Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Gaël Faye er forfatteren bak denne romanen som henter handlingen sin fra Burundi. Faye er rapper og en kjent musiker i Frankrike, der han bor nå. Romanen Lille land er hans første bok og dette er en bok som på flere måter setter seg fast i hodet på leseren.

Hovedpersonen og fortelleren er Gabriel eller Gaby som vennene hans kaller ham. Han vokser opp i Burundi med far fra Frankrike, mor fra den etniske gruppen tutsier i Rwanda, han har en lillesøster Ana og de har to tjenere i huset. Gabys verden er blindgaten der han bor i et relativt velstående strøk av byen. Han verden er å være med vennene sine, gå på skolen, skrive brev til brevvenninnen sin i Frankrike, og av og til gå på mangoslang i hagen til naboen. Han har det fint og slik vil han det skal fortsette å være. Når han begynner på ungdomsskolen skjer det forandringer. Foreldrene skiller seg og moren reiser til familien sin i Rwanda en kort stund. Hun kommer imidlertid tilbake fordi det er store uroligheter der og hun frykter for at Gaby og Ana kan komme i fare fordi de er halvt tutsier. Gaby vil ikke ta side i urolighetene, mens vennene hans og særlig de som har fedre som er ansatt på universitetet eller i administrasjonen stadig er opptatt av slike spørsmål. Gaby vil ha tilbake sin velordnede tilværelse, men virkelighetens brutalitet rykker stadig mer inn på ham. Når morens yngre bror skal gifte seg må han bli med til Rwanda. De besøker fetteren hans og kusinene og har det fint sammen, men på bryllupsdagen må de kle seg i vanlige klær og snike seg til sermonien. De blir stanset og kontrollert og fornærmelsene fra hutier som står på postene hagler over dem. De kommer til bryllupet, tar på seg fine klær, sermonien gjennomføres og de må reise igjen med en gang. Dette er selvsagt brudd på alle tradisjoner, men nå står det om livet. Gaby puster  lettet ut når de kommer hjem igjen, men moren er fortvilet over situasjonen i hjemlandet og vil helst reise tilbake igjen…

Vi kjenner til folkemordet i Rwanda i 1994 der hutuer og tutsier prøvde å utslette hverandre. Det er foruroligende å lese om hvordan volden bredte om seg og hvor kravet om å ta side gjaldt både barn og voksne. Det gjør et sterkt inntrykk å lese om de som blir sittende igjen og skal leve videre etter at hele familien er utslettet på de mest bestialske måter.

Faye skriver levende og vakkert om barndommen, naturen og forholdet mellom ham og tjenerne. Forledrene virker distansert, de har nok med seg og sitt, mens tjenerne er de som sørger for at mat, klær og huslige aktiviteter går sin gang. Han skriver nært og fint om vennskapet mellom guttene i gata og hvordan de har det sammen. Jeg ble jo helt bløt om hjertet da jeg leste om besøket hos fru Economopoulos og hvordan det utviklet seg (s.161 – 164). Vi får i boken Lille land både en barndoms/oppvekst roman og et innblikk i hvordan en ung gutt opplevde starten på folkemordet som også spredte seg til Burundi. Det er vel verdt å bruke litt tid på denne vesle innholdsrike boka (bare 206 sider) ! Jeg lånte boka på biblioteket og Nordhordland Litterære Selskap skal ta for seg denne på neste møte. Det blir spennende – var alle like begeistret som meg???

Jeg liker så godt å strikke! Heldigvis har jeg mange å strikke til så nye prosjekt dukker stadig opp, men når det mangler ideer er strikkebøkene uvurderlige til inspirasjon og ikke minst til å gi meg mot på å prøve noe nytt. Font forlag har nå gitt ut Inspirerende norske strikkemønstre av Wenche Roald og Annichen Sibbern Bøhn. Det er en nydelig bok! Her finnes det oppskrifter til voksne kvinner og menn, til barn og et utvalg av luer, votter og sokker, ja, til og med et halsbånd til hunden! Boken bruker strikkemønstre som er samlet og utgitt av Annichen Sibbern Bøhn i 1929. Sibbern gjorde et stort innsamlingsarbeide på 1920-tallet og ga  ut boken/heftet Norske strikkemønstre. Dette heftet har blitt trykt opp mange ganger og er en skattkiste av fine gamle mønstre som vi kjenner igjen fra tradisjonsplagg og strikkeplagg vi bruker idag. Da jeg jobbet på biblioteket hadde vi et eksemplar av Sibbern sin bok. Vi lånte den noe nølende ut, jeg må vel innrømme det, for om den gikk tapt ville det bety langvarig jakt i antikvariatene. Den kom alltid tilbake, folk skjønner når det er alvor… men nå er altså heftet trykket opp igjen og ligger i en hendig lomme bak i boken.

Insprierende norske strikkemønstre inneholder et interessant innledningskapittel om arbeidet til Annichen Sibbern Bøhn, gode råd før du begynner å strikke og en oversikt over forkortelser. Dette er nyttig lesing! Så er det bare å kaste seg ut i oppskrifter på nydelig gensre og jakker. Foran hver oppskrift står det litt om hvor mønsteret er hentet fra, hva slags strikkeprosjekt dette er dvs for nybegynnere eller litt mer øvet. Jeg har funnet en nydelig småbarnsgenser her: 

Den ser litt vanskelig ut… men som en av mine søte svigerdøtre sier: «Den som gir seg er en dritt» og faktisk har dette utsagnet vært til stor hjelp når mønster, garn og mitt hode ikke er i samme modus.

Dere som strikker vet at en god oppskrift, godt garn og gode pinner, pluss litt tålmodighet er avgjørende når det gjelder å få et godt resultat. Garnet i boka er i sin helhet fra Hillesvåg Ullvarefabrikk som holder til på Leknes/Hjelmås utenfor Bergen. Dessverre eller heldigvis bor jeg ikke så langt unna, så da solen skinte og lysten på nytt garn var overveldende tok jeg turen dit. Det gjaldt å holde på bankkortet da jeg kom inn….

Jeg har strikket i en genser i Ask tidligere, det er et fast og stødig garn slik at mønsteret kommer tydelig fram. Nå holder jeg på å strikke en hals i Blåne pelsullgarn – supermykt, med en helt spesiell glans. Siden jeg ikke klarte å motstå fristelsene i butikken skal jeg strikke noen votter i Vilje (lammeullsgarn) og Sølje (pelsullgarn) når jeg er ferdig med de to prosjektene som ligger på vent. Strikking er som bøker, man må ikke gå tom! Det er kanskje ikke nødvendig å si det? Boka er superinspirerende og Hillesvåg Ullvarefabrikk er verdt et besøk!

Boka er et lesereksemplar fra Font og bildene fra butikken til Hillesvåg Ullvarefabrikk er tatt med tillatelse fra Øyvind Myhr.

Jeg ble helt betatt av Jenny Erpenbecks forrige bok Går, gikk, har gått, så da jeg oppdaget at det hadde kommet en ny bok måtte jeg bare lese denne og hvilken fasinerende bok Alle dagers ende er! Hovedpersonen i boka har ikke noe navn, men blir født og dør flere ganger. Første gangen er det som et spebarn i Galicia i 1902, hvor historien blir fortalt av en overskuende tredje person. Fortelleren både refererer og nesten unnskylder hvorfor det går slik det går altså at jentebabyen som bare er noen få uker gammel dør av et astma/krupp-anfall. I samme historie får vi høre om faren til barnet som blir drept av mobben fordi han er jøde. På slutten av denne avdelingen kommer et mellomspill som forandrer historien, for hva hadde skjedd om moren hadde tatt snø og kjølt ned brystet slik at barnet fikk puste og overlevde. Der etter kommer neste kapittel som går videre med historiens hvis om… Da har de flyktet til Wien. Hun er tenåring, det er krig og alle sulter. Faren har en funksjonær jobb på et svært lavt lønnstrinn og det er vanskelig å få mat til alle. Venninnen dør og hun er forelsket i hennes kjæreste, men han vil ikke ha noe med henne å gjøre. Hun finner en forkommen ung mann, som har en plan om å ta sitt eget liv, men han ender opp med å skyte henne. Intermezzoet tegner et annet bilde for tenk om hun og denne unge mannen ble medlem av kommunistpartiet og reiste til Moskva og fikk et liv der? Det er heller ikke et enkelt liv, men det er boliger og det er mat. Hun må skrive sin beretning for komiteen for å forsikre dem om at hun er «rettroende» og det gjør hun når vi treffer på henne neste gang. Mannen er arrestert, men hun skriver om sin virksomhet i Wien og ser tilbake på livet der. Likevel, dette er under stalinismen, så det hjelper ikke så mye å skrive fordi alle hennes referanser er utstøtt av partiet. Siste del av boka er hun en feiret forfatter som ser tilbake på livet sitt.

Mens jeg leste boka kom jeg på filmen Sliding doors, en film der historien snur seg etter som personene beveger seg hurtige eller langsommere mot hverandre. F.eks. om en kommer ut av heisen til å treffe riktig person eller om de går om hverandre. De går i samme selskap og treffer hverandre eller de er i samme selskap og går før de har møtt hverandre. Slik er det også med denne romanen. Det er fem bøker og på slutten av hver av de fire bøkene er det et kapittel som forfatteren kaller intermezzo og som altså lager en alternativ slutt/begynnelse for neste bok. Det er så snedig gjort og gjør meg begeistret for skrivemåten. Jenny Erpenbeck har et finslipt språk og det er både overraskende og spennende å lese hvordan fortellingen snur og vender seg. Anbefales!

Mari Ann Augestad debuterer med denne romanen: Tre kvinner. Jeg har lest begeistra omtaler av denne og svært så lunkne, så det var med en viss forventning jeg gikk til lesingen.

Boken handler om den biske mormoren Maria, den såre moren og datteren Maria som har disse to kvinnelivene å måle seg opp mot. Mormorens ektemann var en sjarlatan, sjarmerende og lettlivet. Han forlot kone og barn og reiste til Amerika. Moren i fortellingen lengter alltid etter ham og ønsker så inderlig at han skal komme tilbake, noen han selvsagt ikke gjør. Mormoren styrer familien gjennom tilrettevisninger, små grynt og hevede øyebryn. Det er alltid en sur bemerkning i beredskap om datter eller datterdatter skulle finne på å gjøre noe upassende innenfor de svært strikte rammene hun har lagt for livet deres. Moren gifter seg og får datteren, mannen dør av kreft og hun blir alenemor slik som sin mor. Hun er en veikere type enn sin mor og er stort sett lei seg og savner både far og mann. Datteren forelsker seg i en gift mann som hun gjennom hele boken kaller «min elskede». Moren prøver å få Maria til å glemme ham ved å sende henne på journalistskole utenfor Oslo (langtvekkistan). Mannen hun er forelsket i har ikke tenkt å skille seg fra sin kone Hilde, men det er visst helt ok å ha en elskerinne likevel. Maria prøver å etablere et forhold til en hun kaller Erstatteren, det går en stund men hun involverer seg ikke i forholdet. De flytter sammen igjen og hun blir gravid med Rakel, men forholdet varer ikke. Hun velger stadig den gifte mannen.

Jeg ble ikke helt klok på denne boken. Hovedpersonen Maria ser ut til å klare både jobb og alenemor tilværelsen på strak arm, men når det kommer til «min elskede» virker det som hjernen kortslutter og det er bare de to.  De har en fortid, men framtiden? Fortellingen vandrer fram og tilbake i tid og gir etterhvert et bilde av tre ensomme og sårede kvinner. Vi får ikke et helt bilde av mormoren og moren, det er bare deres sår som stikker fram og gjør dem bitre, de har ikke klart å forsone seg med livet. Maria har nok en viss kjærlighet til datteren, men det er hele tiden forholdet til den gifte mannen som er i fokus. Dessuten blir en hver utfordring eller påkjenning disse tre kvinnene treffer på møtt med utsagnet : Hun er jo en Hardboger! Altså, med denne arven så må du tåle dette. Det blir ikke mye rom for individualitet her.

Andre som har skrevet om boka er Marianne og Artemisa – nesten i hver sin ende av skalaen. Slikt gjør jo litteratur interessant!

Etter sterke anbefalinger har jeg nå lest Benedict Wells: Ut av ensomheten. Den har fått mange gode anmeldelser, EUs litteraturpris i 2016 og blitt oversatt til en rekke språk. Det er en nydelig bok og ja, jeg ble betatt både av historien, men ikke minst av hvordan forfatteren klarer å skape levende mennesker som man virkelig tror på.

Boken åpner med at en mann ligger på sykehuset og våkner opp etter koma fra en voldsom motorsykkelulykke. Han beskriver oppvåkningen, ikke bare fra ulykken, men også fra det han helst vil glemme. I neste kapittel går vi tilbake til barndommen og der møter søsknene Jules, Marty og Liz som skal på sommerferie til Sør-Frankrike og Berdillac der faren Stephane Moreau kommer fra. Vi får en beskrivelse av farmoren sitt hus, området omkring og den relative idyllen det er å være på ferie hos besteforeldre. Liz er den eldste av søsknene, deretter kommer Marty og til slutt Jules som også er fortelleren i boka. Vi får glimt av oppveksten og forholdet mellom de tre og foreldrene. Når Jules er 11 år reiser foreldrene på en tur til Frankrike, de omkommer på veien og barna blir plassert på en internatskole. Marty og Liz blir plassert på ett internat og Jules på et annet. Han føler seg helt overlatt til seg selv og han blir en svært ensom gutt. Han har ingen venner og han har lite kontakt med søknene. Det er i grunnen et svært traurig liv helt til Alva kommer ny inn i klassen hans og setter seg ved siden av ham. Alva er en av de fastboende i landsbyen og har et annet utgangspunkt enn Jules og de andre barna, men Alva har også sitt å stri med. Jules og Alva blir venner, men Jules oppdager at det er ikke alltid så enkelt å være venn med Alva heller. Likevel det er tusen ganger bedre enn det ensomme livet på internatet. Årene går og når de er ferdige med skolen og skal videre til universitetet ber han Alva om å bli med ham til München, men noe skjer og han reiser alene. Det går mange år før han tar opp kontakten med Alva igjen. Når det endelig skjer har hun giftet seg med en mye eldre forfatter Romanov, som hun beundrer grenseløst. De har flyttet til Sveits og Alva og mannen inviterer ham til å komme på besøk. Jules reiser og oppdager at han fremdeles er betatt av Alva. Romanov ber Jules bli hos dem og bruke samme skriverom som han. Jules prøver å komme igang med sitt eget forfatterskap og Romanov skal skrive sin siste bok.  Jules blir mye lenger enn han hadde tenkt, for Romanov har fått Altzheimer og strever både i det daglige og med skrivingen. Alva prøver å finne en utvei for å oppveie dette, men sykdommen akselerer og det blir åpenbart at Romanov ikke kan bo i huset mye lenger. … og da har jeg ikke tenkt å skrive mer om innholdet for ikke å røpe altfor mye.

Dette er en nydelig bok om kjærlighet, ensomhet og lengsel. Jules tenker mye på hvordan det kunne ha vært om foreldrene hadde levd. Når han blir så gammel som de ble, går han på en måte over i en ny fase, de er ikke lenger rollemodeller for ham og han må finne sin egen vei. Selv om han har søsken er Jules svært alene i oppveksten og han føler at de svek ham da han trengte dem mest. Takket være Marty sin kone, Elena, kommer Jules og Marty nærmere hverandre i voksenlivet og de sammen gir han en nødvendig stabilitet. Jeg sier bare: les denne boken, den er virkelig verdt det.

En ny bok fra Isabel Allende er alltid spennende. Etter vinteren fikk jeg anbefalt fra biblioteket og etter noen litt spesielle leseropplevelser var det deilig å gå inn i denne herlige romanen. Her møter vi professor Richard Bowmaster som underviser ved New York University, kollega og leietakeren hans Lucia Maraz og den unge ulovlige innvandreren Evelyn Ortega fra Guatemala. Det snør voldsomt i New York, gater og veier er nedsnødd og Richard må svært motvillig ut å kjøre. På veien hjem kjører han inn i bilen til Evelyn og hun blir helt fra seg av angst og fortvilelse. Han tar henne med seg hjem og ved hjelp av sin leietaker Lucia får han ut av henne at hun har lånt arbeidsgiveren sin bil. Etterhvert kommer det fram at i bagasjerommet på bilen ligger det et lik av en ung dame. Evelyn sier at arbeidsgiveren er en mann med et sterkt temperament og at han kommer til å drepe henne når han ser hva som har skjedd med bilen. Hun er også overbevist om at det er han som har drept damen i bagasjerommet. Hun vet hvem damen er og alt dette gjør at hun ikke tørr å gå verken til arbeidsgiveren eller til politiet. Lucia og Richard finner ut etter mye fram og tilbake at de må hjelpe henne. Richard låner en hytte av en venn og ved hytten er det et vann der ting kan dumpes… Det er langt å kjøre, snøen gjør det ikke bedre og de kan ikke kjøre på hovedveiene i tilfelle Evelyn eller bilen har blitt etterlyst.

På veien forteller de hverandre om livene sine. Evelyn om livet i Guatemala, om moren som overlot tre barn til bestemoren for å reise til USA for å tjene penger, om eldste broren som kom inn i MS-13 og de grusomme konsekvensene som rammet familien gjennom dette. Lucia fortller om livet i Chile der hun bodde med moren og broren Enrique til 1973 da militærkuppet skjedde. Broren forsvant og Lucia som hadde blitt sett i et demonstrasjonstog, måtte rømme til Canada for å overleve. Richard forteller om sitt liv med jødisk far som var født i Tyskland, han måtte rømme til Portugal og traff der sin kone. De rømte videre til USA og Richard vokste opp med farens takknemlighetsgjeld til alle som hadde hjulpet ham med å komme i sikkerhet. Noe som faren overførte til Richard ved at de stadig reiste til Brasil med hjelpesendinger. Når Richard er ferdig med studiene reiser han til Brasil og treffer den livlige Anita og hennes store familie. De gifter seg og får to barn. Den ene dør i krybbedød og Anita synker inn i sorg og depresjon. Richard prøver å nå inn til henne, men familien leirer seg rundt henne og han finner trøst hos andre. Han fyller seg med alkohol og rusmidler og dette fører til en fatal hendelse med datteren. Da går Anita i full oppløsning, blir innlagt på psykiatrisk sykehus og det går i sterk nedoverbakke med dem. Richard får tilbud fra en god venn om å søke på et professorat ved universitetet i New York. Han gjør det, får utrolig nok jobben og tar med seg Anita. Det burde han ikke ha gjort ser han i ettertid.

De tre kommer ut i mange rare, både tragiske og komiske situasjoner på denne reisen og den egetlige slemmingen får sin straff (akkurat den biten er den mest usannsynlige i boka, men, men okei da…)

Dette er en både lettlest og engasjerende roman. Engasjerende fordi Allende skriver tett opp til dagens virkelighet. Vi hører på nyhetene om fattigdom, vold og undertrykkelse av fattige i Sør-Amerika. Vi hører om alle dem som ønsker å innvandre til USA for å få et liv i fred og frihet fra kriminelle gjenger. Vi får et innblikk nok en gang i militærkuppet i Chile og de veldig konsekvensene dette hadde for familiene til antatte kommunister. I tillegg er det en fin liten kjærlighetshistorie midt i alt. Dette er virkelig en bok som er verdt å lese om du skal ha en rolig dag i lesehjørnet. Anbefales!

Jeg har stått med denne boken i hånden så mange ganger at da jeg til slutt lånte den på biblioteket, var jeg sikker på at denne må jeg ha lest før. Jeg har sjekket alle mine notater her og der, men nei, ikke ett notat, så det er nok bare min flikking gjennom boka som gjør at jeg trodde denne var lest. Dessuten har jeg hatt en ganske lang pause fra  Arnaldur Indridason og hans heller depresive helt. I Skuggasund er det ikke Erlendur Sveinsson som er hovedpersonen, det er derimot Konrad, en pensjonert politimann som nærmest engasjerer seg selv til å finne ut av hvorfor den 90 år gamle Stefán Thorson ble kvalt i sengen sin hjemme. Konrad oppdager at Stefán egentlig var islandsk-canadier og var stasjonert på Island under andre verdenskrig. Han var i militærpolitiet og når amerikanske soldater ble involvert i saker måtte han samarbeide med det Islandske politiet. Under krigen opplevde Island det de kalte «Tilstanden», unge islandske kvinner ble forelsket i og sammen med amerikanske soldater og soldatene som ventet på å bli plassert i Europa hadde ikke mye å ta seg til, så dette førte til en del bråk.

Et ungt par oppdager et lik av en ung pike ved Nasjonalteateret, mannen som er amerikansk soldat vil ikke bli innblandet i dette og de stikker av. En dame ser at de stikker av og lurer på hva dette kan være? Hun går bort til teateret og oppdager liket. Da tar hun kontakt med polititet og forteller om det unge paret som stakk av. Hun kjente også igjen piken og dermed blir piken som absolutt hadde forbud mot å treffe amerikaneren avslørt. Dette drapet fører til at Stefán kommer i kontakt med Flóvent som er etterforsker i politiet. De samarbeider tett om saken og trives godt sammen. Seksti år senere graver Konrad i livet til Stefán og oppdager at her ligger det en sak der begge etterforskerne føler at de ikke helt har kommet til bunns i. Stefán har på nytt begynt å stille spørsmål til folkene han var i berøring for mange år siden og Konrad følger etter og prøver å få klarhet i hvem som skjuler hemmeligheter her.

Det er ikke en høydramatisk krim dette, men boken gir et glimt av Island under krigen. Vi får en beskrivelse av samfunnet, hirarkiene, forhold mellom mennesker og hvordan de to etterforskerne tenker. Familier og posisjoner er viktige og da kan forholdet til sannheten være så som så. Samfunnet Konrad beveger seg i er anderledes, men ikke mer enn at må familienavnet reddes så går man til drastiske skritt.

Personene i forfatteren sine bøker er som gravd ut av Islands jord og lava, urokkelige på sitt vis. Jeg liker Arnaldur sin skrivemåte og tempoet passer bra til både sakene og personene. Det er to bøker til om Flóvent og Thorson, med tid og stunder skal jeg kikke på dem. Skuggasund kom ut i 2015, så den er ikke helt ny, men det er jo det som er så flott med biblioteket, her kan man finne både gamle og nye bøker – helt topp! Har du lyst til å lese en krim uten mye blod eller hastverk, ja , da kan jeg anbefale denne. I sin tid leste Tine denne.

%d bloggere like this: