Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Bak denne nydelige og interessante boka om Tyranosaurus Rex står forsker og vitenskapsformidler Jørn H. Hurum og illustratør Ester van Hulsen. De har tatt utgangspunkt i det navngitte skjelletet, «Stan» som finnes på Naturhistorisk museum i Oslo. Ved å se nærmere på det har de skapt historien om en T-rex fra fødsel til han selv er stor nok til å parre seg og føre slekten videre. Det er en spennende tekst for her får usikkerheten om ulike forhold komme fram. Det flere ganger teksten sier: vi vet ikke sikkert om… Dette er så bra for det gir leser og medleser mulighet til å stanse opp og undre seg og snakke om hva de tror. Teksten er kort, men konsentrert og sammen med illustrasjonene gir dette et flott utganspunkt for å gå videre til andre bøker om de spennende dinosaurene. Illustrasjonene er vakre og fargebruken er helt spesiell. Det er et fint grep å la fargene komme inn i bildet når dinosauregget er ferdig klekket og følge T-rex fram til han selv er voksen for så å gå over til blyantgrå igjen. Dette grepet understreker livets gang og gir en ekstra dimensjon til boka og lesingen. Vakkert er det!

Det er en kjempefin bok! Det er solid kunnskap som ligger i bunn og det gjør det veldig enkelt å anbefale denne! Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Nadine Gordimer skrev denne romanen i 2005. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1991 for sitt forfatterskap og hun skriver romanene sine med Sør-Afrika som miljø og landets utfordringer som et bakteppe. I denne romanen møter vi Paul Bannerman, 35 år, naturvernforkjemper og økolog. Han er gift med Benni/Berenice som er sjef i et stort reklamebyrå, de har et barn sammen. Paul får kreft og behandlingen med stråling fører til at han må bo i isolat hjemme hos foreldrene. Faren er i ferd med å pensjonere seg og moren er advokat for menneskerettsspørsmål. Når Paul bor hjemme blir han etterhvert klar over hvordan han og konen arbeider på hvert sitt felt og egentlig mot hverandre. Han vil bevare naturen og hun hjelper utbyggere til å fremme sine saker. Han får besøk av en kollega og de fortsetter arbeidet for å redde et unikt økosystem mot å bli ødelagt av en diger motorvei. Paul føler seg hensatt til barndommen fordi han hele tiden må holde seg i hjemmets hage og til hushjelpen Primrose. Han kan bare treffe konen på avstand fordi han ikke vil at de skal bli infisert av strålingen han har gått igjennom. Moren Lyndsay har en fortid som har gjort forholdet til mannen Adrian noe distansert. Han har prioritert at hun kunne velge sin yrkeskarriere, mens han egentlig ville bli arkeolog. Nå når han skal pensjonere seg vil han bruke tid på å se arkeologiske utgravninger, så de reiser til Mexico og følger en norsk guide som viser dem flere interessante steder. Lyndsay må reise tilbake fordi hun jobber med en sak som skal opp i retten. Han blir igjen for å følge flere utgavninger. Etter en stund får hun brev om at han har forelsket seg i guiden og blir med henne tilbake til Stavanger. Lyndsay og sønnen Paul blir overrasket, men gjør ikke noe for å meddele de andre søskene dette. Dette valget fører til at de reflekterer mer over hans liv og de valgene han har tatt for å gjøre deres valg mulig. Så hvorfor velger han dem vekk nå i siste del av livet sitt? Lindsay adopterer en liten melaminrik jente og Paul med familie lurer på hvorfor hun gjør det. Følger hun en trend eller er det et reelt behov for å bidra til at ett menneske får en bedre start?

Det er mange tema som blir tatt opp i denne boken. Valg menneskene tar i relasjon til hverandre. Naturvern og konfliktene det fører til både i den private sfæren og det offentliges dillemma: hva tjener folket, landet og omdømmet i verden. Det er Paul og Lindsay vi kommer nærmest i denne romanen, men likevel føler jeg at de ikke trer helt tydelig fram. Gordimer skriver bra og bakteppet er interessant, men kommer jeg til å huske denne romanen? Jeg har nok lest bøker av Gordimer som har gjort større inntrykk på grunn av personskildringene, men for all del, det er interessante og viktige tema hun tar opp i denne romanen.

Kiley Reid debuterte med denne romanen som har blitt nominert til Bookerprisen og fått utallige gode anmeldelser allerede. Hovedpersonen i romanen er Emira Tucker, 25 år gammel,  svart, har en utdanning, men aner ikke hva hun skal gjøre med livet sitt. Hun bor i Philadelphia og jobber som barnevakt for den tre år gamle Briar,en meget alvorlig og ettertenksom liten jente. Forledrene til Briar er Alix Chamberlain, hvit influenser og velstående. Mannen Peter jobber på den lokale TV-stasjonen. Vi møter Emira når hun er på fest en sen kveld og får en telefon fra Alix som ber henne komme for å hjelpe dem i en kritisk situasjon. Emira er blakk og sier ja, til tross for protestene fra vennene sine. Hun kommer til huset og tar med seg Briar til en døgnåpen dagligvare butikk. Emira er kledd for fest og ser på ingen måte ut som en barnepike. En hvit kvinne gjør vakten oppmerksom på svarte Emira og det hvite barnet og vakten spør henne ut om hvorfor hun er der og hennes relasjon til barnet. Emira svarer så godt hun kan, men blir ikke trodd og temperaturen stiger. Hun ringer til sjefen sin Peter Chamberlain og han kommer og forklarer situasjonen. Hendelsen løser seg opp, men en mann som har filmet episoden og tilbyr Emira filmen som hun kan bruke til å få penger fra butikken og få vakten sparket. Emira vil ikke ha filmen og helst ikke noen oppmerksomhet. Kelly som mannen heter tilbyr seg å sende filmen til henne og hun ber han slette den på sin telefon. Ekteparet Chamberlain er svært oppskaket over det som har skjedd og prøver på forskjellige måter å gjøre det godt igjen. Alix vil gjerne bli venner med Emira, men hun på sin side er mer opptatt av Briar og relasjonen til henne. Alix har bodd i New York lenge før de flyttet til Philadelphia. Hun er ganske overbevist om at livet er i New York og følgerne hennes må på ingen måte få ferten i at hun ikke lenger bor der. Hun har noen venninner som er i samme sosiale skikt som henne og de treffes for å snakke om livet, gi hverandre råd og nå særlig om hvordan Alix kan dyrke vennskap med Emira.

Emira treffer Kelly og de blir et par. I et forsøk på å nærme seg et vennskap med Emira inviterer Alix henne og kjæresten hjem til dem i et selskap. Alix har virkelig dratt på for å gjøre selskapet imponerende, men da Emira kommer og det viser seg at kjæresten er en som Alix var sammen med på skolen – og som dumpet henne, blir hele affæren særdeles pinlig. Emira morer seg over dette sammentreffet, men Kelly og Alix er sjokkert på hver sin måte. Alix vil advare Emira mot Kelly og menn av hans type, mens Kelly prøver å overbevise Emira om Alix sine rasistiske holdninger.

Dette er en interessant roman fordi den tar opp den strukturelle diskrimineringen og den viser hvordan oppriktig menneskelig interesse kan bygge broer. Anbefales!

Gilead av Marilynne Robinson har vært på leselisten min i flere år, endelig har jeg lest den og den var like vakker som jeg hadde forestilt meg. Det er John Ames, frikirkepastor som skriver dette «minnebrevet» til sin unge sønn, gutten som han blir omtalt som. John Ames er 76 år og vet at han snart skal dø. Han har bodd hele livet i Gilead. Hans bestefar og far var også pastorer og han fører arven fra dem videre på sin måte. Han var gift, men mistet både kone og barn og levde lenge alene, men på sine eldre dager ble han gift igjen og fikk en sønn. Det er denne sønnen han skriver til om sitt liv, sine tanker om livet og en  del av menneskene som har befolket det. Selv om denne rammen kan virke enkel og kanskje kjedelig så klarer forfatteren å gjøre dette til levende mennesker med alle sine utfordringer. Han skriver om troen og forholdet til Guds Ord og det er mange nydelige sitater som kan få tankene til å fly…

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på det nå, kanskje fordi det i slike stunder er lett å tro at vannet først og fremst ble skapt for å velsigne, og først dernest for å dyrke grønnsaker eller vaske med. Jeg skulle ønske jeg hadde brydd meg mer om det. Listen over det jeg angrer på, virker kanskje uvanlig, men hvem kan vite at dette er ting man vil angre på. Det er en interessant klode. Den fortjener all den oppmerksomhet man kan gi den (s.33)

Han  skriver om vennskapet til Boughton, en gutt han vokser opp sammen med og som da han får en sønn kaller ham opp etter John Ames. Denne oppkallingen blir en byrde for John Ames for Jack som han kalles i det daglige er en gutt som tiltrekkes av dårlig selskap og uansvarlige handlinger. Jack reiser vekk, men kommer etter mange år tilbake og John Ames bekymrer seg over hva han kan komme til å gjøre mot konen og sønnen hans.

Han refererer til forfattere og bøker som gjorde inntrykk på ham og når jeg googler finner jeg disse, som for eksempel Feuerbach og Coleridge

Det var Coleridge som sa at kristendommen er et liv, ikke en lære eller noe slikt. Jeg sier ikke at du aldri skal tvile eller stille spørsmål. Herren ga deg en hjerne for at du skulle bruke den ærlig. Jeg sier du må være sikker på at tvilen og spørsmålene dine er dine egne, at de ikke er den barten eller spaserstokken som tilfeldigvis er på moten på et spesielt tidspunkt for å si det slik. (s.195)

Det er tankene og betraktningene til John Ames som gjør denne boka så fin å lese. Han ser tilbake på livet sitt og prøver gjennom det å fortelle sønnen noe om sine erfaringer som han kan ta med seg videre. Robinson har særlig blitt hyllet for et nydelig språk og vakre formuleringer. Dette er første bind i en trilogi, de øvrige bøkene er ikke oversatt til norsk så langt jeg har funnet ut, men de kan jo leses på engelsk for de som kan og vil. Denne boka var vel verd tiden det tok. Anbefales!

 

Nora Brech lager fantastisk vakre bildebøker, historier med nye vinklinger og illustrasjoner som kan ta pusten fra hvem som helst. Denne gangen tror jeg hun må ha overgått seg selv så langt for i Den store fuglejakten er det både en spennende historie, detaljrike bilder og fugler av helt ny og ukjent opprinnelse. Carl og Kim hjelper professor Fiær med å lete etter regnbuespetthunnen, en uhyre sjelden fugl som ingen er helt sikker på finnes en gang, men det finnes en lengtende regnbuespetthann – så da kan man jo håpe at hunnen er der ute også, et sted. De laster opp båten sin og drar ut på elven for å lete. De møter mange fugler, de fleste av den mer fantasifulle sorten slik som husfugler, paraplyfugler, babusjkafugler, undervannsfugler, jazzfugler og hjelpsomme lampefugler som lyser opp i nattfuglenes rike. De seiler langt av sted, men til slutt…

Det er så mye å se på at dette er en bok der en kan oppdage stadig nye fugler, fuglehus og ting fuglene driver med alt etter hvor de holder til. Det er fargesterkt og vakkert en virkelig perle av en fortelling. Teksten er minimal, men gjennom gjentakelse av regnbuespett, blir det laget en rytme som teksten lener seg på. Som de andre bøkene Brech har laget er det illustrasjonene som bærer fortellingen, og hvilke bilder! Det er flott, det er en bok å vende tilbake til. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Det er en stund siden jeg har lest en så herlig, grotesk og fornøyelig bok som Beistet og Bettina av Jack Meggitt-Phillips og illustratør Isabelle Follath. Boka handler om Ebenezer Tweezer 511 år, Beistet som bor i femtende etasje i huset hans og barnehjemsbarnet Bettina. Ebenezer oppdaget et lite rart dyr i hagen da han var barn. Dette tok han inn i huset og ga det mat. Dyret var stadig sultent og Ebenezer matet det jevnt og trutt. Dyret på sin side skaffet Ebenezer ting han ønsket seg og etterhvert som tiden gikk fikk han også en livseleksir som holdt ham ung og sprek. Ebenezer la stor vekt på at Beistet fikk det han ville ha, for da fikk Ebenezer det han ønsket seg og ikke minst den viktige eleksiren. Nå ønsker Beistet seg et barn han kan spise, det er Ebenezer imot og prøver å få han fra det, men uten barn ingen eleksir og Ebenezer er mest opptatt av seg selv. Han prøver å fange et barn, men barn er ofte med en voksen som bryr seg. Han får endelig et tips om å oppsøke et barnehjem og der treffer han miss Fizzlewick, bestyrerinnen. Hun viser ham alle barna på barnehjemmet og han finner Bettina. Hun er et uoppdragent, bestemt og ganske krigersk barn og passer i følge Ebenezer utmerket som mat for Beistet. Problemet er at Beistet synes hun er alt for tynn og knoklete, så Ebenezer må feite henne opp og det må han gjøre fort. Beistet er sultent, Ebenezer trenger eleksiren ettersom virkningen begynner å dabbe dramatisk av og Bettina aner etterhvert hva planen med hennes liv er. Ting går på ingen måte slik Ebenezer og Beistet ønsker, slutten på historien er kanskje til det beste for de fleste, men langt i fra alle.

Dette var en herlig bok! Jeg fikk assosiasjoner til Charles Dickens, med de flotte navnene, Oscar Wilde, Roald Dahl og den helt siste delen minte meg om en av Steven Kings bøker. Det er sånn helt passelig grøss og gru for de som liker slikt. Jeg gjør vanligvis ikke det, men her var historien fortalt med så mye sjarm og varme at det overskygger det skumle og ekle. Illustrasjonene  bør nevnes for de tar historien videre og skaper et visuelt miljø som beriker fortellingen. Anbefales! Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Tommel titter er laget av Henrik Drescher, en illustratør og forfatter som for første gang er oversatt til norsk og utgitt på Magikon forlag. I Tommel titter fortelles det om en by hvor alle stirrer ned på en liten skjerm de bærer på tommelfingeren. De stirrer ned i den hele tiden, det er på skjermen livet foregår. En dag ser en liten gutt, (som har klart å rive seg løs fra tommeltitteren sin) at en mann med en liten boxer flytter inn i blokken der han bor. Mannen bor i etasjen over gutten. Mannen legger seg under et teppe av drømmer og sover. Dagen etter setter han seg ned og tegner med alle fargene han har med seg i boxeren. Mannen drodler med de magiske tusjene sine. Det spruter og skvetter av tusjene, både på papiret og på bordet, veggene og gulvet. Det drypper ned til etasjen under og treffer gutten og foreldrene hans i hodet. Fargene fyller opp huset og det renner ut av vinduene. Mannen arbeider hele dagen, om kvelden tar han med seg boxeren og går en tur i parken. Der lager han små hull i bakken og planter tusjene sine i dem. Dagen etter, når folk kikker ut av vinduene ser de at det har vokst opp frodige trær med tusjfrukter. De plukker med seg mange og begynner å tegne. Når kvelden kommer bygger mannen en maskin, når den er ferdig klatret han ombord og reiser langt vekk.  Folkene i byen som var så avhengige av Tommeltitterene sine bruker nå tiden sin til helt andre ting og Tommeltitteren bruker de bare til å bestille pizza.

Det er en helt klar samfunnskritikk i denne fortellingen, en kritikk av alle oss som sitter med skjermene våre og glemmer at livet, det virkelige livet foregår med løftet hode, samhandling med andre og bruk av alle kreative evner som hver enkelt er utstyrt med. Drescher lager detaljrike og fargestreke bilder og jeg føler meg til tider hensatt til 70-tallets mønster og fargepalett. Teksten er minimal, men det fungerer fint når det er bildene som bærer hovedbudskapet i boka. Boka er nydelig oversatt av Tor Åge Bringsværd og utgitt av Magikon forlag. Jeg lånte boka på biblioteket.

 

Annette Saugestad Helland står bak denne fargesterke bildeboka. Jane gleder seg til kake, besøk av fetteren og fest i familien, men Jane får ikke lov til å være med og pynte kaka, hun er for liten, sier storesøstrene. Jane tenker at da får hun vente til neste år, men da skal hun bestemme. Det ringer på døren og fetteren er her, men hva har skjedd med ham? Han kaster popkornvulkan på henne og når hun vil leke baby med smokk, stikker fetteren av. Noen må temme ham! Fetteren derimot vil absolutt ikke bli temmet. Han kaster alt rundt seg, han rømmer inn i jungelen, Jane roper til søstrene at hun trenger hjelp, men de tror bare at fetteren leker gjemsel.Han kaster puter på storesøsterne og de kaller dem villeunger. Det synes Jane høres gøy ut, men så tråkker han på Barbie og hodet faller av. Han setter det på igjen men feil vei. Da har hun blitt zombi-Barbie, sier han. Jane gråter ikke, men går og setter seg under tigerteppet. Den fetteren er helt vill, umulig å temme, tenker hun. Men fetteren prøver å gjøre Jane glad igjen og det hjelper veldig at han har fått tak i kaken…

Det spruter farger og energi fra sidene i denne boka. Helland pøser på med farger, bevegelse og store skrikende bokstaver over sidene. Det liksom slik at boka blir fortalt med utestemme nesten fra start til slutt. Tittelen er spennede og kunne gått i mange retninger, men når forfatter/illustratør velger som hun gjør blir dette heller en noe masete fortelling enn svar på spørsmålet.  Og budskapet? Ja, er det slik at fettere ikke lar seg temme, så får man bare kaste seg med i leken? Eller er det slik at man må bare erkjenne at folk forandrer seg og det må de få lov til?  Jeg tror at budskapet kunne formidles klart og tydelig nok, med innslag av innestemme uten at fart og energi hadde gått tapt. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

En bok om juleforberedelser! En påminning til neste jul for alle oss som leste den i februar.

Det er mange som har Kubbe som sin favorittfigur. Denne gangen skal han få Gran i julestemning og det er en heller vanskelig oppgave. Gran liker ikke julen, mens Kubbe gleder seg veldig til 1. desember for da kan alle juleaktivitetene begynne. Gran derimot gleder seg til julefreden, når han ikke behøver å gjøre noen ting. Kubbe er fast bestemt på at Gran bare trenger litt hjelp til å få julegleden på plass. Kubbe har en juleliste over kjekke ting som skal gjøres i løpet av desember. Han skal lage verdens beste jul for Gran! Det er julegrantenning, juleverksted, bake pepperkakehus, bake julekaker, akedag, henge opp julestrømpen, julefilm-maraton og pynte juletreet. Det går i en veldig fart og Kubbe er super entusiastisk, mens Gran vil bare at alt dette skal gå over. Omsider forstår Kubbe at alle er ikke like begeistret for alle juleforberedelsene som han og han lover at Gran skal få ha jul på sin egen måte.

Det er en voldsom energi over historien i denne boka. Det er utrolig mange detaljer i illustrasjonene og det er en ganske rikholdig tekst. Jeg tror nok dette er en bok som kan leses mange ganger og at man kan stadig oppdage nye ting. Det er Åshild Kanstad Johnsen som er Kubbes skaper og hun klarer, selv gjennom denne hvirvelvind av hendelser å formidle Kubbes entusiasme og faktiske omsorg for Gran, han er bare litt lite lyttende…

Jeg tror denne boken både kan være en huskeliste for både liten og stor for fremtidige julefeiringer, samt en varsom påminning om at alle elsker ikke julen. Boken er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Hvordan skal et barn takle at det kommer en fremmed mann inn i hjemmet? En som til og med er der dag etter dag, som setter seg på plassen til barnet og forandrer ting barnet og mammaen gjorde sammen. Det er ikke enkelt! Men Kaia Dahle Nyhus viser på en nydelig måte at det er mulig å gi slipp på det som var og tilpasse seg en ny hverdag. Det går når både den fremmede og barnet langsomt får oppdage hverandre, vise sine svakheter og sine styrker og ta den tiden det tar for å bli kjent.

Jeg liker at bildebokskaperen bruker god tid på å vise fram forholdet mellom moren og barnet. Det tydeliggjør sjokket det er at en fremmed mann kommer inn mellom dem og tar sin plass. Det er klart man blir skeptisk av noe sånt! Hun bruker og god tid på å vise hvor mye «feil» den fremmede gjør, men så begynner ting å skje og vi får se hvordan både barnet og den fremmede blir kjente for hverandre. Det er nydelig og følsomt gjort og jeg blir så inderlig glad for slike bøker som tar både barnet og den fremmede på skikkelig alvor.

Illustrasjonene er talende i det den fremmede eser utover sidene og barnet nesten krymper i det han kommer inn i livene til moren og barnet. Fargepalletten er delikat og selv om Nyhus bruker store flater er det og en del detaljer som forsterker uttrykket i bildene. Nyhus har fått mange strålende omtaler av denne boka og det er vel fortjent. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere liker dette: