Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Shaun Tan er en mester! Han lager nydelige, ettertenksomme og slående bildebøker som kan leses av mange aldre. Sikade er en fortelling om den dresskledde sikaden som kommer på jobb hver dag, som gjør jobben sin uansett, han er aldri syk, han prøver å være sosial, men blir oversett, han holder ut. Søtten år går, han skal pensjoneres, ingen fest, ingen håndtrykk. Han går ut. Ingen penger, ikke noe hjem, tid for å ta farvel.

Det er en kort og nedstrippet tekst i boka, et stakkato språk der siste linjer alltid et klikk, klikk, klikk. Dette blir som en rytme og et poetisk innslag. Illustrasjonene viser et grått, nærmest betong-aktig interiør og alle går i grå dresser. Det er ensformig og enstoning. Stemningen boka skaper kan identifiseres med det jeg kan tenke meg kan kjennes som mobbing på arbeidsplassen, mistrivsel og en grå tilværelse. Alt forandrer seg imidlertid når pensjonisten står oppe på taket, kryper ut av den grå dressen og kaster seg ut på nye sterke vinger sammen med de andre sikadene som gløder på himmelen.

Det siste tekstoppslaget er slik:

Alle sikade fly tilbake til skog
Av og til tenke på menneske.
Kan ikke slutte å le.
Klikk Klikk Klikk!

Hvem er taperen her? Dette er en bok som får tankene i sving på både store og små. Les denne og andre bøker av Shaun Tan! Anbefales!

Kate Southwood debuterte i Norge med denne romanen om familen Graves. De bor i Marah, Illinois og opplever den 18. mars 1925 en voldsom tornado som knuser byen til pinneved og dreper mange, bare ikke dem og deres eiendom. De kommer ut av stormen helt uskadd, både hjemmet deres og trelasthandelen som Paul, mannen i familien driver. De føler selvfølgelig en stor takknemlighet og glede over at de alle sammen er i live, at de har huset sitt i behold og en trelasthandel som kan drives videre. Når de ser omkring seg ser de hvor ekstremt merkelig det er at de ikke på noen måte er rammet. De hjelper naboer, har huset fullt av hjemløse, lager mat og sørger for å dele med de som har mistet hus og hjem. I trelasthandelen begynner de å lage kister, Paul møter folk med stor åpenhet og prøver å sette seg inn i hvordan de må ha det, de som har mistet nære og kjære medlemmer i familiene sine. Når hjelpen begynner å strømme inn til byen flytter folkene som bodde hos familien Graves ut i teltleirer, de orker ikke å bli konfrontert med en hel og lykkelig familie. Når tiden går og det går langsomt med gjenreising av byen begynner en sakte mumling om hvorfor familien Graves slapp unna stormen. Paul tjener på oppbyggingen, for alle må ha materialer. De har alle barna sine hos seg, ingen tomme stoler der. Uviljen mot familien bygger seg sakte opp og kona til Paul, Mae ønsker at de skal flytte til California, til Pauls bror. Både Paul og moren hans, Lavinia som bor hos dem, er imot dette, de mener at folk snart vil komme til sans og samling og ting vil vende tilbake til det normale. Dagene går og folk slutter å kjøpe materialer fra Paul, de reiser heller til andre byer for å handle der. Han bruker sparepengene til familien for å betale lønn til de ansatte, men det blir til slutt et spørsmål om tid før de må stenge helt. Folk hilser ikke lenger på dem og går over på den andre siden av gaten for å slippe å se på dem, de blir usynlige. Presset fra naboer og tidligere venner øker og Paul begynner å tenke på om de likevel skal reise, men rett før den beslutningen blir tatt rammes familien av en dyp tragedie.

Dette er en intens roman om forholdene som en naturkatastrofe kan føre med seg. De overlevende sin skyldfølelse, hvorfor dem, hvorfor ikke oss? Desperasjonen til de som mister det kjæreste de har og snakk som fører med seg ytterligere lidelser. Det er Paul, Mae og Lavinia som er hovedpersoner i boken og alt blir reflektert gjennom dem og deres tanker. Romanen er en fin studie i relasjoner, de usagte ordene og et samfunn på 1920-tallet under sterkt press. Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Solum Bokvennen.

Ny bok fra Tommi Kinnunen, det er bare til å gruglede seg: for er boka like god som de forrige, kommer jeg til å tenke på personene i denne boka som jeg gjorde med de andre? Joda, boka har samme gode kvalitet som de andre bøkene og selv om jeg nølte litt før jeg begynte å lese Skår, ble det et fint møte med de tre søsknene Jussi, Helmi og Raili. Boka handler om tre dager i de tre søsknenes liv, de bor sammen på et lite sted med glassverk, der verket er arbeidsplassen til de aller fleste innbyggerne. Det blir et tett samfunn, oversiktlig og med skarpe klasseskiller både i og utenfor verket. Den første som forteller er Jussi, han klarer ikke å arbeide så fort så han blir satt til ulike arbeidsoppgaver. Han blir hundset og plaget og har alltid vært utenfor samfunnet. Moren har alltid holdt et øye med ham og gitt ham råd når anfallene kommer og han får fryktelige syner. Moren lever ikke lenger og de tre søsknene har overtatt huset. Her bor Helmi og Reko, kjæresten hennes og barnet Saara. Den andre søsteren Raili bor også her etter å ha vært i Helsingfors en periode. På denne dagen blir Jussi satt til å rense elva i tilfelle folkene som eier godset og verket skulle få lyst til å ro ned til verket. Det er lite sannsynlig, men det er en jobb som mesteren synes må gjøres. Jussi holder på å drukne, men blir reddet av arbeidskammeratene. Jussi er en spesiell person, han finner ting og han ser det vakre og spesielle ved dem. Han er dessverre svært enfoldig og mange synes det er stas å lure ham. Denne dagen går han hjem og hjelper Reko med å bygge på huset. Reko er rask, det skal gå fort, men plutselig kommer det et anfall og det tragiske skjer. Den andre som forteller er Helmi, hun har blitt enke, men siden hun og Reko ikke var gift får hun ikke noe støtte. Hun arbeider også på verket, men hun har Saara å passe på og det er ikke lett å få dagene til å henge sammen. Hun er helt knust av sorg og strever veldig med å fungere i det daglige. Hun prøver å få Raili til å hjelpe seg, men hun har sine egne planer og Helmi ender med å tjore Saara fast til en stol slik at hun holder seg innendørs. Det blir en lang og vanskelig arbeidsdag. Hun går i badstuen etter arbeid og venter at kanskje Raili tar med seg Saara, men ingen kommer, ikke noen av de andre kvinnene heller.

Den tredje fortelleren er Raili, den mest opprørske av de de tre søsknene. Hun har aldri funnet sin plass på glassverket, hun tar seg strøjobber som også noen ganger er på verket, men hun vil være fri til å velge sine egne veier. Hun reiser til Helsingfors, men det er ikke lett å komme til storbyen fra landet og hun blir gravid. Barnet dør før fødselen og Raili vender hjem til det lille samfunnet. Raili funderer over menns og kvinners plass i samfunnet. Her er det ingen likestilling, men under krigen kunne kvinner være blåsere og de kunne gjøre jobbene til mennene. De arbeidet på en annen måte og det gjorde samholdet mellom dem sterkere. Raili er Saara sin redning i mange sammenhenger. I henne ser hun sitt eget vesle barn som aldri fikk livets pust, det er en sorg som hun ikke kan dele med noen.

Det er en gripende roman om tre søsken som lever tett sammen.  Det vesle samfunnets klasseskiller ble nesten grotesk og når damen som eier godset og verket blir kalt nåden så blir det i meste laget for meg. Det er stort sett en alvorlig roman, men noen lyspunkter er det jo: som da Raili skal prøve å få beina bak nakken i badstua, for det har hun hørt en annen i bygda har klart. Da lo jeg høyt og jeg gliser fortsatt. Helmi sin sorg er til å ta og føle på og Jussi som er et offer for et samfunn som har strikte regler for normalitet. Det er stas å lese en så god bok! Anbefales! Takk til Pax for leseeksemplar. Andre som har skrevet om boka er Tine.

Liker du brevromaner? Da vil du sikkert like denne og. Anne Youngson er en eldre debutant og har et langt yrkesliv bak seg i en helt annen bransje enn forfatteryrket. I denne romanen er det Tina Hopgood en godt voksen husmor som skriver til professor Glob, mannen som har utgitt boken Mosefolket. Hun skriver til ham fordi han tilegnet denne boken til en gruppe unge skolepiker fra England som har spurt ham ut om de siste arkeologiske funnene. Tina var en av disse pikene og nå etter mange år tar hun kontakt. Professor Glob er død, men en av kuratorene på Silkeborg museum Anders Larsen skriver tilbake til henne og dette er starten på en brevveksling som går over vel ett år. I begynnelsen skriver de om sine tanker rundt Trollundmannen og hans liv, så om tiden han levde i og langsomt begynner de å fortelle om sitt liv og sine daglige utfordringer. Tina er i et ekteskap der gården og driften av den er det aller viktigste, mens Anders har mistet sin kone og prøver å finne sin vei ut av sorg og savn. Gjennom brevskrivingen blir de klar over sine ønsker, de våger å granske sine motiver for hvordan de handler og de åpner opp for et annet menneske. Anders våger å gi slipp på oppsamlede minner fra sin kone og sette pris på opplevelser sammen med sine barn. Tina våger å begi seg ut på en liten reise og opplever at verden er større enn gårdsbruket. Hun ser på de tre barna sine og aksepterer at de velger anderledes enn det hun gjorde og våger å glede seg over valgene særlig datteren gjør. Anders inviterer stadig Tina til å komme på museet og møte ham der, men når er hun klar til det? Brevskrivingen gjør dem sterkere og klar for å ta nye valg.

Det var en fryd å lese denne boken. Det var en så herlig ettertenksomhet i brevene og en langsomhet som gjorde at personene hver på sin kant ble levende for meg. Anbefales på det varmeste! Jeg lånte boka på biblioteket.

Dette er bok nummer to om Aaron Falk politimannen fra Melbourne. Han har fortsatt brannskader fra opplevelsene han ble trukket inn i i boken Tørke . Denne gangen er det et firma som tar med sine ansatte på tur i villmarken for teambuilding. Kvinner og menn er delt inn i hver sin gruppe og de skal gå en løype fra fredag ettermiddag til søndag formiddag. Mennene kommer fram til avtalt tid, men kvinnene uteblir. Det går noen timer før kvinnene endelig kommer, men da er det en av dem som mangler.

Aaron Falk mottar et anrop på mobilen fra Alice, en av kvinnene som er med på villmarksturen natt til søndag. Han prøver å ringe tilbake, men får ikke noe svar. Han blir svært urolig for Alice har et oppdrag for politiet i dette firmaet. Det er vått, det er ikke lett å lese kart når opplæringen var en kort lunsjpause og det er ikke lett å samhandle når man egentlig ikke vil være med. De fem kvinnene har sine historier og sin rolle i firmaet. De er alle uvante med å gå i villmarken og noen av dem har ganske traumatiske opplevelser fra ungdomstiden å stri med. Konflikten bygger seg opp da de oppdager at de har gått feil og særlig Alice har et sterkt behov for å komme seg hjem. Tilfeldigvis finner de en hytte og tar inn på den, men historien om den som kanskje har holdt til her gjør oppholdet svært ubehagelig. Alice stikker av og de andre tror hun har gått i forveien, men har hun det?

Vi følger Aaron og hans partner Carmen når de prøver å få kontakt med Alice. De reiser til stedet der turen skulle foregå og prøver å skaffe seg en oversikt over hva som har skjedd. De er også under press fra overordnede som vil at de skal fremskaffe kontrakter fra firmaet der Alice jobber. Aaron finner gamle kart som faren har gått etter og han begynner sakte å forsone seg med forholdet de hadde.

Det er en uhyre spennende fortelling. Romanen veksler mellom kaptilter om kvinnene på turen og Aaron og Carmen sin etterforskning. Dette gjør at vi omtrent vet like mye som politiet etter som fortellingen ruller framover. Jeg har lest Tørke, men synes kanskje at denne var om mulig hakket bedre. Anbefales!

Denne romanen er med i serien Lesetid som Gyldendal gir ut. Jeg har lest flere i serien og de er en blandig av feelgood og interessante bøker, som man også kan bli litt opplyst av. Denne romanen Uten et eneste ord, ligger tungt på feelgood-siden. Jeg lærte ikke så mye av den, men jeg koste meg og slappet godt av.

Sara møter Eddie og de blir stormende forelsket. De er sammen i syv dager, så reiser Eddie på ferie til Spania. Sara sender meldinger til ham, men hun får ikke svar. Hun prøver å tenke etter om det kan være noen grunn til at han ikke svarer, men alt var strålende og flott helt til det siste minuttet, sekundet de var sammen. Sara har noen gode venner som prøver å støtte henne på alle måter, men når det begynner å gå uker og Sara er like fortvilet og desperat etter å finne ut hva som har skjedd med Eddie, ber de henne om å la ham gå og komme seg videre i livet sitt. Sara gir seg ikke for hun føler at det var noe helt spesielt mellom dem og hun begir seg ut på noen vanvittige tokt. Hun klarer ikke å konsentrere seg om jobben og handler helt ulikt hennes tidligere jeg. Etterhvert får vi vite at både Sara og Eddie har en historie fra flere år tilbake om et tragisk dødsfall, en søster som nekter å ha noe med Sara å gjøre og en mor som legger helt og fullt beslag på Eddie. Begge må ta et valg og dette blir avgjørende for dem.

Rosie Walsh skriver godt. Jeg får noen fine bilder i hodet av landskapet de befinner seg i og jeg ser for meg særlig vennen Tommy og hans bevegelige øyenbryn. Skal du ha en bok i vårsola, kan du gjerne lese denne. Jeg lånte boka på biblioteket.

Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby er en spennende duo som har laget flere bildebøker sammen. Denne gangen har de laget boka om Dag som er veldig mørkeredd. Han er liten av vekst og det er han fordi han sover for lite, sier moren hans. Dag er rask som et lyn på fotballbanen, flink og ikke redd for noe, men når mørket kommer blir han livredd og prøver å holde seg våken så lenge som mulig. Når mor slukker lyset kommer monstrene fram, men en natt kommer Natalia som en tornado. Hun synes lyset og dagen er skummel og det kan man bli oppslukt av. Hun vil leke gjemsel med Dag, men han er redd for monstrene som vaker omkring dem. Han vil heller spille fotball og det er Natalia med på. Hun er knallgod i mål! Plutselig strekker Natalia seg altfor langt og kommer inn i månelyset, hun blir borte! Dag må redde henne! Endelig kan monstrene brukes til noe fornuftig. Om morgenen våkner Dag, går ut og tar med seg fotballen, ingen Natalia, men kanskje der i skyggen?

Dette er en fin bok om å være mørkeredd, virkelig redd for mørket. Likevel finnes det en vei ut av denne redselen, gjennom lek og gjennom vennskap. Illustrasjonene er mørke, hvitt, svart, blått og grått. Møkleby har brukt elementer fra tegneserier og disse lager en rytme av store og små bilder som gjør boka spennede å lese også for litt større barn. Teksten er minimal og her har forfatter og illustratør virkelig anstrengt seg for ikke å gå i veien for hverandre, godt gjort! Boka gir et godt utgangspunkt for å snakke om å være redd, ikke bare for mørket men og for alt annet man kan være redd for. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

 

%d bloggere like this: