på sin vei, satt dem sammen og utformet Krister til en person med mye bagasje. Forfatteren skriver med empati om sin hovedperson, språket er gjennomført og det er vel det som gjør at jeg likevel holder  ut med Krister. Jeg tenker at dette er en bok som vil vokse på meg – slik som de fleste bøker gjør om man har strevd seg gjennom lesingen.

Artemisa , Tine , Bokstavelig talt og Rose Marie har også skrevet om boken.

Publisert i bøker

En frosk i fjorden; kunsten å bli norsk

Publisert den av bentebing

Lorelou Desjardins er forfatteren bak denne boka som gir et innblikk i den heller strevsomme oppgaven det er «å bli norsk». Hun skriver også bloggen afroginthefjord om litt av hvert ved det norske samfunnet.

Boka er humoristisk, forfatteren har et absolutt blikk for norske særegenheter og skriver om dem ut i fra sin egen bakgrunn og kulturelle bagasje. Hun skriver om norske ferier – laaange, om tradisjoner – den kortreiste gode maten som bare nytes noen svært få dager i året. Hun skriver lidenskaplig om mat, verdien av å ta vare på den gode maten og ikke bare leve av halvfabrikata.

Hun skriver innsiktsfullt om vår busskultur, hver mann sitt dobbeltsete og hvor lite modige vi er til å ta kontakt med folk på den enkleste måten – et smil i hver dagen.

Det er en bok til ettertanke, mye gjenkjennende latter og en liten tanke – hvordan ville vært for en nordmann å bli integrert i Frankrike?