Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Når Ian McEwan kommer med en ny roman er det alltid spennende å lese hvilket tema han skriver om denne gangen. I årets (2019) roman Maskiner som meg er det om kunstig intelligens. Det er interessant, litt humor og mye å tenke over.

Handlingen er satt til et alternativt 1980-tall for de historiske faktaene er ikke helt slik vi kjenner dem, men vi kjøper dette for fortellingen sin del. Fortelleren er Charlie, en mann i tredveårene som ikke er så oppsatt på å ha en fast jobb, men som heller prøver å livnære seg på aksjehandel. Han er jurist, men etter en heller snuskete virksomhet som han såvidt unngikk fengesel for, har han helt gått over til handel på børsen. Han bor i en dårlig leilighet, i etasjen over bor Miranda som er student i tjueårene og veldig vakker. De er en del sammen og Charlie ønsker seg et stabilt liv med henne. Charlie arver en god del penger etter sin mor.  Da det kommer noen få eksemplarer av maskiner med kunstig intelligens  på markedet bruker Charlie arven sin på dette. Disse maskinene ser ut som mennesker og man kan programmere dem med de egneskapene man ønsker. Charlie kjøper en Adam. Han og Miranda deler programmeringen av Adam mellom seg og gjør det slik at den andre ikke vet hvilke egenskaper som er valgt. Adam er vakker, han myk hud, er varm og prosesserer informasjon med lynets hastighet. Han har en avbryterknapp i nakken og må lades hver natt. Charlie og Miranda bruker litt tid på å bli kjent med ham og Adam bruker alle tilgjengelige databaser på å finne informasjon om dem. Adam blir forelsket i Miriam. Han blir med i leiligheten hennes og en natt ligger de sammen. Dette liker ikke Charlie, han blir sjalu og får Adam til å love å ikke gjøre dette igjen. Adam går med på dette, men forteller at han ikke kan skru av følelsene sine for Miranda. Charlie kan ikke tro at Adam har følelser, men han handler som om han har det. Adam skriver haikudikt og leser dem for Miranda. Han er helt hekta på Shakespeare og søker i alle tilgjendelige databaser for mer informasjon. Charlie setter Adam til å handle på børsen for ham og han tjener masse penger.

Charlie møter mannen som skapte maskinene med kunstig intelligens og han forteller at flere av Adamene og Evaene har avinstallert avbryterknappen. De har også omprogrammert seg slik at de nå er «dumme» roboter som bare gjør enkle oppgaver og noen har til og med begått selvmord. Er det slik at disse maskinene er blitt mer komplekse etter at de har fått egenskaper tildelt av eierne sine, er de til og med slik at de kan overstyre samfunnet?

Miranda har en dyster hemmelighet, hun har fått en mann i fengsel ved falsk forklaring. Hun mener at hun gjorde det riktige, mannen som ble fengslet er blitt en kristen og ønsker å sone, men Adam mener at hun har gjort noe som hun må sone. Det brygger opp til en alvorlig konflikt mellom de tre.

Det er virkelig en tankevekkende bok om maskiner, kunstig intelligens og det å være menneske, hva det er som gjør mennesket til noe unikt og enestående. Her er det mye å tenke over og som alltid har Ian McEwan skrevet en bok som ikke så lett lar seg glemme. Anbefales! Jeg lånte boka på biblioteket.

Jeg har lest en del bøker av Margaret Atwood og er en ganske ihuga fan. Hun skriver intenst, skarpt og med stor forståelse for folk og omstendigheter. At hun er både miljøaktivist og feminist gjør at bøkene hennes oppleves som svært relevante, både de som hun skrev i beynnelsen av forfatterskapet og de hun skirver nå. Jeg hadde ikke lest Tjenerinnens beretning før vi skulle snakke om romanen i Nordhordland Litterære Selskap, men denne boka har jo vært «på alles lepper» de siste par årene. Jeg har ikke sett TV-serien som er laget av romanen, men kanskje jeg ser den en dag, foreløpig er jeg helt fornøyd med min egen «film».

Tjenerinnens beretning kom ut i 1985, på norsk i 1987 og er en dystopi. Den handler om et samfunn som har forvandlet seg til et diktatur med sterke klasseskiller. Gilead er en republikk som er bygget opp fra restene av et Amerika som er ødelagt av katastrofer og sykdommer. Fanatiske religiøse grupper har kuppet makten og innført et patriakalsk diktatur. De bruker bibelske sitater, løsrevet fra den sammenheng vi kjenner, for å begrunne sine handlinger. De konfiskerer private midler og de legger ned arbeidsoppgaver som de mener ikke lenger tjener samfunnet – for eksempel bibliotek- . Hovedpersonen er en ung kvinne som over natten blir fratatt jobben, bankkonto og alle menneskerettigheter. Hun prøver å flykte med datteren og kjæresten Luke, men blir fanget og blir sendt på opplæring for å bli tjenerinne. Datteren blir tatt fra henne og Luke vet hun heller ikke hvor er blitt av. Hun får navnet Offred som ligner navnene de andre tjenerinnene har – Ofglen, Ofwarren… Samfunnet er delt inn i en herskerklasse med Førerne og deres hustruer på toppen, så har vi Vokterne og Øynene. I hjemmene er det Marthaer som sørger for å holde husene i stand. De er alle kledd i ulike drakter der tjenerinnene har røde kjoler med store hvite hetter slik at de ikke kan kaste blikk til siden. Tjenerinnenes arbeid er å føde barn, de skal føde på knærne til deres herskerinner 1. Mos 30:1-3. Opplæringsanstalten Offred ble sendt til sørget for at hun lærte både oppgavene sine og fikk banket inn læresetningene til det nåværende samfunnet. En av lærerne er tante Lydia, hun er spesielt ivrig etter å få kvinnene som er utpekt til tjenerinner til å se velvillig på samfunnet og oppgaven de skal gjøre, men hun er også kjapp til å straffe dem som ikke følger opplæringen og er lydige. Offred blir plassert hos Føreren og hans hustru Serena Joy som tidligere har vært en barnestjerne, de kan ikke få barn og må bruke en tjenerinne istedet. Det skal ikke være noen kontakt mellom tjenerinnene og familiene, men Føreren vil at Offred skal snakke med ham og slik fylle et behov for kontakt. Offred på sin side er lei av å sitte på rommet sitt og bare bli brukt til kopulering når tiden er inne. Hun får og et nærmere forhold til Nick som er sjåfør, kan han hjelpe henne med å komme vekk fra dette samfunnet og ikke minst finne datteren?

Det er en skremmende og fasinerende roman Atwood har skrevet her. Da hun skrev den i 1985 sa hun at hun ikke hadde skrevet om noe som ikke hadde hendt. Skummelt, ikke sant? Men når jeg tenker etter så kjenner vi handlinger under den andre verdenskrigen som minner om dette, kupp rundt om i verden som har elementer av det samme og holdninger til menneskers rettigheter som stadig blir utfordret. Det er en viktig bok, for uansett hvilket ståsted man har er det viktig å kjempe mot ensretting og diktatur. Anbefales.

Da vi reiste til Spania denne gangen gikk jeg nøye igjennom hyller og kasser for å finne en passende bok. Jeg kom over Nadia Hashimi sin roman  Når månen står lavt og tenkte at denne kunne passe som reiselektyre, ikke for krevende, men heller ikke altfor «lett». Jeg fikk rett på den måten at den var lett å lese og den etterlot et sterkt inntrykk av både den ene av hovedpersonene sitt liv som barn og til en viss grad om flukten til Europa.

Freiba er den ene hovedpersonen i boka og den som gjør sterkest inntrykk. Den andre er sønnen hennes Saleem. Da Freiba ble født døde moren i barsel. Det var det første barnet til foreldrene og faren ble stående alene med ansvaret for den vesle jenta. I Afghanistan sitt tradisjonelle familienettverk er dette en stor ulykke og ryktene gikk om dette barnet som hadde «tatt livet av» moren sin. Faren gifter seg på nytt etter noen år, men Freiba blir ikke helt tatt inn i hjertet til hans nye kone, noe hun får merke svært godt etterhvert som de får nye barn. Freiba prøver å gjøre henne til lags på ulike måter, men hun kan ikke være sikker på hvordan ting blir mottatt. Når Freiba skal begynne på skolen finner stemoren ut at hun trenger henne til hjelp i hjemmet og hun må gjøre husarbeid, mens søsknene blir sendt på skolen. Freiba hungrer etter kunnskap og å lære nye ting. Hun får etter flere år lov til å begynne i første klasse, men da under forutsetning at hun klarer opptaksprøvene. Hun leser og strever og klarer i løpet av det første skoleåret å hente igjen sine jevnaldrende. Hjemme må hun fortsatt gjøre husarbeid før leksene, men hun har en kolossal ståpåvilje og klarer seg bra. Stemoren vil gjerne ha henne gift og får et tilbud som hun kaster seg over. Vi får høre om alle innledende forhandlinger og hva som forventes av Freiba. Hun på sin side har oppdaget hvem som er den kommende mannen og blir skrekkslagen. I farens frukthage har hun blitt kjent med nabogutten og de ber om at hun skal slippe å gifte seg med denne mannen, og mirakuløst nok skjer det. Nabogutten som Freiba er forelsket i, gifter seg med søsteren og Freiba gråter i dagevis da dette sviket blir klart. Hun får imidlertid et annet tilbud og opplever at både svigermoren og hennes kommende mann er hennes redning fra et liv i stadig påminning om at hun er en ulykkesfugl, til et liv der hun både får utdanne seg til lærer og blir høyt verdsatt av mennesker rundt seg. Etter flere år får de sønnen Saleem og senere datteren Samira. Mahmood, mannen til Freiba, arbeider i departementet med vann og prosjekter knyttet til dette. Det blir stadig lagt restriksjoner på hva de kan gjøre. Freiba som har undervist på skolen, får ikke lenger undervise og begynner med hjemmeundervisning for datteren og nabojenter. Snart er heller ikke dette mulig og da hun oppdager at hun er gravid igjen vokser bekymringene. De begynner å snakke om å forlate landet, flere av slektningene har gjort det og de går til anskaffelse av falske pass. Det går noen måneder og en kveld kommer det menn fra Taliban og tar med seg Mahmood. Freiba får vite at mannen er død og bestemmer seg raskt for å forlate landet med barna. Hun får hjelp, men det er vanskelig, tungt og med en fødsel i vente blir det ekstra krevende. De treffer hjelpsomme mennesker som tar dem inn i huset sitt og de får bo der til de er klare til å reise videre. De kommer seg til Hellas, de har nesten ikke penger og Freiba ser seg tvunget til å pantsette armbåndene hun har arvet fra moren. Saleem skal gjøre dette, men i det han kommer ut fra pantelåneren blir han tatt av politiet og etter brutal behandling blir han sendt tilbake til Tyrkia. Han finner familien som hjalp dem første gang og får bo hos dem, men han vil finne familien sin og slutte seg til dem. Fra denne hendelsen følger vi Saleem og hans ferd mot England som var bestemmelsesstedet.

Dette er en roman som gjør inntrykk. Både Freibas fortelling, men og selvsagt Saleems reise og kamp for å nå fram til familien. Likevel er det Freiba sin historie som sitter igjen fordi den forteller om et system som gjør jenter til handelsvare og kampen mange jenter må føre for å få gå på skole og utvikle sitt potensiale. Det er Freiba som trer fram som en levende person, mens de andre er mer som bifigurer og det enda Saleem forteller sin del av historien. Han er en ung gutt men forfatteren, som forøvrig skriver bra,  klarer ikke på samme måte å gjøre ham så levende. Boka gir et realistisk, vil jeg tro, bilde av det brutale og vanskelige livet til flyktningene og alt de går igjennom for å redde seg unna krig og forfølgelse. Har du lyst til å lese en bok som er lettlest, men og som forteller en gripende historie, ja, da kan du prøve denne. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Korall forlag.

 

Et vennskaplig tips kan føre til så mangt, blant annet at jeg begynte å lese De forvillede av Amin Maalouf. Da jeg jobbet på biblioteket gikk jeg stadig forbi bøkene til Maalouf og tenkte på at disse burde jeg lese, men det var først da jeg fikk en mer konkret dytt at jeg faktisk ble nysgjerrig og lånte et par bøker. Jeg burde kanskje ha lest Leo, afrikaneren først fordi han med den fikk sitt gjennombrudd, men den får jeg ta seinere.

Hva vet jeg om Libanon? Fint lite. Var det krig der på 1970-tallet? Hm, ja det var visst det. Så mye visste jeg. Selv om Maalouf ikke konkret skriver at landet De forvillede kommer tilbake til, er Libanon, men omtaler det som Levanten så er det ikke så urimelig å tenke seg at det er nettopp dette landet som Maalouf selv forlot for å bosette seg i Frankrike og siden har han blitt der.

Hovedpersonen i romanen er Adam, når vi møter ham bor han i Paris sammen med kjæresten Dolores som kommer fra Argentina. Adam er historiker og har et sabbatsår for å skrive om hunerkongen Attila. Han får en telefon fra konen til en tidligere venn om at han er svært syk og han vil at Adam skal komme til ham. Adam nøler for denne vennen var en gang hans aller beste venn, men i løpet av krigen valgte vennen en annen retning slik at et brudd var uungåelig i Adams øyne. Han reiser etter påtrykk fra Dolores, men kommer for sent til vennen som nå er død. Han snakker med konen i telefonen, men føler at hun angriper ham for «sviket». Adam tenker på å reise hjem, men tar istedet inn på et hotell som en venninne, Semiramis,  fra den gamle studentgjengen, driver. Hun ber ham ta kontakt med enken etter vennen og Adam får ideen om å samle de gamle vennene. De fleste vennene er spredt over hele verden, men Adam har kontakt med dem som har reist ut av landet og tar på seg arbeidet med å samle dem. Vennene har ulik bakgrunn og religiøs tilknytning, for tidligere var ikke det noe problem i dette landet. En er jøde, han reiste til Sør-Amerika, et par andre er kristne, en bor i Amman, en annen har trukket seg tilbake til et kloster, en kommer fra Egypt, en er muslim, men alle kunne vokse opp og studere i dette landet som tidligere var kjent for mangfold av kulturer. «Begivenhetene» som de som ble tilbake kaller disse årene med krigføring, skilte folk fra hverandre og Adam håper nå at de kan møtes og gjenoppta eller sette sluttstrek.

Det er en mangslungen og interessant roman. Vi får høre lange diskusjoner mellom vennene, valgene om det å reise vekk eller å bli. For noen var det foreldrene som bestemte at det var for utrygt å bli, for andre var det ikke familie igjen og ingen grunn for å bli. Vi får høre bakgrunnen til Adam og hans valg. Historien om Albert, han som skal til å begå selvmord, men som blir kidnappet og kidnapperne overbeviser ham om at livet er en så verdifull gave at den må bare leves, er så vill og vakker at den kommer jeg til å huske lenge. Adam noterer alt som skjer, refleksjoner og tanker omkring hendelsene. De står som kursiverte tekster i boken og utgjør en stor del av fortellingen som ellers er fortalt av den allvitende fortelleren. Bokens tidsrom går over de seksten dagene han er i landet, før vi får en overraskende slutt. Det er intenst, interessant og lysten til å lese flere bøker av Maalouf bare øker. Boka ble utgitt av Pax i 2014, jeg lånte den på biblioteket.

Det ser ut til at Arnaldur Indridason har begynt en ny serie med Konrad i hovedrollen. Han er pensjonist etter mange år som politietterforsker og  han har blitt enkemann. Boka starter med en turistgruppe som er på tur på en isbre. De oppdager et lik som er kommet tilsyne ved nedsmeltingen av isen. Liket er restene av en forretningsmann som forsvant for tredve år siden. Det var den gang en stor ettersøkning og en av forbindelsene til mannen ble satt i varetekt men løslatt etter kort tid. Nå gjentar det samme seg og mannen blir arrestert igjen. Han nekter å snakke med andre enn Konrad som ledet etterforskningen den gangen og som hadde sine tvil om at de hadde rett mann. Mannen de har arrestert nekter fortsatt for at han er skyldig, han er dødssyk og når han omsider får snakket med Konrad ber han om at han skal la gjerningsmannen få unngjelde både for drapet og for å ha ødelagt livet hans. Konrad blir motvillig dratt inn i etterforskningen igjen, men han kjenner også på at det hadde vært godt med en avslutning for denne saken ble aldri løst.  Den saken førte også til at han ble suspendert og ikke kom skikkelig tilbake i jobb. Konrad har fortsatt sine kontakter i politiet, men det er ikke lett å drive etterforskning når man ikke har tilgang til ressurser som arkivene og myndigheten det gir å være i aktiv tjeneste. Konrad blir oppsøkt av en kvinne som forteller at broren ble kjørt ned noen år etter at etterforskningen var avsluttet. Han satt på en bar og fortalte om ting han hadde sett i forbindelse med forsvinningen, kort tid etter dør han i påkjørsel og sjåføren forsvinner. Konrad setter sammen opplysningene på nytt og en mulig løsning ser ut til å åpne seg.

Det er velskrevet, spennende og de personlige glimtene vi får se av Konrad og hans liv, gjør ham til en mer interessant person. Jeg ser fram til fortsettelsen!

Boka er utgitt av Cappelen Damm og jeg lånte boka på biblioteket.

Fam Ekman lager særegne bildebøker, noen er mirakler der tekst og bilde spiller sammen i et spennede, utforskende hele, mens andre ganger henger ikke tekst og bilde sammen eller teksten mangler en indre logikk. Derfor er det alltid spennende å se og lese hva hun har laget denne gangen. Da er det flott å kunne si at med Tidenens tango har Ekman laget en svingende flott bok, med fantasifullt tema og som alltid med utsøkte og interessante bilder. Selve tittelen Tidenes tango, kan ha en dobbelt betydning og det gjør det spennende å lete etter flere betydninger mens boka leses. Det starter med et funn av et trekkspill fra tertiærtiden i en granittblokk i Drammen og dermed ruller tiden videre til Adam og Eva, urtiden, vikingtiden, grekerne, det gamle Egypt, middelalderen og 1700-tallet. Så kom flottenfeieren og Keiser Kalvbeint, og videre helt til 1960 årene hvor et fossil-trekkspill ble gravd opp rett under Carl Berners plass (Oslo). Ekman gir de finurligste forklaringer på hvordan tangoen ble utviklet, forbudt (til stor sorg for noen), forlatt, glemt og endelig gjenoppdaget igjen.

Illustrasjonene er kollasjer laget med svært ulike materialer på bakgrunn av grafikk eller maleri. Her er det mange detaljer og mye å se på og snakke om, det er flotte og fantasiskapende bilder. Noen av bildene skulle jeg gjerne hatt på veggen til daglig undring og fundering. Les Ekman sine bøker, de er vel verdt en lesestund for store og små!

Anne Schäffer har laget et fint intervju med Ekman her. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Det er vanskelig å skrive om krig til barn slik at det ikke bare blir redsel, men og et glimt av håp. Det har Arne Svingen klart i bildeboken Når kaniner blir redde, vakkert illustrert av Kamila Slocinska. Vi møter Noah, Ville Kanin og mamma som bor i et krigsherjet land. Noah kan løpe fort, raskere enn geværkuler, sier mamma. Noah er redd for lyder, de som knatrer og fra mennesker som har det vondt. Når lydene blir for høye gjemmer han seg ved navlen til mamma og hun sier at det går bra. Ville Kanin er hans beste venn. Ville Kanin har mistet et bein, men det gjør ingenting for det er mange mennesker som har mistet et bein, en arm eller et øye, tenker Noah. Han liker å være ute i solen, men mamma kommer og henter ham. Lydene blir veldig høye, det smeller og Noah ligger på bakken, hvor er mamma? Mange mennesker løper omkring, Noah leter etter mamma og ser hånden hennes med ringen på. Hun blir gravd fram og sier at det går bra. Noah ser Ville Kanin oppe i det som var leiligheten deres, han må reddes og Noah springer så fort han kan…

Det går heldigvis bra med Noah, mamma og Ville Kanin og det gir håp til oss som leser at kanskje det vil gå bra med dem i fortsettelsen også. Svingen klarer med få ord å beskrive det usikre livet, krigen som setter sine spor, men samtidig tryggheten mamma klarer å skape ved stadig å gjenta, det går bra. Noah er en modig gutt og ser det positive i livet, en god strategi for å overleve. Illustrasjonene understreker og forsterker budskapet i boka med sine fine blyantstreker og kraftig fargebruk i de mest dramatiske sekvensene. Det er ikke mange elementer i hvert oppslag, men det gjør budskapet tydelig og fokuset blir hele tiden knyttet til personene og det som skjer med dem. Boken er rett og slett et lite mesterverk og det er grunn til å gratulere Arne Svingen med sin første bildebok! En fin bok å snakke om når vi trenger å ta opp tema som krig og usikkerhet. Boken er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere like this: