Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Jeg tror jeg har lest nesten alle romanene av Audur Ava Ólafsdóttir og jeg har likt de jeg har lest, så det var ingen overraskelse at jeg også likte Svaner blir ikke skilt som er den til nå siste boken hennes på norsk. Boken starter med at Floke mannen til hovedpersonen i boka Maria sier til henne at han er homofil og at han vil flytte til elskeren sin som også heter Floke. Maria og Floke har vært gift i elleve år, de har tvillinger på to og et halvt år og de har lenge søkt om å få adoptere et barn. Tilværelsen til Maria blir virkelig snudd på hodet. Hun har på ingen måte forstått at Floke er homofil og kontaktene han har hatt med menn har hun bare sett på som vanlige vennskap. Hun vandrer rundt i leiilgheten og prøver å forstå hva som har skjedd, for i henne øyne var ekteskapet mellom henne og Floke perfekt. I underetasjen bor Perla, en kortvokst dame som er parterapeut og ghostwriter. Perla dukker stadig opp i Maria sitt liv og kommer med sine betraktninger om livet, sitt eget, sine prosjekter og samtidig hjelper hun Maria med å forstå hva som har skjedd. Perla hjelper henne til å se tilbake på livet deres og stille spørsmål ved Flokes lange arbeidsdager, seine netter, iveren etter å dusje når han hadde jobbet lenge. Floke på sin side forteller etterhvert at han alltid har vært med menn, men at han ville prøve hvordan det var å leve med en kvinne og dessuten ville han gjerne ha barn. Maria er svært vakker, og hun er trofast mot Floke til hans store forundring. De har vært barnløse i mange år og søkt om å få adoptere et barn. Nå etter bruddet får de brev om at søknaden er innvilget. Det er en pike som venter på å bli hentet. Floke vil at de skal droppe adopsjonen og sier til Maria at nå blir hun enslig mor til tre barn. Maria på sin side som er hjelpearbeider og har god kjennskap til landet barnet kommer fra sier at man kan ikke svikte et barn. Midt i alt dette får Maria vite at hennes biologiske far har kommet til Island og vil treffe henne. Hun har visst om ham, men det har aldri vært noen kontakt i mellom dem, tror hun. De møtes, det er både noe kjent og noe ukjent ved denne fremmede. Hun vil treffe ham igjen og la ham møte barna hennes, men ting blir ikke som hun tenker.

Det er mye som kan bli anderledes enn man tenker og planlegger, dette er denne boka et godt bilde på. Det er en sorg for Maria at det hun trodde var det perfekte ekteskapet går i oppløsning. Forfatteren får fram følelsen av avvisning, hun lar Maria si: hadde det vært en annen kvinne kunne jeg ha kjempet, men hvem kan kjempe i mot en legning? Midt i det sørgelige er det også noen rare hendelser, som når Maria ser inn i Perla sitt kjøleskap og ser at der er det nesten tomt og tenker på sitt eget der det bugner av mat. Da er Perla stadig på farten opp til henne og «hjelper» henne med å spise både det ene og det andre. Når Maria endelig lander på sofaen til Perla for en terapeutisk sjekk foreslår Perla at hun kan betale med en boks gåselever… ikke dårlig betaling det. Romanen er lett å lese, jeg skulle gjerne vite hvordan det går med Maria, kanskje forfatteren har mer på lager om henne? Tine har skrevet en fin omtale her. Anbefaler denne boka!

Ingeborg Arvola planlegger å skrive en trilogi om kvenene som kom til Norge på 1850-tallet. Ruijan Rannalla – Sanger fra Ishavet er trilogiens tittel og første bind i denne er Kniven i ilden.  Det er en bredt anlagt roman om den vidunderlig vakre Brita Caisa Sæipajervi og hennes vandring fra Nord-Finland til Norge for å finne seg en mann til seg og sine to sønner. Brita Caisa har helbredende hender, hun hjelper når hun blir bedt om det, men dette fører henne inn i mange situasjoner som er både utfordrende og givende. Sønnene hennes har hver sin far, hun har aldri vært gift og på grunn av dette umoralske livet har hun stått kirketukt på hjemstedet. Denne opplevelsen, følgene av den og sorgen over søsteren som døde gjør at hun tar med seg sønnene og reiser med et følge til Norge. Der bor broren, der er det store fiskeressurser og der kan hun finne seg en mann, gifte seg, få en far til sønnene sin og komme inn i et mer sømmelig forhold. Det er planen, men Brita Caisa treffer bonden Askan-Mikko og det utvikler seg et kjærlighetsforhold mellom dem. Mikko er gift med Greta og driver en fin gård, men han må også dra ut for å være med på fisket. Brita Caisa og den eldste sønnen blir med som deltakere på arbeidslaget og det begynner å gå rykter om forholdet mellom Brita Caisa og Mikko.

Det er en storslagen åpning på denne trilogien, mange mennesker og navn. Fantastisk beskrivelse av Brita Caisa sin kjærlighet til naturen og omsorg for dem hun hjelper. Arvola har gjort en grundig research for å skrive kvenenes historie inn i romanen og ved starten på flere av kapitlene er det en slags faktaboks som refererer til historiske hendelser. For meg er det beskrivelsen av samfunnet, kvenene og samenes plass i samfunnet  som er mest fasinerende. I tillegg kommer at jeg får vite mye som var ukjent kunnskap om forholdet mellom nordmenn, kvener og samer, det er interessant. Kjærlighetshistorien … jaja… det blir nesten i meste laget for meg.Uansett skal det bli interessant å lese de neste bindene og det skal Arvola ha, hun har virkelig gjort en strålende innsats for å gi oss kunnskap om kvenenes liv og levnet.

Bo Gaustad lager vidunderlig morsomme og tankevekkende bildebøker. Hun klarer å se og fremheve det rare, underfundige og rørende i temaene hun skriver og tegner om. I denne boken handler det om hanen Henri som er lei av å være hane. Moren hans sa alltid: «Alle kan bli det de vil. De må bare ville det nok» og med disse visdomsordene legger han ut i verden for å bli noe annet, men hva? Skal han bli som schäferen Rolf? Han prøver seg med et kykkelivoff, men responsen uteblir. Han treffer en svaksynt mann som savner førerhunden sin Torleif og han tror at Henri er en førerhund. Henri blir glad og går fint i bånd, men han har glemt at han er fargeblind og det er farlig i trafikken. Han gir opp førerhund livet og prøver seg som høydehopper, balansekunstner, og medlem i ulvekor. Han prøver å slutte seg til en gruppe sauer, de skal jo være ålreite dyr, men nei. Det går i grunnen dårlig med alt han prøver til han til slutt gir opp og setter seg i et tre for å se på solnedgangen, men så…

Dette er en fin bok om å forsøke mange ting, om utenforskap, om behovet for å finne ut hvem man egentlig er og om vennskap. Illustrasjonene er enkle,men fulle av fine detljer som gjør at det stadig nye ting å se og oppdage. Henris røde kam går som en ledetråd gjennom alle tegningene og uttrykker sinnsstemningen hans på en fortreffelig måte. Det er mye å hente i Bo Gaustad sine bildebøker, mye å snakke om for små og store og mye å reflektere over. Barnebokkritikk har skrevet en grundig omtale av boka. Anbefales! Jeg fikk boka som leseksmplar fra Vigmostad og Bjørke.

Når det dukker opp titler som «Bare rør», «Hakk o ve» og her «Det suser i Sivert» så er det ikke så vanskelig å tenke seg at her er Ragnar Aalbu i farta med en ny og flott bildebok. Jepp, det ble et flott resultat denne gangen også! Det er slik med Aalbu sine bøker: her er det noe for liten og stor, barn og voksen. Det er bra, for plutselig sitter man der og leser boka for fjørtiende gang og da er det godt å kunne lete etter finurligheter i både tekst og bilder. I denne boka er det flodhesten Sivert som er på stranden. Han skal ikke bade, nix, nei. Det er både farlige og ikke minst er det ekle ting i vannet og det liker ikke Sivert. Alle prøver å overtale ham til å ta en dukkert, for vannet er deiiiiilig, men Sivert står i mot. Det er varmt, det er mye sand på stranden og den klistrer seg på en varm og svett kropp. Sivert ligner en nugget, han må av skylle seg i sjøen. Vannet er deilig, han er helt ren, det er nydelig. Så skal alle pluteslig gå! De har jo nettopp kommet!

En herlig fortelling om å bestemme seg og ombestemme seg, ikke lett dette her, men Aalbu sine delikate tegninger og artige tekst gjør dette til en fin leseropplevelse. Boka er i det unike «laptop 2,5D- formatet» – ganske kult må jeg si, dessuten gjør formatet det lett å lese i en større gruppe som skal se på bildene. Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad-Bjørke.

Kairos er guden for de avgjørende øyeblikkene og avgjørende øyeblikk er det flere av i denne romanen av Jenny Erpenbeck. Katarina nitten år møter tilfeldigvis Hans femtifire år på en bussholdeplass i Øst-Berlin i 1986. Hun er lærling på et setteri og han er en anerkjent forfatter, gift og har en sønn. Det avgjørende øyeblikket når de ser hverandre, når blikket treffer den andre, på bussholdeplassen, på bussen, når de går av. Hun blir med ham hjem og de utvikler et kjærlighetsforhold basert på hans regler for når og hvor de kan treffes. Hans har hatt flere utenomekteskaplige forhold og hans kone er visstnok også med på at de ikke skal kikke hverandre så grundig i kortene. De går på restaurant, de gjentar det første møtet hver måned som et skuespill og alle disse hendelsene siles gjennom Katarina sine tanker. Vi kommer tett inn på dagliglivet i Øst-Berlin, restriksjoner, vansker med å få tildelt leilighet, søknader om å få reise til familien i Vest-Tyskland og diskusjoner som foregår i det øst-tyske samfunnet. Katarinas foreldre er skilt og på grunn av boligmangelen bor hun hos moren og hennes nye mann. Moren er engstelig for datteren på grunn av aldersforskjellen og at han er en kjent person i byen. Faren som bor i Leipzig har også noen betenkligheter når han hører at datteren kjæreste er eldre enn ham selv. Katarina skifter læreplass og begynner som lærling på et teater. Der treffer hun Vladimir som hun har et forhold til, når hun forteller Hans om dette blir han fortvilet, vil gjøre det slutt med henne. Katarina angrer og for å gjøre «det godt igjen» går hun med på en total gjennomgang og opprensking av hva hun har gjort. Hans orker ikke skrive ned alle spørsmålene og refleksjonene han gjør seg, så han leser dem inn på kassett og Katarina sitter med øretelefoner og svarer systematisk på alle anklagene. I mellomtiden får vi vite hvordan samfunnet utvikler seg, for det er på denne tiden Øst-Tyskland forvitrer, muren faller og det som var en fast struktur i nesten tredve år blir borte i løpet av ganske kort tid.

Erpenbeck er en formidabel forfatter. Hun klarer å framstille historien til det øst-tyske samfunnet på en så eminent måte at det blir levende og interessant. Det er mange referanser til hendelser som ble kjent i Vesten og sikkert en god del som jeg ikke fikk med meg. Hun beskriver forholdet mellom Hans og Katarina fra det første møtet der de er nye og likeverdige for hverandre til en forskyving av maktforholdet som tilslutt avløses av døden. Det er så godt gjort.

Denne romanen ble jeg oppmerksom på da jeg var innom nrk.no sine litteratursider, det var en av disse liste med bøker det er verd å lese… Da jeg så hvor kort boka var, bare 163 sider, slo jeg til og lånte den på biblioteket. Boka er med i en serie Cappelen Damm kaller Oversette mesterverk, ikke mindre enn det, altså. Det er forfatteren Jamaica Kincaid som har skrevet romanen Lucy. Det er Lucy fra De Vestindiske øyene som er hovedpersonen. Hun har kommet til New York for å være aupair hos en familie med fire små barn. Moren i huset er Mariha og faren Lewis. Mariha prøver å bygge opp et vennskap med Lucy, men hun er i ferd med å løsrive seg fra alt som hun har reist i fra og er ikke interessert i å ha en voksen som venn. Lucy lærer langsomt en helt ny verden å kjenne. Der hun kommer fra er det ikke fire årstider, hun forbinder påskeliljer med noe helt annet enn glede og skjønnhet, snøen er bare kald og våt og sommeren er på langt nær så varm som hjemme. Hun ser på samfunnet rundt seg og finner ut at dette er helt anderledes enn der hun kommer fra. Hun blir indignert av mennesker som omtaler hjemlandet hennes som «øyene» som i deres øyne bare representerer ferie og avslapping. Dette blir anderledes når hun møte Hugh i et selskap. Han har reist rundt på De Vestindiske øyer og spør hvor hun kommer fra der. Hun «belønner» ham med å at de blir kjærester, men hun er ikke forelsket slik hun heller ikke har vært forelsket i noen andre menn. Hun får stadig brev fra moren som hun ikke leser, men legger i en stabel. Hun tenker ofte på moren, men med svært blanede følelser og etterhvert får vi vite hvorfor det er slik.

Detter er en bok om makt og maktforhold, om kolonier og kolonialisering og hvordan forholdet mellom rike og fattige ser ut fra den fattige siden. Lucy er en sterk person som vet å hevde sin rett og som ikke legger fingrene i mellom når hun ser ting hun reagerer på. Hun og Mariah blir venner, men først når de føler en gjensidig respekt for hverandre og hverandres valg. Det var en fornøyelse å lese denne boka. Anbefales!

Natalia Ginzburg er forfatteren bak denne korte, men kraftfulle romanen om et ekteskap. Boken begynner med et mord der jeg-fortelleren skyter sin ektemann Alberto mellom øynene. Hun tar deretter på seg kåpe og sko og går ut i byen. Hun kjøper seg en kopp kaffe som hun drikker før hun vandrer videre. I tilbakeblikk får vi vite hvordan de to møtte hverandre og begynte å gå turer, lese dikt for hverandre, går på teater og prate med hverandre. Hun forteller alt om sitt liv mens han sier ingenting. Det hun får vite om ham er det andre som forteller henne. Han bor sammen med sin mor, han elsker en gift kvinne, men hva mer? Veldig lite. Hovedpersonen synes Alberto er gammel, hun er ikke forelsket i ham, men hun liker å gå ut med ham. Hun pynter seg hver kveld «pudrer ansiktet» og venter på at han skal komme. Noen ganger kommer han, andre ganger ikke. Hun overbeviser seg selv om at hun er forelsket og hun vil gifte eg med ham. Alberto sier at han ikke er forelsket i henne og hun blir fryktelig lei seg. Han vil ikke at hun skal være så lei seg så han frir til henne likevel og de gifter seg. Hun oppdager at Alberto reiser vekk, er det på forretningsreise som han sier? Det viser seg at han stadig treffer kvinnen han elsker og han forventer at hun aksepterer dette. Hun prøver å forestille seg hvem kvinnen er, men når hun endelig treffer henne oppdager hun at hun ikke hater henne, men heller føler likegyldighet. De får et barn, en liten jente som blir hennes hovedfokus. Hun føler seg hjelpeløs overfor barnets behov, men samtidig vil hun gjøre alt for henne. Alberto på sin side vil gjøre slutt på ekteskapet fordi han ikke liker å skuffe henne og han vil på ingen måte avslutte forholdet til den andre kvinnen. Venninnen til hovedpersonen tar henne og barnet med på en reise. De bor på hotell og de har det etter måten kjekt, men barnet blir sykt, får hjernehinnebetennelse og dør etter noen traumatiske døgn. Alberto som i mellomtiden har flyttet ut, flytter tilbake igjen og de gjenopptar samlivet. De har det relativt bra sammen en stund, men så begynner han å reise igjen. I det han forbereder en ny avreise, skyter hun ham mellom øynene.

Det er en fasinerende roman, den er bare på 120 sider, men den er intens og medrivende. Jeg leste den i løpet av et par dager, men jeg kjenner på at historien har flere lag som jeg trenger å fundere mere over. Det er en rar historie der vår navnløse hovedperson nærmest overtaler seg selv til å bli forelsket i og gifte seg med Alberto som hun i utgangspunktet ikke synes noe om i det hele tatt. Aldersforskjellen er stor, men de liker å være sammen, den delen er genuin, men hun tilpasser seg ham og hans liv. Er det slik kvinner gjør? Hva er det som får henne til å skyte ham? En anmelder skriver at hun skyter ham mellom øynene fordi hjertet han er tørt, han elsker ikke henne, elsker han noen i det hele tatt? Jeg tenker at det er nok derifra denne tittelen kommer. Når er hovedpersonen lykkelig? Bare sammen med datteren, men hun er tatt i fra henne. Alberto bruker henne bare til huslige sysler og når han vil ligge med henne, ellers lever han sitt eget liv og låser seg inn på kontoret sitt. Det er en merkelig bok, en interessant og spennende bok, som jeg absolutt vil anbefale!

Brynjulf Jung Tjønn har laget sin første bildebok og har fått med seg illustratør Sunniva Sunde Krogseth. Gard bor på en gård og det er tid for å hente inn sauene, de mangler bare et lam og faren drar av sted for å finne det. Gard vil bli med, men moren har andre planer for naboen har adoptert en jente som kommer fra samme land som Gard. Han på sin side vil ikke leke med en jente, han vil lete etter lammet og går inn i skogen for å finne det. Året før tok reven et lam, det må ikke skje igjen. Gard sier til seg selv at han ikke er redd, men det er mange skumle lyder i skogen og han synes han ser øyne som følger ham der han går. Han finner lammet, men han ser også reven og konfronterer den. Han oppdager at både han og reven har noen de vil beskytte og han lærer noe om å ikke trekke forhastede slutninger.

Det er en fin bildebok som tar opp barnets behov for å bli sett som individ. Gard reagerer på at de voksne setter ham og den vesle jenta i samme bås fordi de er fra samme land. Tjønn setter også fokus på hvor lett voksne kjører over barnas planer fordi de ikke passer inn i dagsordenen. Det er et fint samspill mellom tekst og bilder. Illustratøren formidler stemningen og det usagte, men likevel tydelig ubehaget ved å være alene i skogen. Reven blir stor og skremmende for en liten gutt, men hun viser også Gard sitt mot i konfrontasjonen. Det er fint gjort. Barnebokkritikk har laget en grundig omtale av boka. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Det er en fryd når Jakob Martin Strid kommer med en ny bok. Denne gangen skal den lille blå elefanten Mimbo Jimbo lage et kunstverk. Han forbereder seg og henter fram det han skal bruke før han setter i gang. Han legger ut lerret, han heller utover farger, han spruter og tramper omkring på lerretet. Det blir mange farger, men ennå er han ikke fornøyd. Det må en jeep til, men selv den får ikke fram det han vil si. Han ruller Mumbo Jumbo over maleriet, tennisballer blir klæsjet på og en kanon med maling, fortsatt ikke det rette uttrykket. Hvorfor er det så vanskelig… men heldigvis skjer det uventede ting.

Det er farger, streker, søl og skvetting. Det kunne blitt et kaotisk bilde av barnlig fargeglede, men det blir det ikke for Strid tar elefantens ide og tanke om hva bildet skal uttrykke på dypeste alvor midt i halloien. Jeg fikk noen nydelig assosiasjoner til Jackson Pollock. Jeg er sikker på at denne boken er et godt utgangspunkt for å snakke om kunst, om å uttrykke seg i farger og andre kjekke observasjoner man kan gjøre gjennom boken. Kan jeg noe annet enn å anbefale denne? Nei! Jeg fikk den som leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke. Tine har laget en fin omtale av boken.

Leksjoner i god kjemi er debutboka til Bonnie Garmus og hvilken frydefull debut! Elisabeth Zott drømmer om å forske, bli tatt på alvor som forsker i kjemi og fordype seg i de virkelig vanskelig og dyptpløyende temaene. Det er ikke enkelt for vi er i USA, California på 1960-tallet og de som teller på forskningsfronten er menn, bare menn. Kvinnene som befinner seg på instituttene er i beste fall assistenter eller sekretærer, mest sannsynlig. Elisabeth Zott er i midlertid av et helt annet kaliber, hun vil ta en doktorgrad, hun vil forske og hun vil ikke bry seg om reglene som vil stanse henne. Det er en tid hvor seksuell trakasering ikke blir anmeldt og om den blir det er det alltid den kvinnelige part som får skylden. Kanskje ikke i lovens forstand, men i hvert fall i det praktiske liv. Elisabeth blir voldtatt av sjefen sin, hun sier i fra, hun må slutte. Hun har en master i kjemi og det gjør at hun får jobb på et forskningsinstitutt som en del av et team. Hun er svært intelligent, analytisk og har en stor arbeidskapasitet. Instituttet får en stor donasjon på grunn av en artikkel som E. Zott skrev og som skal brukes til forskning på abiogenese. Denne tildelingen blir aldri kjent for Elisabeth for ledelsen ved instituttet finner andre områder å bruke pengene på. Instituttet har en svært anerkjent forsker blant sine ansatte Calvin Evans, med eget laboratorium og alt utstyr han trenger. Elisabeth som har det adskillig trangere, sniker seg inn på laboratoriet hans og «tar med seg» noen kolber hun trenger. Dette forårsaker en god del oppstyr, men de to møtes og selv om de bare skal snakke fag, så faller de for hverandre. De bor sammen, men Elisabeth vil ikke gifte seg for da vil hennes forskning og arbeid «forsvinne» ved at hun blir mrs Evans. Calvin dør og Elisabeth oppdager at hun er gravid. Hun får sparken fra jobben for ugifte mødre på denne tiden hadde ingenting på en forskningsanstalt å gjøre. Hun blir imidlertid oppsøkt av sine team-medlemmer for ingen er så god til å analysere resultater fra ekseperimenter som henne. Hun skaffer seg på den måten en liten inntekt. Etter at barnet er født får hun komme tilbake til instituttet som assistent, men det er lite tilfredstillende. Barnet Madeleine er svært intelligent og Elisabeth trikser med fødselsåret hennes og får henne inn på førskolen ett år for tidlig. Her møter både Madeleine og moren nye utfordringer, men her treffer hun også Walter Pine som produserer ettermiddags-TV på jakt etter et nytt program. Hun blir TV-kokk, men en veldig spesiell TV-kokk som bruker kjemiske formler for hvordan man lager mat og saboterer alle forsøk på koselig pludre-TV. Folk er fjetret, programmet blir veldig populært og gjennom sine leksjoner gir hun håp til mange kvinner som har gjemt og glemt talentene sine.

Dette er feelgood, men romanen gir også et innblikk i holdninger til kvinner i arbeidslivet på 1950-60 tallet. Boka setter et skarpt søkelys på kjønnsdiskriminering og hvordan vi betrakter de som faller litt uten for rammen, den gang og sikkert også nå. Det oppstår noen herlige scener og replikkvekslingen er noen ganger virkelig knall god. Det er mye å smile av her, men jeg kjente også forargelsen koke i meg innimellom. Jeg vil anbefale boka om du trenger en opptur, for det er den virkelig. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere liker dette: