Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Cecilie Enger er kjent for sine romaner om personer som har levd og som lar seg dokumentere. Bøkene er romaner, men med et sterkt dokumentarisk tilsnitt. Himmelstormeren; en roman om Ellisif Wessel er en av dem. Himmelstormeren er en interessant roman om en sterk og markant kvinne. Vi får høre historien om Ellisif Müller som vokser opp i en velstående familie der faren er lege. Hun får gå på skole i Kristiania og der hun møter sin fetter Andreas Wessel, blir forelsket og gifter seg med ham. Han er lege og de nygifte reiser til Kirkenes hvor han har fått stilling som distriktslege. Ellisif ser for seg et liv som husmor og mor til mange barn. Hun har i ungdommen møtt mange interessante mennesker med nye ideer og en radikal livsholdning. Av en av sine venninner får hun et fotografiapparat og mens hun venter på å bli mor, tar hun med seg dette når hun er med Andreas på sykebesøk. Ellisif blir gravid, men barnet dør før det blir født og må etter den tidens skikk gravlegges utenfor kirkegården. Det blir et hardt slag for henne. Hun som til da hadde hatt en glad gudstro møter et rigid system som får forholdet til kirken til å vakle. Hun blir gravid flere ganger, men ulykken gjentar seg og barna dør før de når fram til fødsel og liv. Endelig får de et barn som blir født, men det lever bare til det er elleve måneder. Dette barnet kan begraves innenfor murene på kirkegården, men da har Ellisif forlatt kirken forgodt. Sykebesøkene til samer, fattige nordmenn og forulykkede arbeidere gjør et sterkt inntrykk på henne og hun radikaliseres. Hun er med å stifter fagforeningen Nordens klippe når gruvedriften i Sør-Varanger starter opp og rikmennene i sør utnytter arbeiderne med lave lønninger og farlig arbeid. Mannen Andreas dokumenterer ulykkene og understøtter på den måten Ellisif sitt arbeid. Hun på sin side skriver artikler og dikt. Hun er aktiv i fagforeningen og tar imot folk som flykter fra Russland på grunn av sine politiske meninger. Hun er sterk, kanskje for sterk for folk rundt seg og krevende for dem som må ha noe å leve av.

Det er en interessant bok. Jeg fikk virkelig et grundig innblikk i Ellisif Wessel sitt liv og virke og forholdene i Kirkenes og Finnmark på denne tide. Var det en god roman? Jeg har lest både bedre og mer fengende bøker, men den biografiske romanen er en vanskelig sjanger med kravet til å holde seg svært nær til fakta og da blir det noen dikteriske valg man må avstå fra. Men Enger skal virkelig ha kred for jobben med å visse fram hvordan de skrekkelige forholdene i Finnmark ble mottatt i hovedstaden og hvor hovmodig sult og utnytting ble avskrevet som latskap. Det var til å bli rasende av.

Kjersti Annesdatter Skomsvold og Mari Kanstad Johnsen har laget denne fargesprakende og lekende bildeboka. Boka handler om Bo som skal legge seg og sove og mammaen hans som gjennom en flytende samtale om dyr og hvordan dyrene forbereder seg på å sove, fører oss til det endelige målet, senga. Vi går igjennom hvordan papegøyen sover, men først må Bo spise kveldsmat. Når kveldsmaten med havregryn og blåbær er spist, blir Bo en bjørn som vil sove under bordet, men bjørner må vaske seg, og opp på badet går det. Alle kveldens ritualer blir gjennomgått med assosiasjonene som drivkraft. Bo blir stadig trettere og gjespingen øker på. Tilslutt er det bare helt herlig å få legge seg i senga sammen med alle lekedyrene og sove slik som surikatene.

Dette er en fin bok om å legge seg for natten. Bildene er fargesprakende og har en «let og finn»-tilnærming i oppslagene. Vi leter etter Bo og vi leter etter dyrene som blir omtalt i fortellingen. Teksten er enkel og poetisk, det er en langsom og rolig framdrift i historien. Bildene har et større tempo, men det er ikke noe stress her heller. Bo holder på med sitt, mens mammaen rolig styrer han mot senga og avslutning på dagen. Jeg blir imponert over mammaen, kudos for å beholde roen og humøret! Dette er en bok som kan leses mange ganger og det vil nok alltid være noe nytt å oppdage i blidene. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Rut Granli har sammen med Bård Sletvold Torkildsen laget bildebok nummer to om Reider som er hai-entusiast men ganske engstelig for mye annet. Denne gangen er det sykling. Reider er knallgod på sparkesykkel, men stor sykkel som han må ha for å kunne sykle sammen med de store guttene, den mesterer han ikke. Han går til pappa som sier at; klart han må få stor sykkel han som er en stor gutt, men Reidar føler seg liten, veldig liten. Han prøver, men er klar for å gi opp da Billy kommer susende og sykler rett inn i søppelspannet der Reidar har satt sykkelen sin. Billy vil øve sammen med Reidar og da blir alt mye gøyere. De klarer å sykle etter litt trening, men så vil Billy sykle på sykkelbanen! Reidar synes det er altfor skummelt, men han vil prøve det når Albert, en stor gutt i tredje klasse kommer. Han skal vise dem hvordan det skal gjøres. Det blir knall og fall for Albert, men da trår Reidar og Billy til og hjelper ham. Albert får se rommet til Reidar som er fullt av kule haier, og hva er vel morsommere enn å leke «Haien kommer» selv for en som går i tredje klasse?

Reidar er en fyr man lett kan bli glad i. Han er redd og engestelig for ting, og dettte er lett å leve seg inn i. Han er jo egentlig en modig fyr, når han får tenkt seg om litt og gjort ting på sin egen måte. Det er mange gode tanker å hente fra bøkene om Reidar, viktige ting å snakke om. Illustrasjonene er store, enkle og fargerike og er med på å dra handlingen framover. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Bjørn Ousland har en lett gjenkjennelig stil i sine tegninger. Han lager nye versjoner av folkeeventyrene våre slik at de blir tilgjengelige for nye generasjoner og han legger inn detaljer som øker humorfrekvensen betraktelig. I Det mørke hjertet har han tatt utdrag fra forskjellige eventyr og laget et nytt eventyr. Det er gjenkjennelig, det er uventet, det er spennende og flott gjort. Fortellingen tar utgangspunkt i den kjente kongsgården der kongefamilien regjerer og tenker på det beste for land og folk. Prinsen vokser opp og leker med gartnerens datter. Prinsen er en snill og hjertevarm person og Askhild som gartnerens datter heter, elsker ham over alt i verden. Prinsen blir konge og gifter seg med Askhild, men på bryllupsdagen kommer en vakker ung kvinne og gir ham en gave. Når han åpner gaven er det et mørkt hjerte som inntar ham og livet blir ikke det samme etter dette. Uår, mørke, den nye kongens raseri råder over landet. Askhild kjenner ikke igjen mannen hun nettopp giftet seg med og hun finner ut at hun må reise vekk for å redde mannen hun elsker. Hun møter nøkken, hun blir fanget av de underjordiske, hun må velge en gave fra de underjordiske og bruker kløkt og visdom slik at hun velger det som redder henne fra dem. Hun gir en kråke og en ulv mat og hun redder en blomst fra å fryse ihjel. Hun tar med seg blomsten tilbake og legger den på kongens bryst mens han sover og slik blir han fri det mørke hjertet. Alle blir glade og feierer friheten fra mørket og det strenge styret, men Askhild tenker på at heksa kan livne til igjen og komme tilbake. Derfor drar hun ut igjen, denne gangen for å ta heksa til fange og holde øye med henne. Hun får hjelp av kråka, ulven og blomsten og klarer å overliste heksa. Hun tar heksa med seg tilbake og setter henne i fengsel med strenge voktere. Når hun får høre historien til heksa viser det seg at hun slett ikke er så slem, men har et ønske om å hjelpe andre. Det blir en dobbelt happy ending på historien.

Det er en lang historie, men det skjer noe på hver eneste flate i boka og det er spennende og flott gjort. Det er prisverdig at Askeladden har fått et kvinnelig motstykke i Askhild og ikke minst at hun er like snill, smart, modig og omtenksom som sin modell. For den voksne leseren er det mange referanser til folkeeventyrene og det gjør det morsomt å lese med. En anmeldelse i Empirix sier at omslaget ikke yter full rettferdighet til alt det spreke som skjer i boka, det er jeg enig i. Ousland har klart å lage mange spektakulære oppslag som det er en fryd å se på. Vel verd å lese langt uten for målgruppa som er satt fra 6 – 9 år. Boka er utgitt på Ena forlag, jeg lånte den på biblioteket.

Laura Djupvik og Øyvind Torseter har sammen laget denne bildeboka om sorg, død og forsoning. Bror min;  en bror, en sønn har druknet. Søsteren har drømt om at han finnes i dypet, men da må de ut og fiske han opp. Jenta maser på faren som er nedtynget av sorg og lite villig til å dra ut på sjøen. Faren ror langt ut på sjøen og hiver ut i snøret, de får noe stort på kroken, det er broren. De ror i land og faren bærer han opp, de har funnet ham! Dagen etter går de alle tre ut i skogen, faren minnes hvordan sønnen var venner med dyrene, fuglene og kjenner at det er lenge siden han så på fugler. Faren og jenta går hjem, broren går ut i havet igjen.

Det er en vakker fortelling om sorg og om å forsone seg med sorgen. Jenta kjenner sorgen på sin måte, faren har igjen oppdaget livet og det som var fint før sønnen druknet. Det er en fortelling som berører både liten og stor. Vi er forskjellige og sorg uttrykkes på ulike måter, men vi som lever kan være der for hverandre. Illustrasjonene er lette, utrykksfulle og detaljrike. Det er som alltid en gullgruve å dykke ned i Torseter sitt univers og se grundig på hvert enkelt oppslag som har både hovedhistorie og flere sidehistorier å fortelle. En flott leseropplevelse for liten og stor. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte den på biblioteket.

Jeg har lest en betagende bok. Ved bredden av Crow Lake av Mary Lawson dukket opp som et boktips på Modern Mrs. Darcy sine sider. Bokens forteller og hovedperson er Kate. Da hun var sju år ble foreldrene drept i en trafikkulykke. De var fire søsken og de var helt alene.

En søster av faren dukker opp og hjelper dem noen måneder. Farsfamilien har snakket sammen og bestemt at barna skal deles, jentene, de to miste skal sendes vekk og de to guttene skal bli med tanten hjem slik at Matt den nesteldste skal arbeide på gården og Luke som har fått plass på lærerskolen skal reise dit.  Bo er den yngste av søsknene og skjønner ikke hva som foregår, men Kate er traumatisert og bryter helt sammen da hun skjønner at hun ikke skal bo sammen med brødrene sine og særlig Matt som hun elsker. Luke bestemmer derfor at de skal bli boende i huset. Han skal si fra seg plassen på lærerskolen og de skal satse på at Matt får stipend slik at han kan studere. De går inn i en vanskelig tid og omstendighetene sliter på dem alle sammen. På nærmeste gård bor familien Pye. Luke og Matt jobber der etter skolen og i feriene. Faren i huset kjefter på sønnene sine hele dagen. Den ene etter den andre stikker av fra hjemmet og kommer ikke tilbake. Til slutt er det bare en sønn og to døtre igjen og mye å gjøre på gården. Dette endrer ikke farens holdning og Matt aner at det foregår vonde ting i familien. Han får et nært forhold til Marie, den eldste datteren og hun avslører hva faren har gjort.

Det blir til slutt Kate som får studere, men hun føler hele tiden på at det egentlig var Matt som skulle gjøre dette. Hun tar doktorgraden, blir kjæreste med Daniel og møter en verden som er svært ulik den hun vokste opp i. Det blir til slutt Daniel som hjelper henne til å se Matt og hans liv i et annet lys.

Dette er en nydelig bok midt i all ulykke, ulykkelige mennesker og traumer som holder dem fast i fortiden. Det er en slik bok som du skulle ønske at den bare fortsatte og fortsatte. Dessverre gjør den ikke det, men det er en herlig stund så lenge den varer. Boka ble skrevet i 2002, den var forfatterens debutbok  og den ble oversatt til norsk i 2003. Den er utsolgt fra forlaget, men heldigvis finnes den på biblioteket! Anbefales!

Martine Grande har laget en nydelig bok om ensomhet, vennskap og det å vokse seg sterk. Sam er grønn som snørr og bor sammen med faren sin og undulaten Ørn. Far vil at Sam skal gå ut og leke, men ute er tøffingen Gorm med flokken sin og de er ikke greie med Sam. Sam later som om han går ut, men egentlig gjemmer han seg på rommet til det blir tid for å komme hjem. En dag ser han en gul jente sparkesykle forbi vinduet sitt. Han lener seg ut av vinduet for å følge med henne og plutselig har Ørn fløyet ut. Han må ut å lete etter bestevennen sin. Han leter høyt og lavt og blir nesten oppdaget av Gorm og gjengen. Han hører at de plager noen, det er den gule jenta. Han prøver å snike seg vekk, men så tenker han at han kan jo ikke la henne være alene med denne gjengen. Han roper stans, men da vende de seg mot ham. Da hører han et pip som kommer fra Ørn og Sam begynner å rope på ham. Gorm og gjengen tror det er en ordentlig ørn og går vekk, men Sam blir kjent med jenta og får en ny venn som lærer han å sparkesykle.

Dette er en fin bok å samsnakkes om. Her tas det opp både ensomhet, vennskap og det å våge noe når en egentlig ikke tørr. Illustrasjonene er enkle og store og det er lett å holde tråden i det som skjer. Boka er utgitt på Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

Sigbjørn Lilleng har laget en tegneserieversjon av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd sin TV-serie «Blindpassasjer» som kom i 1978. På den tiden var jeg virkelig ikke interessert i science fiction, interessen har kommet og gått, men tegneserier er spennende og denne formen for litteratur gjør enkelte romaner lettere tilgjengelig for dem som kvir seg for å sette igang med lesingen.

Stjerneskipet Marco Polo er på vei hjem fra oppdrag og mannskapet ligger i dvale. De blir vekket lenge før de skal og oppdager at det har vært et strømavbrudd. De er fortumlet og prøver å finne ut hva som har gått galt. Det dukker opp en fremmedskikkelse på skjermene i kontrollrommet. Det betyr at de har en blindpassasjer. De leter etter denne personen over hele skipet, men ingen er å finne. De analyserer støv, de ser på filmopptakene de gjorde mens de var på planeten Rossum og det går opp for dem at en av dem er overtatt av blindpassasjeren, men hvem av dem er det? Dette er vanskelig å forholde seg til og de begynner å se anklagende på hverandre. De må stille seg spørsmålet: Hva er det å være menneske? Hva skiller mennesket fra maskinene? Hvordan kan de vite at de forteller hverandre sannheten?

Det er spennende! Det er en intensitet i bilder og dialog som får meg til å lese i rasende fart, men samtidig er det bildene så flotte at de bremser meg litt ned. Jeg lever meg inn i fortellingen og tenker at det er jammen bra at dette er på papir og ikke på TV for jeg er en superpingle og hadde ikke orket denne spenningen. Jeg tar hatten av for Lillengs adaptasjon, den er flott! Abefales? Oh yes! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Diktboka Ring hvis det er noe av Åse Ombustvedt og Inga H. Sætre handler om Emma som har en mor med store personlige utfordringer. Moren projiserer sine problemer, sin uro, sine forestillinger om alt som kan skje med Emma over på henne. Det er Emma som er vanskelig, det hun som må utredes, det er hun som trenger hjelp. Emma vil være i fred. Hun vil ha venner som hun kan ta med hjem, men med en mor som ikke lager middag eller rydder opp, hvem tørr å ta med seg noen hjem da? Emma har lærere som ser henne, spør hvordan hun har det. Heldige Emma. Hun har en far som, selv om han ikke er så mye tilstede, stiller opp når Emma sier at skolen spør om hvordan ting er. Emma selv skjønner etter hvert at hun må stille opp for seg selv, det er ikke henne det er noe galt med!

Denne boka fikk jeg tilsendt fra Ena forlag i vår. Jeg leste den med en gang og tenkte at dette er en fin diktsamling, den må jeg tenke litt over. Så gikk dagene og det er september, skolen er i gang og nå må jeg skrive om denne boka fordi det er en viktig bok. Den kan bli en viktig bok for et barn eller en ungdom som er i en lignende situasjon som Emma. Ombudstvedt skriver om en skremmende kjent situasjon, barn som kommer i klemme mellom hjem og skole. Hva er det som blir Emmas utløsende faktor for forandring? Læreren som fortsetter å spørre, medelevene som viser omsorg og en gryende forståelse i Emma om at hun må si noe. Det er håp for Emma. Det er bøker som dette som viser utveier for barn som Emma. Nydelig skrevet og illustrasjoner som legger til og utvider teksten. Anbefales!

Svein Nyhus er en erfaren bildebokskaper. Det er alltid spennende å se hva han har laget og hvordan han bruker tekst, undrende og minimalistisk som den gjerne er og hvordan han setter sammen illustrasjonene som ikke nekter seg noe. Det har han gjort til gangs i denne bildeboka Steder å tisse. Her handler det om hovedpersonen, en gutt uten navn som har oppdaget gleden ved å mestre tissingen selv. Han oppdager at det er ikke mange steder hvor det ikke går an å tisse. Han gjør stadige erfaringer om tissingens mysterier. Han filosoferer over andre som også kan tisse og hvor forskjellige de er. Det er en oppdagelsesreise i å være tilstede i egen kropp og i verden. Illustrasjonene er fulle av detaljer og holdt i det gule med blåtoner som kontrast, det må være en av de få restriksjonene han har lagt på seg selv. Det er flott gjort!

Jeg tror dette er en bok som kan lese mange ganger og hvor man stadig vil oppdage noe nytt. Barnebokkritikk har en grundig omtale av boken. Som voksen leser framkaller boken et par herlige minner fra da mine gutter oppdaget friluftstissingens gleder, jeg smiler fortsatt! Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere liker dette: