Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Romanen Der krepsene synger av Delia Owens ble jeg gjort oppmerksom på i høst, men det er først nå at boka er lest. Det er en vakker og voldsom fortelling om Kya og hennes oppvekst i en liten kystby i North Carolina. Hun og familien bor i marsklandet det vil si i ødemarken utenfor byen, men dette området blir hennes rike, hennes liv og etter hvert hennes forskning. Moren til Kya forlater familien når hun er seks år gammel, hun er den yngste av fem barn. Faren er alkoholiker og voldelig. Han terroriserer familien og slår både kone og barn. Etter at moren har forlatt dem, drar den ene etter den andre av søsknene for å finne sin egen vei. Til slutt er det bare broren Jodie igjen. Han og Kya har et tett og nært forhold. Han lærer henne hvordan hun skal ta seg fram både til vanns og til lands, hvordan hun skal gjemme seg i skogen og i gresset og hvordan hun skal overleve på det hun finner. En dag reiser også Jodie fra henne og hun blir alene med faren. Han kommer inn i en bedre periode, men bare for en kort stund og så drar han og. Det går rykter i byen om denne familien, de blir sett på som søppel og behandlet deretter. Det er heldigvis andre som har en helt annen holdning og mellom dem er Spretten og kona Mable som driver en liten butikk. Kya lærer seg å grave opp skjell og selger dem til Spretten for å få penger til mat og bensin. En av vennen til Jodie, Tate dukker opp og han lærer henne å lese, for Kya har gått på skolen en dag og siden aldri mer. Hun lengter etter andre mennesker, men lærer å leve alene og klare seg alene. Hun og Tate deler interessen for livet i marsklandet og Kya er intelligent, observant og maler de nydeligste akvareller av planter, fugler og dyr. Hun og Tate blir forelsket, men Tate skal studere og reiser vekk. Han lover å komme tilbake til jul, men bryter løftet sitt og det tar noen år før hun ser ham igjen. Hun treffer Chase, den mest populære gutten i byen, men også han vil helst ikke vise seg sammen med henne. Han begynner å snakke om ekteskap, men en dag ser hun ham sammen med en jente og leser i avisen at de er forlovet. Kya blir fortvilet og føler seg mer ensom og forlatt enn noen gang. Tate kommer tilbake og prøver å ta opp kontakten med henne igjen. Hun avviser ham, men han får bli med inn i hytta der hun bor og får se alt hun har samlet og organisert. Han tar noen bilder av dette og sender det til et forlag som vil gi ut en bok om marsklandet. Selv om Chase nå har giftet seg oppsøker han Kya og prøver å voldta henne. Hun kommer seg unna og forstår plutselig hvilket helvete moren må ha levd under. Tidlig en morgen oppdager to gutter at Chase ligger død under branntårnet som står midt i skogen. Hva er dette? Ulykke eller mord? Det er ingen spor, det er ingen vitner, men så dukker det opp folk som har sett noe og alt peker på Kya. Hun blir fengslet og alle spør seg er hun skyldig eller?

Det var en nytelse å lese denne romanen. Forfatteren er biolog og deler kunnskap om livet i marsklandet slik at blidene av fugler og dyr står tydelig fram og gir smak og lukt. Det er kanskje den delen jeg kommer til å huske fra denne boka, for selv om hun bygger opp karakteren Kya, blir hun ikke helt tydelig og de andre menneskene rundt henne blir heller ikke så veldig interessante. Dette handler om en oppvekst i fattigdom, tap og undertrykkelse og Kyas utvikling minner meg på mange måter om boken til Tara Westover: Noe tapt og noe vunnet. Det er imidlertid en bok å glede seg over både naturskildringene og spenningen i rettsdramaet som følger. Anbefales!

Erna Osland og Camilla Engman har sammen laget denne fine bildeboka om den veldig redde og ensomme haregutten som til slutt finner harejenta med de fineste ørene.  Dette er feelgood for små barn og godt for den voksne medleseren også. Haregutten blir jaget av reven. Han er livredd og vil bare gjemme seg, komme seg vekk fra skarpe revetenner. Han stuper ned i snøen for å komme vekk fra alt det fæle, men der dunker han hodet i noe som viser seg å være en harejente med de nydeligste ører han noen gang har sett. Harejenta venter på jula, den har han aldri hørt om før. I følge harejenta er jula kaker og fred på jord. Haregutten lurer på om kaker er like godt som bark og det er de visst. Og fred på jord høres veldig bra ut.  De hopper fornøyd omkring og gleder seg til jula, men plutselig kommer reven og de løper i hver sin retning. Haregutten er enda reddere enn før, men finner trøst i elgen sine lange bein. Vil han noen gang få se harejenta igjen?

Det ender heldigvis godt og vi kan trekke et tilfreds sukk og ønske begge harene et langt og godt liv. Erna Osland har laget mange kvalitetsbøker for barn og denne går fint inn i rekken av dem. Hun skriver et lettlest og godt nynorsk som det er en fryd å lese. Det flere språklige hilsener til den voksne medleseren her, noe som gjør det ekstra kjekt å lese denne boken.  Illustrasjonene er holdt i avdempede vinterfarger. Reven er kjempeskummel med utrolig kvasse tenner så vi skjønner hvorfor haregutten blir så redd og skjelver så synlig. Illustrasjonene  følger teksten lojalt, men lar noen flere av skogens dyr og fugler utfolde seg i bakgrunnen og lage små sidehistorier som man kan more seg over ved neste gangs og neste gangs lesing. For dette kan lett bli en favorittbok hos både store og små. Boka er utgitt av Magikon forlag. Jeg lånte den på biblioteket.

Det er forfatteren Jon Ewo som står bak 9. april 1940 og 8. mai 1945. Boka ble laget på oppdrag fra Ena forlag og kommer ut i forbindelse med at det er  80 år siden andre verdenskrig startet og 75 år siden den ble avsluttet. Det er en dramatisk historie i seg selv. Disse krigsårene var livsforvandlende for oss som nasjon og vår oppfatning av hva det vil si å være nordmenn. Dette klarer Jon Ewo å formidle på en god måte gjennom korte glimt av det som skjedde rundt i landet under invasjonen fra Tyskland og gjennom små portretter av menneskene midt i dramatiske avgjørelser som må tas av forsvar og regjerning og de vanlig menneskene som må bryte opp fra det kjente og inn i det ukjente og usikre. Vi kjenner på desperasjonen og vi kjenner på spenningen gjennom korte, tydelige setninger. Ewo skriver om krigen og hvor overraskende den kom på alle i Norge og han skriver om den etterlengtede freden som endelig kom etter fem lange år.

Dette er en bok for ungdom som kanskje ikke har hørt eller lest så mye om andre verdenskrig tidligere. Boka gir et godt innblikk i disse to dramatiske dagene som vi fortsatt markerer. Det er driv og spenning i boken, jeg ble faktisk sittende oppe til jeg hadde lest den ut (!) selv om jeg har lest en god del om krigen – og visste hvordan det gikk… Ewo skriver med stor formidlingsglede og jeg vil særlig berømme hvordan han skriver om prosessen bak boka med utvelgelse av stoffet og hvordan fakta og fiksjon blir brukt i framstillingen. Jeg synes at kapittelet Hva skjer videre? som er med i begge delene av boka  er med på å øke verdien av prosjektet for her er det rom for refleksjon og samtale. Dessuten – en grundig litterturliste for de som vil lese mer, veldig bra! Både forfatter og forlag fortjener ros for denne boka. Jeg fikk tilsendt boka fra Ena Forlag og takk for det!

Bildeboka Ring, ring! skrevet av Gaute Gjøl Dahle og illustrert av Rune Markhus har undertittelen Da Finnern fant det Mistern mista. Dette skaper en forventning om mysterium og eventyr, noe som virkelig blir oppfylt i denne sprudlende og fartsfylte boka med jeg (fortelleren), Finnern, Mistern og lillebror i persongalleriet. Mamma mister alt mulig, hun blir kalt Mistern, hun mister stadig gifteringen til mormoren sin, Finnern er fattern som finner allt Mistern har mistet. Bokas jeg er Finnerns superassistent som er den som oppdager når Mistern har mistet noe. Vi blir med når Mistern har mistet ringen igjen (!): Finnern og superassistenten er på banen og leter systematisk gjennom huset, bilen og hagen. Ringen blir ikke funnet, det blir vinter, det blir vår og sommer og plutselig kommer ringen til syne. Finnern får en veldig god idé og superassistenten er med…

Bokas jeg-forteller er en ivrig og litt heseblesende liten fyr. Hans helt er Finnern som skaper orden i et heller kaotisk liv med en mamma som stort sett mister, leter og glemmer. Det er Finnerns systematikk som er i fokus og det er han som gjennom å involvere jeg-personen skaper en harmoni i relasjonene. Illustrasjonene er fulle av detaljer og skaper sidefortellinger som gir en ekstra dimensjon til boka. Om du ser nøye etter er det en liten katt som opptrer i de fleste illustrasjonene og kommenterer alt som skjer, fortellerens alterego, snedig og morsomt. Jeg tror nok at dette kan bli en favoritt i den rette aldersgruppa! Serienett.no har omtalt boka med tegneserieblikket, interessant og grundig, les det her. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

I april skulle Erlend Kaasa, forfatteren bak romanen Men ikkje Maria kommet til biblioteket på Rossland og Nordhordland Litterære Selskap skulle ha lest og samtalt om denne boka. Nå er dette møtet avlyst, men boka er lest og kanskje har noen andre meninger enn meg om denne? Kommentarfeltet er åpent!

Handlingen i boka dreier seg om ekteparet Palle og Gro med datteren Dagne på bare noen måneder. De bor i Arna utenfor Bergen og Gro skal tilbake til arbeidslivet etter fødselspermisjonen.  Palle har permisjon fra lærerjobben til over sommerferien. For å få hjemmelivet til å gå rundt ansetter de en au pair, Maria fra Albania. Hun kommer til dem og er tilsynelatende en stille og forsagt person som raskt får et nært forhold til Dagne. Selv om Maria bare gjør jobben sin, kiler hun seg inn i familien som fra før har hatt litt å stri med. Palle referer flere ganger til Trøbbelet og etter hvert aner jeg at her dreier det seg om et rusproblem. Han er ute av dette nå, men det er personer i nærmiljøet som er en stadig påminnelse om de gode sidene ved rusen. Han oppdager at Gro har innledet et forhold til sjefen sin og han føler at hele tilværelsen er på gyngende grunn. Gro reiser til New York på jobb og konferanse og skal være borte i to uker. Mens hun er borte oppdager Palle at det er kommet en invasjon av maur i hybelen der Maria bor. Han inviterer  Maria bo hos dem til dette problemet er ordnet. Hun flytter inn på ekteparets soverom og etter en liten stund innleder de et seksuelt forhold. Maria inntar Gro sin rolle og trives med det, men Palle kjenner seg dratt i begge retninger. Han tror at Gro nå vil forlate ham og han innser at et liv med Maria ikke er mulig. Han får en henvendelse fra politiet om mulige terrorister blant au pairene fra Albania. Han sjekker hybelen til Maria og finner en dagbok og en minnepinne som sender rystelser gjennom ham.

Boka er delt i fire deler vår, sommer, høst og vinter. I innledningen til hver del er det et kursivert kapittel som gir oss brokker av livet til Maria og skal slik vise oss hvordan hun har blitt slik som hun er, når vi treffer henne som au pair i Arna. Det tok virkelig tid før jeg skjønte hva disse kapitlene skulle bidra med. Jeg forundrer meg over at familien ikke får mer greie på hvem Maria er og bakgrunnen hennes. At Palle er så utrolig sein til å oppdage arrene på kroppen til Maria enda de elsker titt og ofte. Hele romanen er sett fra Palle sin synsvinkel og det er hans versjon vi får høre. Han hevder at han trenger Gro, konen sin, men hun blir ikke tegnet så veldig positiv, snarere som en kontrollerende og mistenksom dame. Han beskriver relasjonen til Maria som ren og god, men vet med seg selv at den må ta slutt. De har et par venner Kristin og Gisle, de har bestemt seg for å leve i et åpent ekteskap, dvs har elskere som det passer dem så lenge de ikke tar dem med hjem. Palle ser på dem med skrekk blandet fryd og sier til Gisle at dette ikke kommer til å gå bra. Det gjør det heller ikke og Palle bidrar med sitt.

Hva er det med denne boka som jeg strever sånn med? Jeg tror ikke helt på Palle. Jeg synes det er usannsynlig med historien om maurene i kjelleren og au pairer fra Albania som terrorister. Kanskje det bare er jeg og denne boka som ikke var en godt match? Jeg har snakket med en annen som var begeistret og skåret på Goodreads er høy, så… her er det rom for mange meninger.

Hauk er den første bildeboka til forfatteren Sivert N. Nesbø. Boka er illustrert av Susanna Kajermo og utgitt på Samlaget noe som indikerer at boka er skrevet på nynorsk (hurra!). Boka handler om Hauk som bor med søsteren Inga og besteforeldrene. Han lengter etter faren sin, han tenker på alt de kunne gjort sammen, men slik er det ikke. Besteforeldrene prøver å aktivisere ham på forskjellige måter, men det varer bare en kort stund, så er lengselen der igjen og drømmen om at faren skal komme igjen. Han får ikke svar når han spør når faren kommer, bare et kanskje, kanskje kommer han om noen dager eller mange.

Det er en sår bok om lengsel og tap. Vi vet ikke noe om hvorfor faren eller moren ikke er tilstede i barnas liv og dette gjør at denne boka bør bli en snakke og undringsbok. Det er Hauk som opplever og det er hans tanker vi følger gjennom denne dagen. Det er han som tenker på faren, selv om storesøsteren Inga også er der og sikkert har sine tanker. Besteforeldrene gjør sitt og på en måte blir storesøsteren også definert inn i voksengruppa. Hauk er svært ensom og hans savn og lengsel etter faren er enorm. Forfatteren klarer å formidle denne ensomheten på en fin måte, samtidig som han lar de andre tre i boka gjør sitt for å prøve å nå inn til han og ikke la ham synke ned i fortvilelse.

Illustrasjonene som følger teksten nydelig er laget av Susanna Kajermo og understreker følelsen av tap som går igjennom boka, men samtidig så lager hun små strimer av håp og liv gjennom å plassere små fargesterke element inn i tegningene. Vi ser en knallrød bil i en vinduskarm, storesøsteren gule kjole, små maur på vandring over duken og den røde tråden som utgjør løypestrengen og gjerdet mellom gårdene. Dette skaper spenning og en sidehistorie i boka som gir leseren en pause i Hauk sin sorg. Det er en vakker bildebok som nok vil trenge en trygg leser med god tid til prat for å nå fram til aldersgruppa den er tenkt til, 3 – 6 år iflg. forlaget. Jeg lånte boka på biblioteket. Deichman Litteraturbloggen har laget et interessant intervju med forfatteren.

Fra tidligere kjenner vi Bjørn Sortland og Lars Elling sin vandring gjennom den vestlige kunsthistorien i boken Raudt, blått og litt gult (1993). Denne gangen er det Rune Johan Andersson som lager sin helt spesielle vri med Edvardas bildebok. Tenk ikke på at dette er gjort før, for hans Edvarda har et annet blikk, har en annen utvikling og bringer med seg noen nye perspektiver i det å se på kunst og ikke minst arbeide med kunst. Det er Edvarda sitt liv og utvikling som kunstner vi følger gjennom boken. Fra hun rabler, fingermaler, er yndig og lager vakre blomster, er i protest, går på kunstskole og tvinges inn i former, bryter seg løs og er klar for å lage sine egne bilder, men hvor klar? Hun tviler seg gjennom kunsthistorien og spør seg hele tiden om det er bra nok? Et langt liv i kunstens tjeneste og så til slutt bildet som har alt og som hun kan forsvinne inn i. Edvarda er lykkelig, boka kan slutte.

Dette er en spennende og morsom måte å presentere deler av kunsthistorien på. Andersson har valgt seg ut noen kjente ikoner og laget sin helt egen vri på dem, samtidig som vi følger Edvarda i hennes utvikling. Edvarda er en personlighet med et indre driv til å utforske kunsten og aldri gi opp målet om å finne sin stemme og sin plass. Dette er en fargesterk og sprudlende bok og den gir lyst til å finne fram til de originale bildene og se på dem og historien bak dem. I denne boka er det både ting å lære og oppleve, godt gjort!

Da vi skulle reise til Spania denne gangen måtte jeg sikre meg nok lesestoff og da falt valget på Jon Kalman Stefansson sin trilogi Himmelrike og helvete, Englenes sorg og Menneskets hjerte som nå er utgitt som pocketbok og heter Gutten. Disse bøkene har vært på leselisten (TBR) min lenge og nå lå en lang flytur og mange dager med lesemuligheter foran meg. Jeg ble ikke skuffet! Boken forteller om Gutten, foreldreløs, men med gode og intense minner om familien sin. Faren som drukner mens han er ganske liten, moren og lillesøsteren som han har kjære minner fra. Moren måtte sende han og broren fra seg fordi hun ikke hadde mulighet til å ta seg av dem, men hun skrev brev til Gutten for at han ikke skulle glemme faren og familien sin. Gutten har disse brevene med seg og leser dem mange ganger, kan dem egentlig utenatt, men tar vare på dem som skatter. Vi treffer ham første gang som mannskap på en fiskebåt. Det er tøffe forhold og noen av de andre av mannskapet er spesielle typer med en ganske rå innstilling til livet. Gutten finner en venn i Bardur som vil ha et annet liv og som leser bøker og memorerer dikt. Bardur har drømmer om å komme til Plassen, arbeide seg vekk fra båten og leve med kjæresten. Han og Gutten har fått jobb hos butikkeier Leo til sommeren, nå er det bare de siste harde vintermånedene igjen før de skal begynne på et nytt avsnitt. Bardur kommer ikke så langt, han fryser ihjel og Gutten rømmer fra fiskerlivet og kommer til Plassen der han får husly og arbeid hos Geirthrudur. Hun er en dame med et rykte! Hun var gift med en rik mann i bygda, han døde og hun overtok hans virksomhet og startet sin egen servering. Dette falt de andre kjøpmennene tungt for brystet og broren til den mektigste handelsmannen på stedet ser det som sin plikt å få Geirthrudur inn i ekteskapets rammer og en «akseptabel» oppførsel. Hun har ingen planer om å følge dette pålegget, men etterhvert blir det stadig tøffere for henne. Gutten får arbeid hun Geirthrudur og hennes høyre hånd Helga sørger for at han er i stadig aktivitet. Han får lære engelsk og blir satt til å oversette Othello slik at de kan ha høytlesing om kveldene. Han må også lære å lese opp og det volder ham noen utfordringer. Vi får møte postmannen Jens som rir mellom bygdene og noen ganger helt til Reykjavik. Det er legen som er overpostmester og han vil helst bli kvitt Jens og prøver på alle måter å få noe på ham slik at han kan bli rapportert inn som ubrukelig. Jens blir sendt på en rute han ikke kjenner fordi hjelpepostmannen er syk. Gutten blir sendt med ham og de strever seg igjennom snøføyk og uvær. De krysser fjorden og drukner nesten, men sammen klarer de å komme til en nedsnødd bondegård og får husly der. Gutten ser at det finnes bøker i huset og konen ber ham om å ta ut noen bøker til henne når de kommer til handelsmannen. De går videre, kommer ut av kurs og blir hjulpet videre. De strever og sliter, det skulle bære mot vår, men det snør og snør. De møter mennesker som gleder seg over besøk og vil at de skal bli, men Jens jager videre for å fullføre oppdraget sitt.

Dette er en fasinerende trilogi! Det er et nydelig språk. Det er flotte skildringer av møter mellom mennesker og vi følger Guttens utvikling fra en forvirret ung mann til en som til slutt følger sin indre stemme og vet hva han må gjøre. Boken gir et bilde av Island og det tøffe livet til fiskerne, fattigdommen på bygda og kjøpmennenes grådighet, men også de gode møtene mellom mennesker, rausheten overfor de som er på vandring og ikke minst hvor viktig litteraturen er. Les denne, jeg sier dere – les denne!

Lars Mæhle har skrevet en informasjonsmettet ungdomsbok om Oskar, morfar og astronomi Mot stjernene er vi ingenting. Oskar og moren bor sammen i byen. Hun er alvorlig syk og ligger på Radiumhospitalet. Moren har brutt med sin far for mange år siden, men nå har hun bedt ham komme og ta Oskar med seg for noen dager. Hun ønsker at de skal bli kjent og  finne sammen. Morfaren er en gammel stabukk og kvir seg for oppdraget, men han tar med seg Oskar og sammen begynner de på oppgaven som moren har gitt dem. Hun har fått en sykepleier til å skrive ned rebusoppgaver som de skal løse til neste gang de besøker henne. Oppgavene dreier seg om astronomi, et emne som morfaren vet mye om og som fasinerer Oskar. Oskar maser om at de må komme i gang med oppgavene, morfar er ikke så ivrig til å begynne med, men etterhvert begynner han å fortelle med stor glød om planetene og hva som er så spesielt med den enkelte av dem. Både Oskar og morfar befinner seg i en vanskelig situasjon, men de er begge glad i moren/Inger og vil gjøre alt for å glede henne samtidig som de gjennom dette hjelper seg selv.

Dette er en bok som jeg er sikker på at de som er opptatt av astronomi vil fryde seg over. Det står at dette er en ungdomsbok, men jeg har en kandidat på snart 10 år som nok vil kaste seg over boka så snart han ser den.  Hvert kapittel innledes med et bilde av planet oppgaven dreier seg om og så får vi både informasjon og funfacts om denne. Det jeg savner er mer om Oskar og morfar, Oskar får vi jo vite litt mer om, men morfar blir for meg stående som en skisse og ikke helt troverdig. For en yngre leser tror jeg ikke det er så viktig for her er det nok drivet etter å finne løsningen på oppgaven som blir hovedsaken og selvsagt alt de får vite om planetene. Det er flott med sidene bak i boka som har mange kilder og ikke minst at Mæhle har hatt Eirik Newth med på laget for å kvalitetssikre det faglige.  Takk til Ena forlag for leseeksemplar.

Da jeg skulle lese Dovendyret og sommerfuglen av forfatter og professor i bevaringsbiologi Anne Sverdrup-Thygeson og illustratør Bård Slettevold Torkildsen trodde jeg at nå hadde jeg en skjønnlitterær fortelling foran meg, men den gang ei. Jeg var så innstilt på det skjønnlitterære at det tok en stund før det gikk opp for meg at dette er en fagbok. Ja, en bok om dovendyret og samspillet mellom det og en bitteliten sommerfugl som lever i pelsen til dovendyret.

Da jeg hadde lagt vekk «det var en gang» brillene oppdaget jeg at dette er en spennende, interessant og overraskende bok om dovendyret som lever i Sør-Amerika og hvordan dyret, jungelen og sommerfuglen lever sammen. Det er ikke mye tekst så den som nettopp har lært å lese kan med litt hjelp klare seg fint selv. Uansett leseferdigheter så har boka noen fantastiske illustrasjoner å studere med saftige, flotte bilder av både dovendyr, jungel og sommerfugler i forskjellige stadier. I det hele tatt er illustrasjonene med på å bære og utvide fortellingen om dovendyret og miljøet det lever i ved å utnytte hele flaten i oppslaget, en nøyaktig gjengivelse av fugler og insekter som blir omtalt og setter dette inn i en sammenheng som leseren kan lære noe av. Det er et fint samspill mellom tekst og bilde. De siste sidene har faktaopplysninger om dovendyret og det jeg virkelig digger, funfacts! På det aller siste  oppslaget er det et fotografi av et dovendyr og det er et lurt trekk for her kan vi virkelig se at det har et grønnskjær og hvordan det henger etter fingerklørne.

Forfatter og illustratør har gjort en fin jobb her. Jeg tenker det kan bli kamp om denne boka når noen jeg kjenner kommer på besøk. Anbefales! Takk til Ena-forlag for leseeksemplar.

 

%d bloggere like this: