Publisert i bøker, bildebøker

Norske byer fra A til Å en let og finn ABC

Publisert den av bentebing

Figenschou forlag sendte meg denne boka og du verden for en bok. Det er en myldrebok, det er en bildebok, det er en bok om de største byene i Norge der vi både kan lære om byer vi ikke kjenner så godt og gjenoppfriske kunnskap om byen der man bor. Hver by har sin illustratør og på introduksjonssiden til byen står det litt om byen, det er oppgaver knyttet til illustrasjonene og navnet på illustratøren står nevnt. De fire største byene Bergen, Oslo, Stavanger og Trondheim har fått fem oppslag hver, mens de andre byene har ett oppslag. Det er flott at hver by har fått «sin» illustratør, det gjør variasjonen i oppslagene stor og det setter leseren på nye utfordinger ved at han eller hun må lete i andre former og farger hele tiden. Byene står ikke alfabetisk etter hverandre, men alfabetet står i riktig rekke følge noe som er viktig i innlæringen skulle jeg tro. Leseren blir invitert til å finne bokstaver inne i bynavnet, noe som forteller meg at her kan man med fordel lese boka til både andre og tredje klasse. Noen av illustrasjonene er formmessig ganske utfordrende – et eksempel her er oppslaget fra Molde: Illustratøren er Sandra Blikås og hun tegner mønster og former som får meg til å tenke på inspirasjon fra Matisse sine klipp, former som glir over hverandre og krever konsetrasjon og evne til å se sammenheng i form uavhengig av farge. Det er flott, men jeg tenker nok at dette oppslaget krever en eldre leser enn andre av oppslagene, slik som dette fra Bergen:

Det er illustratøren Åshild Kanstad Johnsen som står bak illustrasjonene fra Bergen. Hun er også kjent fra Kubbe-bøkene og disse bøkene leser barn fra svært tidlig alder. Formspråket er enklere og mer naivistisk enn flere av de andre illustratørene og dette gjør at toåringen kan kjenne igjen de kubbe-lignende figurene som går igjen i bildene.

Norske byer fra A til Å er en flott bok, det er en bok både små og store lesere vil ha glede av lenge og for de av oss som er lei av Hvor er Willy? – er dette en kjærkommen avveklsing i lete og finne jakten. Boka gir i tillegg en fin presentasjon av mange norske illustratørerer som gjennom sitt språk forteller om byer de har et forhold til. Denne boka vil passe både i skole og barnehage eller til koselesing i en armkrok. Anbefales!

Publisert i bøker, Krim

Menn som hater ulver

Publisert den av bentebing

Lars Lenth skriver om aktuelle miljøsaker i form av krimbøker med snert og driv. Vi husker Brødrene Vega om fiskeoppdrett og i denne boka Menn som hater ulver, ja – da er det ulvesaken i Østerdalen og Elverum som er i fokus. Det er den heller lurvete Rino Gulliksen og den konfliksky advokaten Leo Vangen som er «heltene» til Lenth. Historien begynner med at ulver dreper Phung Johansen som er på sopptur med sønnen sin. Det første gang siden år 1800 at et menneske har blitt drept av ulv og ulveforskerne Bjarne Gilbert og Emma Vase ser på dette som et veldig tilbakeslag for arbeidet med å sikre ulvestammen i Østerdalen. Det er mange kryssende interesser i bygda, ordføreren og hans varaordfører vil gjerne få  igang ulvejakten. Lensmann Tomteberget er ikke så tydelige i hvor han står i ulvesaken, mens hans betjent Sigrun Wroldsen er en ivrig tilhenger av dem som vil utrydde ulven i traktene. Eremitten Rino Gulliksen har holdt til i skogene et par år for å ligge lavt etter oppdrettssaken, men han kommer nå fram for å redde ulven og sette ulvehaterne skikkelig på plass. Leo Vangen får vite om dette og reiser til Elverum for å redde Rino fra seg selv, men Leo har nok med side egne problemer. Datteren hans har prøvd å ta sitt eget liv og kontakten mellom far og datter er heller dårlig. Leo prøver å få kontakt med henne igjen og vi øyner et håp i slutten av boka.
Det er mange stemmer i boka og vi får et innblikk i flere usunne relasjoner mellom bygdefolk og de som kommer utenfra, alle har sin agenda og de arbeider mer eller mindre målrettet for å gjennomføre denne.

Det er en fest å lese Lars Lenth. Det er vittig, det er spennende og han klarer å holde en hårfin balanse mellom den totale latterliggjøringen og skape en viss forståelse for de ulike ståstedene i saker om natur og kultur. Broren min, som har vært på besøk, har stått klar til å nappe fra meg boka noen  dager nå. Den forsvant over fjellet i dag.

Artemisa har også skrevet om boka.

Publisert i bøker, Krim

Badehuset

Publisert den av bentebing

Denne lettbeinte krimromanen fikk jeg tilsendt av Kagge forlag. Det er en ny krimduo Christina Olséni og Micke Hansen som står bak denne romanen. Handlingen utspiller seg i Falsterbo og persongalleriet er ganske så mangfoldig. Det starter med at vennene Egon og Ragnar og søstrene Elisabeth og Märta er ute og tjuvspilller på Falsterbo golfbane en tidlig morgen. I bunkeren ved hull to ligger formann for golfklubben Sven Silfverstolpe død. De tror at det er deres golfballer som har drept ham og Egon ringer til sin nevø Fredrik som er jurist og for tiden sykmeldt på grunn av utbrenthet. Egon og Ragnar mener det er synd at Silfverstolpe skal ligge der alene i bunkeren og bukserer ham opp i golfbilen hans og kjører ham til klubbhuset, sleper han inn på kontoret hans, knuser akvariet og stapper ham full av piller slik at det skal se ut som et selvmord. Når Fredrik kommer blir han helt oppgitt over de overivrige pensjonistene og prøver så godt han kan å få dem til å holde dette for seg selv. Dette gjør selvsagt Egon svært engstelig og han lurer på om 82 åringer kan få livstidsstraff….

Fredrik blir beordret av lenspolitimestern til å representere påtalemakten i saken om Silvferstolpes mord, selv om han protesterer heftig – han er jo sykmeldt! Det lokale politikontoret skal utføre etterforskningen og det består av Lisa, enke etter politimannen Mattis og mor til Linnea og Mårten gift med frue fra Dalarna. De to er et svært ulike par, Lisa ivrig og systematisk, Mårten langsom, med dårlig impulskontroll, men han har sine øyeblikk. De gyver løs på saken som utvikler seg til nok et dødsfall og ikke minst en død hest. Det er mange involverte i saken og Lisa og Mårten har nok av personer å avhøre som mulige mistenkte.

Dette er en roman med «pene mord» – absolutt ikke vold og brutalitet. Det er komikk, lett kortslutning hos noen av personene som er med i romanen og en sommerlig beskrivelse av Falsterbo med omliggende herligheter. Det er noen beskrivelser av personer – bl.a. av arkitekten i sitt selvtegnede hus, kledd i svart høyhalset genser og ditto svarte bukser – som er ganske spot on.

Boka minner meg om Svindel og multelikør, men denne er hakket mindre masete og det blir faktisk oppklart et mord. Det er noen forvekslinger med navn som ikke er helt bra og det er enkelte ting i oppklaringen av sakene som knirker, men alt i alt en god begynnelse av det som etterhvert skal bli en serie om mord i Falsterbo. Skal du lese en lett krim, så hvorfor ikke denne?

 

 

Publisert i bøker, Krim

Evas siste vitne

Publisert den av bentebing

Jeg har lest Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake og det var en fulltreffer! Tove Alsterdal skriver samfunnsaktuelle saker inn i krimromanene sine og det gir dem ( de to jeg har lest) til noe mer enn bare underholdning. Det er Eva som er hovedpersonen i Alsterdals bok denne gangen. Hun har vært gift med Svante og hun står utenfor huset hans når boken begynner. Han kommer ut og hun følger etter ham til butikken. Han oppdager henne og ber henne fortvilet om å slutte å følge etter ham. Hun prøver å forklare at de må snakke sammen om Filip, hennes sønn fra første ekteskap, men før hun kommer så langt blir hun slått ned – det neste hun oppdager er at hun ligger full av blod på bakken og Svante ligger død i buskene like ved siden av. Det var ingen andre i nærheten, bare en romkvinne som satt utenfor ICA og hun er borte nå. Eva blir arrestert for mordet på sin eksmann og opplever det uvirkelige for de fleste av oss, å bli fengslet for noe hun tror at hun ikke har gjort. Når politiet har undersøkt klærne hennes viser det seg at hun ikke har Svantes blod på seg og hun slippes fri, men med reiseforbud.

Svante har fått seg en ny kjæreste og har flyttet inn et nytt boligfelt i Beckomberga som tidligere var et psykiartisksykehus. Naboen til Svante er Niklas, konen Sandra og sønnen Even. Even har en spesiell diagnose og er ikke så sosial som barn på hans alder. Han holder seg mye for seg selv og rommet hans er forbudt for foreldrene, men når Niklas finner en hodeskalle fra et menneske der, må han finne ut av hvor dette kommer fra. Even får være med et par gutter og de har funnet et skogholt i Beckomberga der er det en hule og der  fant de hodeskallen og andre beinrester. Politiet blir tilkalt og det viser seg at her er det flere lik begravet. Dette og mordet på Svante skaper uro i strøket og naboene søker sammen.

Eva på sin side vil prøve å finne ut av hvem som drepte Svante, hun søker hjelp hos Filip, sønnen hennes. Han har flyttet til Berlin og Eva reiser dit for å finne ham. Filip er sint på moren fordi hun skilte seg fra Svante, han flink med data og er bl.a. på det mørke nettet, der avtaler og handel ikke blir registrert. Eva får et nytt innblikk i Svantes verden, en verden som får henne til å tenke tilbake på hendelser i samlivet deres og ting faller på plass. Eva får kontakt med Filip og overtaler ham til å bli med henne og lete etter romkvinnen som måtte ha sett noe da Svante ble drept.

Det er en spennende historie og interessant å lese om rom-folket, hvordan de blir behandlet både i Sverige og i andre land, om bakmenn og kontakter med alle slags hensikter. Noen er velmenende og ønsker virkelig å hjelpe, mens andre vil utnytte menneskene og deres desperate situasjon. Slutten er anderledes enn jeg hadde tenkt, men jeg er ingen gluping når det gjelder løsninger på krimgåter. Alsterdal skriver godt og drivende, så det er bare å anbefale denne!

Publisert i bøker

Ildjegerne

Publisert den av bentebing

Mens jeg leste min første (!) bok av Mons Kallentoft tenkte jeg på at nå er det snart påske og hvor stilig ville det ikke være å stikke innom en butikk og fange inn litt påskestemning i illustrasjonen til denne boka – fargerik som den er… ? Jeg spurte snille Nydalen blomster og de var helt med på det, så derfor kommer det et par ekstra bilder denne gangen.

Jeg har aldri tenkt på å lese kriminalromaner av Kallentoft fordi disse bøkene har hatt sin entusiastiske skare av lesere, men når Kagge forlag sender boka til meg og når Tine gir en positiv omtale, ja da blir jeg nysgjerrig.

Ildjegerne er den niende boken om Malin Fors, etterforsker ved politiet i Lindkjøping. Boken starter med en prolog som gir et lite glimt fra 1990 en klatretur i Nepal. Så er vi i Doha, Qatar august 2015 på en byggeplass, med en intens beskrivelse av arbeidspress og slavekontrakter som mange av de filippinske arbeiderne lever med. De som reiser seg og protesterer lever farlig, om de i det hele tatt overlever. I neste kapittel befinner vi oss i Linköping hos Malin og hennes kjæreste Daniel. Malin kjemper med uroen for Daniel etter at han var utsatt for et overfall, for datteren Tove som er i Nepal og sin tidligere alkoholisme. På politistasjonen får de melding om at en gutt er funnet myrdet i en kontainer. Han kom fra et hjem preget av en mor med store alkoholproblemer og Malin kjenner seg så altfor godt igjen. Lukas som gutten heter har en mormor som er en stabil støtte i livet, men sosialarbeideren som hadde hans sak gjør langt fra det hun skulle. Lukas var ett av mange barn som blir sviktet. Lukas blir funnet like ved huset til den rike og vellykkede forretningskvinnen Peggy Dunzell og hun blir forhørt flere ganger for har hun helt rent mel i posen? Under etterforskningen av mordet på Lukas kommer Malin over liket av en filippinsk kvinne som er myrdet og brent. Det er uhyggelig, for hvem er hun og hvorfor er hun brent? En film som viser hvordan den filipinske kvinnen brenner blir lagt ut på YouTube og Malin og hennea team begynner å ane at disse to sakene henger sammen – eller kan det være en tilfeldighet? Søsteren til den filippinske kvinnen arbeider i Hamburg, hun får melding fra en ukjent avsender om at søsteren er myrdet og broren i Doha er i vansker. Hun tar med seg sakene sine og reiser til Sverige for å hevne søsteren.

Tove datteren til Malin arbeider på et barnehjem i Katmandu og pleier Tsingtsen en svært syk liten gutt. Hun ber om hjelp til å få han til Sverige, men er det mulig?

Malin og teamet hennes arbeider i herdig med å løse sakene, i mellomtiden får vi innblikk både i arbeidsforholdene i Qatar og ikke minst hvordan noen benytter seg av arbeidere til å fremme sin egen jakt på profitt. Vi får høre om noen av kollegene til Malin og deres utfordringer i privatlivet og ikke minst om Malin selv og alt hun strever med.

Det var et fint møte med Kallentoft og hans heltinne Malin, det er helt klart at henne må jeg lese mer om. Dette er en fin bok å lese i påsken, ikke blodig, spennende, men det er mulig å ta en pause uten å miste tråden. Problemet er at man kan lett få krimabstinens av slike bøker og da gjelder det å ha bunkret opp! Jeg skjønner jo nå hvorfor Kallentoft har så mange trofaste fans. Anbefales!

Publisert i forfattere

Møte med forfatteren David Foenkinos

Publisert den av bentebing

Onsdag var det foredrag på Litteraturhuset med tema: Kunsten og døden. Det var forfatteren av boka Charlotte David Foenkinos som ble intervjuet av Sandra Lillebø (forfatter og kritiker). Foenkinos oppdaget litteraturen da han var 16 år. Han var alvorlig syk av hjerteproblemer og da han kom ut av sykehuset var det som å få livet på nytt, alt var nytt! Han begynte å skrive, male og lese. Han studerte jazz og han sier selv (med et smil) at han ble forfatter fordi han ikke fant en bassist til bandet sitt. Jaja, han har skrevet tolv bøker hvorav to barnebøker, har laget filmer og manus til filmer. Mange av bøkene hans er humoristiske, men det er ikke noe av dette i Charlotte. Nathalie derimot er humoristisk – (det må sjekkes!) er oversatt og tilgjengelig på et bibliotek nær deg. Det var romanen om Charlotte Salomon (1917 – 1943) som var kveldens hovedanliggende og forfatteren fortalte hvordan han følte et slektskap med Charlotte, han ble besatt av henne, hennes korte liv og hennes voldsomme produksjon av bilder de siste par årene hun levde. Møtet med hennes kunst forandret livet hans. Hun lagde, det hun selv kaller et syngespill – dvs bilder, tekster og noterte forslag til musikk som kunne spilles mens man leste tekstene og så på bildene. Verket hennes Leben? oder Theater? er en selvbiografi hvor hun gjør lidelse om til liv, humor og kjærlighet. Det tok Foenkinos tre år å finne formen på boka, hvordan skulle han skrive den slik at leseren også blir med på en utforskende reise inn i Charlotte Salomon sitt liv. Han fortalte at det var vanskelig å gjøre research, særlig for årene 1940 – 43. Det er mange ting man ikke vet noe om bl.a. hvorfor ble hun i Sør-Frankrike? Alle i familien tvang henne til å reise til Frankrike da det ble for farlig å være jøde i Tyskland, men hun var faktisk den eneste som døde i konsertrasjonsleir av familien. Charlotte kom fra en familie som var mer tyske enn jødiske. Faren tjenestegjorde under første verdenskrig som kirurg, der møtte han Franziska, Charlottes mor. Denne innsatsen var nok med på å få Charlotte inn på kunstakademiet når hun var 19 år, men hvem husket farens innsats da hun til slutt ble angitt i 1943.

Sandra Lillebø spurte om hva han tenkte om Charlottes modning som kunstner, når man er 26 år – hvor moden er man da? Dette er det selvsagt umulig å svare på, men når man ser bildene kjenner man kraften i dem, sa Foenkinos. Han ønsket ikke å skrive en bok om Holocost, men om Charlotte som kvinne og kunstner. Det var umulig for skriver man om Charlotte så må man og skrive om Holocost. Han arbeider med å få laget en film om boken, det kan bli fantastisk. I oktober 2018 skal det lages en utstilling av hennes verk ved det jødiske museet i Amsterdam, lysten til å reise dit ble straks påtrengende.

Det var en fin kveld med en interessant forfatter som jeg håper det blir oversatt flere bøker av.

Publisert i bøker

Charlotte

Publisert den av bentebing

Romanen Charlotte av David Foenkinos er en vakker, trist, intens fortelling om livet til kunstmaleren Charlotte Salomon (1917 – 1943). Charlotte vokser opp i en tysk-jødisk familie hvor faren Albert er kirurg og moren Franziska er sykepleier. I Franziskas barndomshjem har det vært flere som har tatt sitt eget liv, blant annet søsteren Charlotte (den første Charlotte) . Familien er selvsagt lamslått og de sørger på hver sin måte, for hvorfor gjorde hun det? Når Albert og Franziska får et barn, en pike, insisterer Franziska på at hun skal få navnet Charlotte etter søsteren, noe Albert er svært i mot, men han gir seg. Franziska blir mer og mer melankolsk, (manisk depresiv ville vel vi sagt) hun blir lagt inn på sykehus, hun får pleie i hjemmet. Hun flyttes til foreldrene, men til tross for sterk overvåking klarer hun å kaste seg ut av vinduet og dør. Faren begraver seg i arbeid, Charlotte skal skjermes og besteforeldrene er lamslått av sorg og vil vokte Charlotte slik at hun ikke får vite sannheten om morens død. Etter noen år kommer Paula en kjent sangerinne inn i faren sitt liv. Hun inviterer det kulturelle Berlin inn i hjemmet deres og det blir et nytt hjem for Albert og Charlotte. Det diskuteres og musiseres, det politiske klimaet er under endring og det vekker bekymring hos vennene som samles hos familien. Charlotte tilber Paula og hater henne, utad er de bestevenner, men i hjemmet er det ikke slik. Charlotte begynner å tegne, hun viser et usedvanlig talent og søker om å komme inn på Kunstakademiet. I mellomkrigsårene er det vanskelig for jøder å komme inn på studier og i 1936 er Charlotte den enste som kommer inn på akademiet. Året etter er det hun som vinner konkurransen mellom elevene for det beste verket, men hun får ikke motta prisen fordi hun er jøde og akademiet ønsker ikke å vise at de har en jødisk student. Det er farlig å være jøde i Tyskland,  faren prøver å overtale Charlotte til å reise til besteforeldrene som har flyttet til Sør-Frankrike, men hun nekter for hun har truffet Alfred som hun elsker. Han er sanglæreren til Paula og de treffes i hemmelighet. Alfred vil ikke ha noen bindinger og hans ustadighet er både en belastning, men også en tiltrekning for Charlotte. Alfred prøver også å overtale Charlotte til å reise, men det er først når Krystallnatten utspiller seg at hun innser at hun ikke har noe valg.

Flere politimenn patruljerer stasjonen.
Charlotte, omgitt av Alfred og Paula, må skjule sinnsbevegelsen.
For store følelsesutbrudd ville tiltrekke seg blikk.
Alle tre kom til å bli forhørt.
Hvorfor gråten hun slik, den unge jenta?
Hun skal jo bare være borte en uke, eller hva?
Så nei, de må ikke sette planen i fare.
Det gjelder å være behersket og rakrygget.
Ubesværet rive hjertet ut av seg.
Charlotte vil skrive smerten ut.
Det er umulig.
Hun reiser fra alt.
Faren, Paula, morens grav.
Hun forlater minnene sine, livet sitt, barndommen sin.
Og framfor alt forlater hun ham.
Hennes store, eneste kjærlighet.
Han som er alt i hennes øyne.
Elskeren hennes og sjelen hennes.
…

Sitatet fra s. 132 synes jeg beskriver Charlottes opplevelse av den endelige avskjed. Hun kommer til besteforeldrene som bor hos en amerikansk dame Ottilie More. De flytter etterhvert inn i en egen leilighet, men bestemoren går inn i en dyp depresjon og tar til slutt sitt eget liv. Da renner det over for bestefaren og han slynger ut historien om alle selvmordene i bestemorens familie, under denne tiraden får Charlotte vita at hennes mor tok livet av seg og det sender sjokkbølger gjennom henne. Krigen kommer stadig nærmere, bestefaren og Charlotte blir internert i en leir i Spania, men på grunn av bestefarens høye alder slipper de ut og kan vende tilbake til Nice. Bestefaren er krakilsk og beskylder Charlotte for alt mulig, hun vender derfor tilbake til Ottilies hus. Der møter hun Alexander Nagler og de blir venner. Jødene lever mer og mer utrygt og Charlotte opplever at hun har liten tid igjen …
På hjemveien trekker hun pusten dypt.
Denne dagen fødes hennes verk, Liv? eller Teater?
Mens hun går, tenker hun på bildene fra fortiden sin.
For å overleve, må hun male sin egen historie.
Det er den eneste utveien.
…
s. 180

Charlotte maler som besatt i atten måneder  i rom nummer 1 på hotell La Belle Aurore i Saint-Jean-Cap-Ferrat. Da har hun laget hundrevis av bilder og tekster, dette er livsverket hennes. I 1943 dør hun i Auswisch.

Denne romanen er den beste jeg har lest på lang tid. Form og innhold viser at forfatteren ønsker å ta meg som leser med på en utforsking av Charlotte Salomons liv. Jeg er svært opptatt av at det er rom for meg som leser i romanene jeg leser, det må være plass for undring og refleksjon – det er det her, og siden forfatteren er besatt av Charlotte, blir jeg også fanget inn av hans entusiasme.

Jeg håper at mange får lyst til å lese denne boken, det fortjener den!

Andre som har skrevet om boka er Beate, Rose-Marie og Tine

Jeg fikk boka som leseeksmplar fra Solum/Bokvennen.

Publisert i bildebøker

Hva er det med pappa?

Publisert den av bentebing

I mitt bildebokprosjekt har jeg nå lest alle bøkene som er på lista over bildebøker påmeldt Kultufondet i 2016. Min avgrensning har vært bøker for barn i 2 – 5 års alderen. Noen av de viktige og kanskje mest utfordrende bøkene har derfor falt utenfor min «ramme», men i noen tilfelle – og dette er ett av dem – har jeg likevel lest og skrevet om disse fordi de fortjener oppmerksomhet og at modige formidlere bør ta sjansen…

Teksten i denne boken er som en liten novelle fin, ettertenksom og helt konsekvent holdt i barnet Kasper sitt perspektiv. Det er han som opplever, og handler uten å reflektere over hvorfor pappa og mamma er annerledes.
Kasper bygger en borg, der skal bare de snille og vennene komme inn, ingen som truer eller snakker høyt. Kasper føler seg trygg når han er sammen med pappa, de kan gå over alt, de kan gjøre litt skumle ting, men det er trygt og morsomt likevel. Nå har pappa redde øyne, mammas sko er ikke glade lenger. De snakker høyt, Kasper må rope stopp. Mamma vil snakke med Kasper, ikke leke, det vil ikke Kasper. Gjennom leken finner de fram til at de må hjelpe hverandre alle sammen.
Illustrasjonene til Hilde Hodnefjeld understreker det ensomme i barnets lek, distansen til de voksne i noen bilder. I andre, der foreldrene er involvert i leken er de like store som Kasper og er med på hans premisser. Illustrasjonene følger tekstens intensjon nøye, de er virkelig med på å formidle Kasper sine følelser hvordan han opplever distanse og nærhet og gir på denne måten en fin inngang til teksten.
Vi får ikke vite hva som er problemet, men det er noe vanskelig som de voksne vil snakke om. Kasper bruker barnets strategi ved å holde seg opptatt med noe kjent, men han kjenner det fysisk at noe er helt feil. Det er ikke til å underslå at dette er en viktig bok, for når ting er vanskelige – da er det jo nettopp avgjørende å snakke med hverandre, prøve å forstå..

Men så er det meg som voksenleser og formidler, hvordan skal jeg gripe fatt i denne boken? Hvem leser jeg denne boken sammen med? Små eller større barn, liten eller stor gruppe – eller bare en til en? Skal den leses som en generell bildebok eller er den for barn som har det litt turbulent i hjemmet?

Ved første gangs lesing fikk jeg lyst til å gi opp boken med en gang – dette er for vanskelig, men så leste jeg den en gang til og den åpnet seg noe mer opp for meg. Likevel tok det meg flere gjennomlesninger, samtale med andre og en natts funderinger før jeg kom fram til at denne boka hadde jeg nok ikke brukt i en eventyrstund – der vet man jo aldri hva som skjer – for jeg oppfatter denne som en svært stillferdig, men intens fortelling som fortjener full konsentrasjon og oppmerksomhet.

Men som tidligere sagt, boka er en viktig bok og den er kanskje av det slaget som skal lese på et trygt fang for å komme fram til den rette mottakeren? Utfordringen, tenker jeg er at dette er en bok som lett kan bli oversett eller utelatt fordi den krever et visst gehør for når og hvem den skal formidles til.

Forlaget har aldersplassert boka i 6 til 9 års gruppen. Tja, kanskje det?

Publisert i bøker, litteratur

To søstre

Publisert den av bentebing

Etter en å ha stått på ventelista for å låne Åsne Seierstad sin bok To søstre, var det endelig min tur til å lese denne. Seierstad fikk Brageprisen for boka, den står på kortlista til Bokbloggerprisen og dessuten – jeg blir jo nysgjerrig på en bok med så mye omtale. Boka handler om to søstre fra Somalia, oppvokst i Bærum som reiser til Syria for å hjelpe IS-krigerne. I Bærum vokser de opp med mor Sara, far Sadiq, broren Ismael og to mindre brødre. Søstrene er flinke på skolen, storesøsteren Ayan er 19 år når de reiser, Leila var 16. En dag kommer de ikke hjem som vanlig på ettermiddagen, foreldrene tror de er hos noen venninner, men da de får melding fra dem seinere på kvelden at de har reist til Syria, blir de grepet  av desperasjon og fortvilelse. Faren varsler politiet, han reiser til Tyrkia og prøver derfra å ta seg inn i Syria for å hente dem hjem. Døtrene vil ikke hjem, de har forberedt seg et år på å reise til Syria, de har fått kontakter, de har skaffet penger, de er først og fremst overbevist om at det er umulig å leve et rent og rett muslimsk liv i det degenererte og sekulariserte Norge. Hva er det som gjør at to jenter som rikitgnok lever i to kulturer, den norske på skolen og fritiden, den somaliske hjemme, velger å reise til et land i krig og dyp splittelse? Hva er så viktig at det blir riktig å forlate foreldrene og søsken, bryte med miljøet og kulturen de har vokst opp i? De, som mange barn av foreldre med islamsk bakgrunn, gikk på koranskole og fikk undervisning der. I Ayan, Ismael og Leila sitt tilfelle fikk de undervisning av en privatlærer som var blitt anbefalt av moskeen, var det her det begynte? Eller er det bare slik at budskapet om at Allah behøver deg, du er viktig for ham – er det som gjør at livet får en retning og mening som unge mennesker behøver? Bildet er sammensatt, men vi vet at tilhørighet er viktig, å bli sett og oppleve mening. Søstrene stod ikke alene, særlig Ayan hadde venninner som tenkte på den samme, de diskuterte og prøvde meningene på hverandre, men ingen gikk «hele veien» slik hun gjorde. Leila fulgte søsteren og var den av dem som var mye alene, både på skolen og på fritiden. Broren Ismael tar avstand fra koranlæreren og  seinere stilte seg kritisk til islam slik de praktiserte den, han er glad i søstrene, men han støtter dem ikke i det de har gjort.

Seierstad har skrevet en omfattende og svært interessant bok om søstrene, familien deres, farens desperate handlinger for å få døtrene hjem og samfunnet rundt jentene. Hun har intervjuet lærere på skolene de gikk på og fått tilgang på e-poster og chat mellom broren og søstrene. Bak i boken har hun skrevet om hvordan boken ble til og kilder hun har brukt. Hun har ikke snakket med søstrene, men med miljøet rundt dem. Det er foreldrenes ønske at boka skulle skrives for å advare andre om hvor uforberedt og plutselig radikalisering av ditt elskede barn kan skje.

Jeg synes boka var svært interessant og ble slått av hvor omfattende og gjennomgripende «den rette» islam er og hvordan bokstavtro tolkning kan føre til et åndelig og fysisk fangenskap. Jeg blir imponert over lærerne som var oppriktig interessert og bekymret for jentene, som prøvde å legge til rette for at de kunne utøve sin tro, men som likevel var i stand til å trekke grenser for hva som kunne tillates i skolehverdagen. Når Seierstad skriver om krigen i Syria, blir jeg igjen minnet om hvor lenge dette har pågått og ikke minst hvor lite vi faktisk vet. Jeg synes også hun får fram hvor usikker vi må være når faren forteller sin historie, er det faktiske hendelser eller er det dikteren Sadiq som forteller? Mange omtaler denne boka som en viktig bok og det er jeg enig i, men det er en bok sett med norske øyne, fra et foreldrepar sitt ståsted og det er jo bare en av sidene i denne saken. Boken kan absolutt anbefales!

 

Publisert i bøker, forfattere

John Hart på Bergen offentlige bibliotek

Publisert den av bentebing

Å høre forfattere snakke om sine egne bøker er alltid interessant, så da Font forlag minnet meg på at John Hart var på turné i Norge og skulle på besøk på Bergen off bibliotek (BoB blant venner) dro jeg med meg husbonden og broderen til forfattermøtet. John Hart ble intervjuet av Monica Yndestad som selv skriver krim, noe som ikke ga seg noe særlige utslag i spørsmålene, men takk og pris hun lot mannen snakke!

John Hart har utgitt fem bøker som alle er oversatt til norsk, det vil si – han skrev først to bøker som i følge ham selv er så elendige at selv hans nærmeste familie ikke får lov til å lese dem…

Bøkene som vi faktisk har tilgang til er oversatt til svært mange språk og han har vunnet Edgar Allen Poe prisen to ganger, for Ved elven (2008)og Det siste barnet (2010). Hart skriver om mennesker som har opplevd noe traumatisk i sin barndom eller fortid og det er et mål at hovedpersonen forandrer seg gjennom handlingen – var det katarsis vi kalte det før i tiden? Når han starter med en ny bok er det hovedpersonen og dennes historie som driver fortellingen framover. Han fortalt at han ville prøve å skrive ut i fra miljøet i den siste boken – Syndenes forlatelse – men det fungerte ikke – så her var det mye bortkastet arbeid og mange tusen ord som gikk «down the drain». Han gikk tilbake til sin gamle metode og fant hovedpersonen Elizabeth, noe skjer slik at et gammelt traume kommer opp igjen, forfatteren «turned up the heat» og satte henne i gang med «the search for light in darkness». Jeg likte godt denne frasen, for mennesker trives best i orden, med en viss grad av forutsigbarhet og oversikt.

Harts egen favoritt blant romanene sine er Det siste barnet – og der fikk han mange nikk fra salen.

Han fortalte litt om en vanlig arbeidsdag, skrivemodus og hvor viktig er er for ham å skrive. – for de som virkelig vil skrive – gi ikke opp.

Timen i selskap med John Hart gikk fort, han kunne til slutt fortelle at neste bok heter The Hush, gjett om jeg gleder meg til den(?)  Etterpå gjorde  vi det eneste riktige, styrtet av sted til nærmeste bokhandel for å kjøpe Ved elven og Det siste barnet – de ligger klar til påskelesing.