Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Det er musiker Marit Larsen og illustratør Jenny Løvlie som sammen har laget bildeboka Der Agnes bor. Dette er en estetisk vakker bok. Agnes bor i en bygård med mange leiligheter. Hun er det eneste barnet i gården helt til Anna flytter inn. Agnes vet hvem som baker, bråker og hvem som sier hysj nesten før hun åpner øynene om morgenen. Hun vet om den perfekte sølepytten, hun vet om hvilken stein hun må stå på for å være høy nok for å hente avisen til naboen. Hun vet om fuglene som trenger mat og om særegenhetene til de som bor i huset. Når Anna flytter inn har Agnes lyst til å vise henne alle hemmelighetene. Hun lager en tegning, slipper den inn i dørsprekken til Anna og så venter hun på at Anna skal si noe, gjøre noe, hvasomhelst-noe, bare noe… Men Anna er visst ikke interessert i Agnes. Anna finner både sølepytten og mater fuglene helt uten hjelp av Agnes. Plutselig en dag er Anna der, rett foran Agnes. Anna har lue, Agnes har genser og det ser ut som de kunne vært strikket av samme garnnøste. Anna tar Agnes med og det viser seg at Anna har sine egne hemmeligheter som er fine, veldig fine.

Som sagt så er dette en vakker bok med noen luftige oppslag og andre som vrimler av detaljer. Det er en fin stemning i bildene og disse sammen med teksten gir livet i byen gjenkjennelig. Hvis den voksne medleseren klarer å la være å bekymre seg for barnet Agnes som er så mye alene, så er det mye både å se på og snakke om her. Når du gjerne vil bli venner med noen, når noen ikke ser ut til å bry seg, om alt var bedre før og hvor kjekt det er når nye vennskap blir etablert. Jeg synes det ble litt i overkant fantastisk når døra forvandler seg til trapp og stige og når rommer til Anna ble en takterrasse, men på den annen side, når man har ventet så inderlig som Agnes så hvorfor ikke litt magi og… Tekst og bilde henger fint sammen, utfyller hverandre og skaper helhet . Dette er nok en bok å lese langsomt, gjerne flere ganger for her er det mye å oppdage. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Emilie Christensen og Dorte Walstad har laget denne bildeboken sammen. Den handler om storebror Henrik som skal flytte fra lillesøster Vilde, det vil ikke Vilde. Hun teller ned dagene til han skal flytte og finner på alt mulig for at han ikke skal dra. Hun limer skoene fast til gulvet med superlim, hun gjemmer tannbørsten hans, hun teiper igjen døren hans, hun hiver klærne hans ut gjennom vinduet, hun knyter han fast i sengen mens han sover, hun prøver å bevise at hun er verdens snilleste lillesøster og hun skriver med tusjen: DU FÅR IKKE FLYTTE! Når dagen kommer så sitter han bare der, han som gledet seg sånn, har Vilde ødelagt alt? Vilde hjelper Henrik med å pakke og så flytter verdens beste Henrik.

En herlig bok om søskenkjærlighet. Det er lett å irritere seg over søsken, men når de skal flytte vekk blir alt så veldig alvorlig. Vilde sin heller utagerende aktivitet for å hindre storebroren fra å flytte har noe desperat over seg. Hun går absolutt over streken, men hva skal man gjøre da, når verdens beste Henrik skal flytte?

Illustrasjonene er store og enkle, det er mange detaljer i bildene som fører fortellingen videre. Vildes alterego, sjiraffen, følger med og understreker at hele Vilde er i opprør over å «miste» storebroren. Teksten har en fin rytme og vil være flott som høytlesingsbok. Her er det mye å snakke om, både det helt konkrete og ikke minst å snakke om å miste den daglige kontakten med en du er glad i. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Kaia Dahle Nyhus har laget bildeboken Sjokoladeskurken, en bok om en liten gutt som har stjålet sjokolade. Han har tydeligvis gjort dette noen ganger for snart er skuffen full. Han er redd for at faren skal oppdage det og han har vanskelig for å sovne. Han hører noen krafse på vinduet, han åpner og utenfor står en skurk. Skurken ber han bli med ham, for han er en av dem nå… De kommer til et møte med mange mennesker, der skurker av alle slag er samlet. De forteller om hendene sine som stjeler, svindler, nasker, terroriserer og myrder. Det er ingen hender som passer til oppgaven «stemmen» vil de skal utføre, helt til de kommer til gutten, han er et barn med små hender. Disse hendene kan stemmen/mafiabossen bruke til å hente opp en nøkkel. Gutten klarer dette og får spørsmål om hva han ønsker seg, men ingenting av det mafiabossen foreslår vil han ha. Han blir kjørt hjem, legger seg og sovner. Når han våkner er alt som før, nei, forresten skapet er fullt av sjokoladepenger

Og mere skal det bli! tenker jeg og ser på hendene mine. For det er jeg som er sjokoladeskurken.

Da jeg begynte å lese denne boka om gutten som ligger der og er redd for å bli oppdaget fordi han har gjort noe han ikke burde, tenke jeg: anger og omvendelse! Men, neida, her er det ingen anger, heller en viss forskrekkelse over alle de skumle skurker som finnes i verden, for det er flere enn vi forestiller oss, sånn i det daglige. Gutten kan hjelpe mafiabossen med å få tak i nøkkelen han har mistet og det er jo en god gjerning. Belønningen er slik som vi gjerne tenker oss at mafiabosser gir: Gull, diamanter, penger, hjelp med «problemer», alvorsprater med noen, en bazooka… men gutten ønsker seg ingenting. En mafiaboss med respekt for seg selv lar ikke en hjelper gå uten belønning, så skapet til gutten blir fylt av gullmynter, sjokoladepenger – en passende belønning tydeligvis, for nå er han klar til å gå videre i sin karriere som sjokoladetyv.

Jeg må si jeg lurer litt på hva som er budskapet i denne boka. Gutten har dårlig samvittighet for å ha stjålet sjokolade, han finner en forklaring hvis faren skulle oppdage ham, men er ikke helt god i samvittigheten fremdeles. Når den voksne skurken kommer og sier at han er en av dem nå, så aksepterer han denne posisjonen uten prostest. Den voksne sier det, da er det slik eller? Presentasjonen av de andre skurkene gjør ham noe forskrekket, men når han klarer å løse oppgaven blir han fornøyd og ikke minst når belønningen kommer. Hva vil forfatteren si her? Er det greit å stjele? Er stjeling av sjokolade en så «liten» forbrytelse at det ikke teller med? Tydeligvis ikke, for gutten blir regnet som «en av oss» det vil si voksne forbrytere som har mer enn sjokolade på samvittigheten. Har gutten tenkt å fortsette å stjele sjokolade? Ser sånn ut, skal vi tro siste linje i boka. I

llustrasjonene er mørke, med slangelignende elementer som snor seg over sidene i det skurkene presenterer seg. Det er noe grøssende over personende og situasjonen. Gutten er kledd i lyse farger, kan det være et signal om uskyld? Dette er en bok til samlesing og samsnakk. Den kan gi utgangpunkt for gode samtaler om rett og galt og sikkert en del å forundre seg over. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Hilde Hodnefjeld har laget boka om Lykke og hennes svært så overtroiske far. Dagen starter med at pappa roper: Husk å stå opp med det riktige beinet, Lykke! Og deretter får vi historien om pappa som er veldig overtroisk og prøver å viderføre dette til sin datter. Tro om det er med hensikt? Pappa mener de skal passe seg for svarte katter, ikke tråkke på strekene, ikke slå opp paraplyen inne og ikke gå under stiger. Det er mange farlige ting der ute, så mange ting som kan føre til Ulykke. Lykke lurer på hvordan Ulykken ser ut, kanskje den er grå eller svart? Lykke må ut og kjøpe lørdagsgodt og da oppdager hun at det er en svart katt i trappen. Pappa drar henne inn i leiligheten igjen og sier at de skal vente på et stjerneskudd slik at de kan ønske at de nye naboene med den svarte katten flytter. De sitter lenge oppe, men det kommer ikke noe stjerneskudd. Pappa har lært Lykke om alt som betyr lykke, men det kom ikke noe lykketegn denne kvelden. Når Lykke våkner dagen etter er pappa borte, hun leter gjennom hele leiligheten, men ingen pappa. Ute på verandaen ser hun regnbuen og da skjønner hun at han har gått for å lete etter enden av den. Hun måtte bare vente på at han skulle komme tilbake. Heldigvis kommer farmor og tar henne med seg hjem til seg. Lykke prøver å passe på edderkoppene, for de bringer lykke, men farmor støvsuger for mye. Hun prøver å se etter stjerneskudd, men farmor sier at om natten skal man sove. Så kommer Lykke på at firkløver bringer lykke og hun løper ut og begynner å lete, i tre dager holder hun på, endelig finner hun en i det pappa kommer. Han har ikke regnbuen med seg, men det gjør ingenting! Lykke spør om han gikk seg vill og det gjorde han på en måte, sier han. Lykke, pappa og farmor kommer tilbake til leiligheten og nå går de under stiger, møter den svarte katten i trappa og velger å bare tro på det som bringer lykke.

Dette er en anderledes bok om foreldre med mentale problemer. Det er hele tiden Lykke som snakker og observerer ut i fra sin forståelse og det gjør fortellingen både forståelig og tilforlatelig. Hun referer det pappa har sagt og lever med ham og hans hangups som det solidariske barnet hun er. Da det tipper over for pappa er det godt å ha en farmor med begge beina godt plantet i realitetene. Det er lett å bli begeistret for Lykke, men det tok meg et par gjennomlesninger før jeg fikk med meg alle detaljer og hva dette egentlig gikk i. Illustrasjonene er tilsynelatende enkle, men det ligger små frampek både her og der i dem. Hodnefjeld har brukt en neddempet fargeskala, det er bare Ulykken som er stor, svart og skummel med røde kvasse klør. Det er en fin bok å lese om ordspråk og overtro. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus har laget denne bildeboka om skolevergring. Det Pim som er hovedpersonen i Grevlingdager. Pim gledet seg til å begynne på skolen, til å få egen pult og plass og klasserom, til å lese, lære om verden. Slik er det ikke lenger. Nå er Pim sliten hele tiden, tung i beina, vondt i hodet, mageknip. Mamma lurer på hva det er, men Pim klarer ikke å fortelle. Mamma sier han kan være hjemme og det er som medisin, alt blir lettere. Dagen etter er han like dårlig og mamma tar han med til legen. Legen spør om det er noe Pim gruer seg til, men mamma svarer nei. Legen ser på Pim og spør om noe er dumt, men Pim finner ikke ordene. Legen sier det hjelper å telle og puste rolig ut og inn. Pim tenker på det legen sa. Mamma sier at alle barn må gå på skolen, pappa finner Grevlingboka som han kan ha med seg på skolen. Mamma kjører han, men vil ikke høre om at han har vondt i magen, at det er så mye bråk og at det vanskelig med gruppearbeid. Pim føler at det er hans feil, er det bare han som er dum og vanskelig? Læreren sier at alle må være på den store lekeplassen, alle må være i klasserommet, alle må ha gym. Det blir for mye for Pim som er som en grevling, en som trenger fred og ro, en som blir sliten av alle lydene og som trenger å ha oversikt over hva som skal skje hver dag. Forledrene og læreren finner en løsning slik at Pim og andre grevlingbarn som han kan ha det levelig på skolen.

Gro Dahle har skrevet flere bøker om traumatiske og tabubelagte temaer. Hun skriver med stor innlevelse og sympati for barnet som blir utsatt for slike hendelser og situasjoner. Det gjør hun også i denne boka, en bok jeg tenker kan være til stor hjelp for barn som er skolevegrere eller høysensitive. Som nær familie til et barn som blir utslitt av høye lyder og mange mennesker heier jeg på alle lærere som gjør sitt ytterste for at barn skal ha en god dag på skolen og jeg heier på Gro Dahle som tar tak i dette og andre tema for å aktualisere dem og tydelig gjøre at vi er forskjellige og det finnes løsninger om vi velger å se etter dem. Illustrasjonene av Kaia Dahle Nyhus er ekspressive og tydeliggjør budskapet i boka. Boka er utgitt av Cappelen-Damm, jeg lånt den på biblioteket.

 

Alice Harts fortapte blomster er debutboken til Holly Ringland. Handlingen i boken er satt til Australia og hovedpersonen i boka er Alice Hart. Alice er ni år når romanen begynner. Hun bor ved havet, faren dyrker sukkerrør og moren som er gravid når historien begynner, har en hage som er et eventyrlig sted for Alice. Moren lærer henne om blomster, hva det heter, hva de symboliserer og hvordan de kan brukes. Faren har ingen kontroll over temperamentet sitt, han slår kona og straffer Alice for den minste ting. Han har et verksted i hagen der det er strengt forbudt å gå inn. Alice og moren lever i konstant frykt for faren. De får ikke ta kontakt med noen og Alice får ikke gå på skolen. Hun sniker seg til byen og inn på biblioteket en dag, der hun blir tatt godt imot av Sally som er bibliotekar og som aner at her er det et forsømt barn som står foran henne. Faren oppdager hvor hun har vært og tar fra henne lånekort og bøker. Alice ser hvordan faren har slått og mishandlet moren en gang hun kommer opp etter et bad i havet og det gjør et veldig inntrykk på henne. Det oppstår en brann i huset og verkstedet, foreldren omkommer og det er bare såvidt  Alice overlever. Hun ligger lenge på sykehuset og Sally kommer og leser for henne. Hun får endelig vite at hun har en farmor, June, som hun kommer og henter henne. Etter brannen har Alice sluttet å snakke og det tar lang tid før hun begynner igjen. June bor på Thornfield som har vært i familien i mange år. Gården går i arv til den i familien som har evne og vilje til å dyrke blomster og følge gårdens tradisjoner. Da det ble klart for Alices far at han ikke ville få gården etter moren, brøt han med henne og alt som hadde med gården å gjøre.

June har tatt inn kvinner som har opplevd store traumer i livet sitt, som medarbeidere på gården og de hjelper Alice til sakte å komme ut av sitt traume. Alice opplever at det er så mange ubesvarte spørsmål i familien og når hun spør June, får hun bare unnvikende svar. Alice lærer om blomstene de dyrker, hva de betyr og hvordan de tar vare på kunnskapen om dem. Hun finner glede i arbeidet, men hun lengter veldig tilbake til havet og når hun finner elven som renner ved grensen til eiendommen blir hun lykkelig. Her møter hun også Oggi og de blir glade i hverandre. Når Alice blir atten år, har hun fått nok av Junes uvillighet til å fortelle om familien. Hun og Oggi bestemmer seg for å rømme til Romania der han egentlig kommer fra. De avtaler tid og sted, Alice kommer, men Oggi viser seg ikke. Hun er knust, men oppdager at det er June som står bak sviket. Hun blir rasende, tar bilen sin og kjører vekk. Hun kjører i flere dager inn i ørkenen, blir utmattet og dehydrert, men får hjelp av folk hun møter. Hun får jobb i en nasjonalpark der de guider folk i et krater hvor det vokser noen fantastiske blomster. Alice stortrives og får venner, men hun forelsker seg i Dylan, en mann som er like voldelig som faren. Alice går i samme fella som moren, hun bortforklarer slag og spark, men en dag da hun ser de samme blåmerkene som moren hadde på sin egen kropp, er det som hun våkner og tar et oppgjør.

Da jeg så boka, tenkte jeg at dette var en feelgood roman, med kanskje noe interessant om blomster. Den er det også, men det handler altså om vold i nære relasjoner. Det handler om kvinner som mister stemmen sin, om hvor vanskelig det kan være å vite når man skal fortelle familiens historie og ikke minst tilgi hverandre sine feiltrinn og utelatelser. Ja, også var det disse fortapte blomstene… June kaller kvinnene som kommer til Thornfield for Blomster, de har alle tapt noe, men de finner også noe gjennom arbeidet og fellesskapet. Hvert kapittel innledes med et blomsternavn og en forklaring på hva de betyr eller symboliserer. Navnene stemmer med virkelige navn på australske planter, men betydningen av dem har forfatteren diktet opp. Det betyr ikke så mye for fortellingen, men er interessant tilleggsinformasjon for oss som er litt opphengt i sånt. Forfatteren sier at hun kom over en ordbok over Victoriatidens blomsterspråk og har hatt dette som inspirasjon. Boka er underholdende skrevet,og gir noen tanker om relasjoner og hemmelighold. Anbefales!

Når Ian McEwan kommer med en ny roman er det alltid spennende å lese hvilket tema han skriver om denne gangen. I årets (2019) roman Maskiner som meg er det om kunstig intelligens. Det er interessant, litt humor og mye å tenke over.

Handlingen er satt til et alternativt 1980-tall for de historiske faktaene er ikke helt slik vi kjenner dem, men vi kjøper dette for fortellingen sin del. Fortelleren er Charlie, en mann i tredveårene som ikke er så oppsatt på å ha en fast jobb, men som heller prøver å livnære seg på aksjehandel. Han er jurist, men etter en heller snuskete virksomhet som han såvidt unngikk fengesel for, har han helt gått over til handel på børsen. Han bor i en dårlig leilighet, i etasjen over bor Miranda som er student i tjueårene og veldig vakker. De er en del sammen og Charlie ønsker seg et stabilt liv med henne. Charlie arver en god del penger etter sin mor.  Da det kommer noen få eksemplarer av maskiner med kunstig intelligens  på markedet bruker Charlie arven sin på dette. Disse maskinene ser ut som mennesker og man kan programmere dem med de egneskapene man ønsker. Charlie kjøper en Adam. Han og Miranda deler programmeringen av Adam mellom seg og gjør det slik at den andre ikke vet hvilke egenskaper som er valgt. Adam er vakker, han myk hud, er varm og prosesserer informasjon med lynets hastighet. Han har en avbryterknapp i nakken og må lades hver natt. Charlie og Miranda bruker litt tid på å bli kjent med ham og Adam bruker alle tilgjengelige databaser på å finne informasjon om dem. Adam blir forelsket i Miriam. Han blir med i leiligheten hennes og en natt ligger de sammen. Dette liker ikke Charlie, han blir sjalu og får Adam til å love å ikke gjøre dette igjen. Adam går med på dette, men forteller at han ikke kan skru av følelsene sine for Miranda. Charlie kan ikke tro at Adam har følelser, men han handler som om han har det. Adam skriver haikudikt og leser dem for Miranda. Han er helt hekta på Shakespeare og søker i alle tilgjendelige databaser for mer informasjon. Charlie setter Adam til å handle på børsen for ham og han tjener masse penger.

Charlie møter mannen som skapte maskinene med kunstig intelligens og han forteller at flere av Adamene og Evaene har avinstallert avbryterknappen. De har også omprogrammert seg slik at de nå er «dumme» roboter som bare gjør enkle oppgaver og noen har til og med begått selvmord. Er det slik at disse maskinene er blitt mer komplekse etter at de har fått egenskaper tildelt av eierne sine, er de til og med slik at de kan overstyre samfunnet?

Miranda har en dyster hemmelighet, hun har fått en mann i fengsel ved falsk forklaring. Hun mener at hun gjorde det riktige, mannen som ble fengslet er blitt en kristen og ønsker å sone, men Adam mener at hun har gjort noe som hun må sone. Det brygger opp til en alvorlig konflikt mellom de tre.

Det er virkelig en tankevekkende bok om maskiner, kunstig intelligens og det å være menneske, hva det er som gjør mennesket til noe unikt og enestående. Her er det mye å tenke over og som alltid har Ian McEwan skrevet en bok som ikke så lett lar seg glemme. Anbefales! Jeg lånte boka på biblioteket.

%d bloggere like this: