Publisert i bøker

Sommerlys og så kom natten

Publisert den av bentebing

Sommerlys og så kom natten er en av bøkene jeg har lest bejublende omtaler av. Den måtte leses og etter litt venting på biblioteket kom den endelig – og for en fryd! Jeg har ikke lest noe av Jón Kalman Stefánsson tidligere, men det må det bli en forandring på!

Sommerlys er en slags kollektivroman, der fortelleren introduserer oss for en bygd på vestkysten av Island. Det er bygdas innbyggere som blir presentert og det er deres liv og tilknytningspunkter som driver romanen framover. Vi hører om fabrikkdirektøren som redder fabrikken fra nedleggelse før han plutselig og uten noen synlig grunn begynner å drømme på latin, interessere seg for stjernehimmelen samt gamle bøker om emnet skrevet på latin. Han setter hus og hjem, jobb og familie overstyr og flytter inn i et gammelt hus der han stirrer på stjernene. Vi hører om Jonas som motvillig blir politimann, men helst vil male fugler og vi hører om bonden Benedikt som lever så utrolig ensom sammen med hunden sin, han møter kjærligheten og mister den igjen på en forferdelig måte.

Det er så poetisk og vakkert skrevet at min stakkars husbond stadig var offer for: Hør her, jeg må bare lese dette…

Tidligere i år leste jeg Songbok for hesten av Arne Ruset, en bok som også er poetisk og vakker, kanskje noe mer burlesk enn denne, men det poetiske grepet ligner veldig.

Sommerlys og så kom natten beskriver et samfunn i endring, et samfunn der verden utenfor bygdas grenser kommer mer til syne, men likevel en avgrenset verden der man kjenner hverandre på godt og vondt.

Jeg vil virkelig anbefale denne boken, en nytelse å lese! Andre som har skrevet om boka er Tine

Publisert i bøker

Bjørnen

Publisert den av bentebing

Jeg leste debutboka til Gard Sveen, Den siste pilegrimen og siden har ikke bøkene hans vært i mine tanker, men da jeg fikk høre om Bjørnen, ble interessen vakt igjen. En bok som har fått så mange entusiastiske anmeldelser må være noe å lese, tenkte jeg.

Boken starter med at den tidligere spionen Aksel Storholt og hans kone blir drept, tiden er oktober 2016. Deretter går vi tilbake noen måneder hvor en polsk arbeider er ute og ror på en innsjø i Enebakk. Han tar seg et bad og plutselig svømmer han ved siden av en druknet kvinne. Politiet og dermed Tommy Bergmann, Sveens politimann og helt i de andre bøkene hans, blir koblet inn og det viser seg at kvinnen er Christel Heinze en avhopper fra det tidligere DDR.

Vi går tilbake igjen til 1973 og får vite hvordan Christel hoppet av, holdt seg i skjul og etterhvert begynte å studere i Oslo. Hun blir venner med Aksel Storholt og hun føler at han hjelper henne og tar seg, på sitt vis, av henne. Hun innleder et forhold til en medstudent, Bjørn. Han er eldre enn henne, gift og hun vet egentlig ikke så mye om ham. Hun begynner å trives og er ganske tilfreds med livet. En dag sitter Sasha, en totalt fremmed, på kjøkkenet hennes og forteller at lillesøsteren hennes er alvorlig syk hjemme i Berlin. Hun kan bare få riktig behandling i Moskva og for at hun skal få dette, må Christel hjelpe til med å skaffe informasjon. I Berlin har foreldrene mistet jobbene og privilegiene sine, de måtte flytte til et dårligere husvære og har det svært kummerlig på grunn av Christel sitt valg. Christel velger å bli spion for Sasha for å hjelpe søsteren, men hun er langt fra sikker på om hun virkelig får hjelp.

Tilbake i 2016 blir saken som Tommy Bergmann arbeider med overtatt av Kripos. Han blir imidlertid beordret hjem til sjefen sin og der møter han Jan Amundsen, nestkommanderende i PST som ber ham å gjøre et innbrudd for å få en grunn til å oppsøke og intervjue Martin Kleive, en mann Christel hadde et forhold til en stund. Tommy kan ikke si til noen hvem han arbeider på oppdrag for, han har bare kontakt med Jan Amundsen som selv bestemmer når kontakten skal skje.

Det er en spennende roman. Det er interessant og ganske skremmende å lese om hvordan folk ble rekruttert til å bli spioner, og ikke minst hva skjedde med dem som ikke lenger var nyttige eller en sikkerhetsrisiko for oppdragsgiverne.

Er du på jakt etter en spennende krim, ta denne! Andre som har skrevet om boken er Tine

Publisert i bøker

Madame Bovary; frå livet i provinsen

Publisert den av bentebing

Madame Bovary av Gustave Flaubert har jeg hatt på leselisten min veldig lenge og endelig ble det bestemt at Nordhordland Litterære Selskap skal lese den som sommerens bok og diskutere den når sesongen begynner igjen. Det er ofte slik at det må være en viss grad av tvang for å sette seg ned å lese bøker som kan vise seg å bli krevende og slik var det med denne og.

Madame Bovary handler om den unge og vakre Emma som gifter seg med legen Charles, de bosetter seg i en landsby et stykke utenfor Rouen og vi møter diverse personer i landsbyen som setter, hver på sin måte preg på romanen. Emma drømmer om lidenskaplig kjærlighet, vakre ting og storslagne opplevelser. Charles har ingen ambisjoner utover å klare seg som best han kan i sin legegjerning. Da Emma blir gravid ønsker hun seg en sønn, for han vil i det minste være fri.

Ho ønskte seg ein son; han skulle vere kraftig og mørk; ho skulle kalle han Georges; tanken på å få eit gutebarn var på ein måte eit håp om revansj for all den maktesløysa ho tidlegare hadde følt. Ein mann er i det minste fri; han kan streife gjennom lidenskapar og land, overvinne hindringar, nyte kvar form for lykke. Men ei kvinne blir alltid hindra. (s.133)

De får en liten piken som heter Berte og som raskt blir plassert hos en amme. Emma har et heller dårlig forhold til sin svigermor så besøkene fra henne blir korte og dramatiske. Emma har fordypet seg i den romatiske litteraturen og henter sine drømmer og fantasier om hvordan livet kan være fra disse. Hun blir kjent med Léon, en notarkontorist i landsbyen. De er begge opptatt av bøker og lyrikk og snakker ofte sammen om dette. Léon er en meget beskjeden ung mann og strever med å bekjenne sine føleleser overfor Emma. Emma derimot tenker at:

Kjærleiken, trudde ho, skulle komme plutseleg, med lyn og tore, –  ein himmelens orkan som slår ned i livet, snur opp ned på det, rykker viljen opp med rota og riv heile hjartet med seg i avgrunnen.(s149).

Men Léon gir opp og reiser til byen for å komme seg videre i verden. Emma blir nedtrykt, men skjuler dette ved å ta datteren hjem fra ammen, brodere, prøve å fordype seg i husarbeid og hun går ofte i kirken. Hun overtaler mannen sin til å operere klumpfoten til Hippolyte, en tjener hos apotekeren, men Charles er ingen kirurg og operasjonen blir en katastrofe. Emma synes bare synd på seg selv og lurer på hvordan hun kunne ende opp med en så middelmådig mann.

Korleis hadde det gått til (ho som var så intelligent) at ho hadde tatt feil endå ein gong? Og kva var det for bedrøveleg galskap som fekk henne til å øydelegg livet ved støtt å ofre seg slik? Ho hugsa kor innstilt ho var på eit lukseriøst liv, hugsa alle sakna og frustrasjonane sine, trivialitetane i ekteskapet og husarbeidet, draumane som fall i søla som skadde svaler: alt ho hadde ønskt seg så inderleg, alt ho hadde nekta seg, alt ho kunna få! Og kvifor? Kvifor? (s. 263)

Emma treffer Rodolphe, en mann som forførerer henne og hun kaster seg inn i et heftig kjærlighetsforhold. Rodolphe er mer opptatt av seg selv og vil ikke forplikte seg, så når Emma etter en tid foreslår at de skal rømme vekk sammen, skriver han et brev til henne samme kveld dette skal skje, der han kommer med en heller slapp forklaring på hvorfor dette ikke lar seg gjøre. Emma faller sammen og blir svært syk, hun oppsøker igjen kirken og finner trøst i ritualene. Charles blir rådet til å ta Emma med til teateret i byen slik at hun får noen adspredelser og det gjør han. På teateret møter de Léon og Emma tar opp igjen kontakten med ham. Hun finner stadig grunner til å reise til byen, bl.a. finner hun ut at hun skal pianotimer hos en lærerinne som bor i byen. Hun tar ingen timer, men treffer istedet Léon på et fint hotell der de innretter seg på «sitt» rom. Emma trenger penger og skriver stadig på veksler, hun betaler bare tilbake når hun er helt nødt og når hun holder på å bli avslørt.

Emma levde heilt oppslukt av lidenskapen sin og brydde seg like lite om pengar som ei erkehertuginne. (s.403)

Det var heile formuen hennar. Ho syntes det var vakkert å kaste den bort slik. (s.426)

Det blir likevel for mange utgifter, for mange ubetalte krav og til slutt gjør Emma noe drastisk.

Gustave Flaubert fikk som kjent sitt gjennombrudd med denne romanen og boken har blitt stående som en klassiker og et eksempel på realismen. Når jeg leser boka må jeg spørre meg: hva kan den si oss som leser Madame Bovary idag? Det er mange gjenkjennende tema her: de store drømmene, alt hva rikdom kan gi deg, «du kan bli hva du vil».

Er det datidens kvinneundertrykkende samfunn og de likeglade mannsjåvinistene, Flaubert vil gjøre oss oppmerksom på? Eller er det farene ved å lese for mange romaner? Emma har et totalt urealistisk syn på seg selv og sitt potensiale, hun tar på seg ulike roller og hun lever som om det ikke var noen morgendag. Hva med mannen Charles? Han hadde virkelig ingen ambisjoner! Foreldrene bestemte hva han skulle bli og han krekte seg igjennom studiene og når det gjaldt legepraksisen, var det vel omtrent på samme måte. Flaubert beskriver enkelte av innbyggerne som særdeles nysgjerrige og selvopptatte. Noen av dem særlig opptatt av å skaffe seg en posisjon, koste hva det koste vil. Det som slår meg er hvordan forfatteren skriver om Emma uten særlig sympati, det er faktisk ingen av personene i romanen forfatteren ser ut til å ha et sympatisk forhold til. Jeg ble minnet på at Flaubert utgir sin roman i 1857 og tretti år senere kommer Amalie Skram ut med Sjur Gabriel, første del av Hellemyrsfolket (1887). Begge romanene eksempler på realismen, men det er slående hvor ulike de er i temperament og hvordan de forholder seg til sine romanfigurer.

Det kan bli interessant å diskutere Madame Bovary og høre hva andre har fått ut av denne lesingen. Her er det mye å diskutere!

 

Publisert i bøker, bildebøker

Du og jeg

Publisert den av bentebing

Synne Lea og Stian Hole har laget denne utrolig vakre bildeboken. Du og jeg handler om storesøster, lillebror og bestefar. Det er storesøster sine tanker vi får møte, hennes refleksjoner om å miste en kjær bestefar, for selv om han er her nå, så vil det komme en dag da han ikke er det lenger. De tre skal ut og fiske, bestefar sier at storesøster skal arve båten etter ham, men hun vil at de skal være sammen hele tiden. Sorgen og usikkerheten over det som skal komme demper gleden hennes over livet og det som er nå. Lillebror merker at det er noe som tynger henne idag.
Lillebror springer mot stranda.
Så stanser han og lurer på hvorfor jeg ikke løper med.
Tenk deg at du har en venn, svarer jeg.
Ja! roper lillebror.
Tenk deg at det er den eneste vennen du bryr deg om.
Den eneste du vil ha.
Lillebror nikker.
En dag må vennen din flytte til den andre siden av havet.
Det hender så fort at du ikke får tid til å si ha det.
Jeg vil ikke si ha det, sier lillebror. Jeg vil dra på besøk.
Men havet mellom dere er så stort , sier jeg, og du og båten din er for små.
Det går ingen ferger eller skip dit du vil.
Vinteren kommer og isen legger seg, men ikke så tykk at den kan bære deg.
Det går ikke an, sier lillebror.
Jo, svarer jeg.
Jeg vil være med, sier lillebror.
Det går ikke an.
Er det derfor du ikke løper, spør lillebror og tar hånden min.

Storesøsteren er innelåst i tankene sine og selv om bestefaren vet hvordan hun har det, er det ikke lett å trøste. Likevel er det samtalen og lillebror sine insisterende spørsmål som får storesøster til å akseptere tankene om forandring når forandringen en gang kommer.

Jeg har levd lenge nå, sier bestefar.
Jeg kan leve litt til.
Han sier det inn i håret mitt.
Ennå er det oss, smiler bestefar.
Du og jeg og lillebror, sier jeg.

Dette er en bildebok som må leses flere ganger – og det tåler den godt. Sorg og erkjennelse av tap av en kjær er et vanskelig og tungt tema. Denne boken gir oss en vei inn i samtale om dette, teksten hjelper oss til å kjenne på hvor lei seg man kan bli, men den gir oss også noen tanker om hvordan man kan komme videre i denne prosessen. Samarbeide mellom tekst og bilder i boken gir oss flere innfallsvinkler og når teksten er så åpen som den er, bærer bildene mye av stemningen og fyller ut det teksten ikke sier. Illustrasjonene er vakre, noen ganger med en overveldende mengde detaljer. Disse skaper sidehistorier som er med å å utvide fortellingen og gir oss som leser noen «hvileskjær» i en ganske følelsesmessig intens opplevelse.

Hvem passer denne boken for? Kanskje ikke de aller minste, men for den tålmodige 5-6 åringen og oppover er det mye fint å hente her.

Publisert i bøker

Maggie-min

Publisert den av bentebing

Romanen Maggie-min av forfatteren Betty Smith kom ut i 1958, men er først nå oversatt til norsk. Jeg leste først Det vokser et tre i Brooklyn og i rask rekke følge leste jeg Maggie-min, jeg skulle ønske jeg hadde tatt noen andre bøker i mellom disse to for begge har markante kvinneskikkelser og begge foregår i Brooklyn. Dette gjorde at jeg av og til lurte: hvilken bok tenker jeg på nå? Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for begge bøkene, kanskje mest for  Det vokser et tre… for hovedpersonen her gir en sterkere gjenklang hos meg enn Maggie-min.

Maggie-min begynner i Irland med den sjarmerende, men late Patrick Dennis Moore (Patsy/ Pat) som bor hos sin mor og nyter at hun tilber ham og ikke ser noen feil ved ham. Bortsett fra én! Han er forelsket i Maggie Rose Shaw, en fattig pike på 17 år. Patsy føler ingen trang til å gifte seg, men da moren hennes legger det tungt innover ham og da broren Timothy kommer fra Amerika, rundjuler ham og får ham til å love å gifte seg med Maggie Rose, ser han ingen annen mulighet ennå stikke av til Amerika. Han kommer til New York og får etter hvert en jobb hos Moriarity som hestepasser og litt av hvert annet. Moriarity´s datter Mary er langt i fra vakker, men hun er et vennlig menneske og har omsorg for de faren har i arbeid. Da det blir klart for Patsy at moren er død i Irland og Maggie Rose har giftet seg, føler han seg så alene at han frir til Mary og de gifter seg. Mary får et hus i gave fra faren og hun leier straks ut en av etasjene i huset for å sikre en bedre inntekt. Mary får en datter og de bestemmer at hun skal hete Margareth Rose, til hverdags blir det så Maggie-min. 16 år etter er Mary gravid igjen, men hun dør under fødselen mens barnet overlever. Det blir Maggi som tar seg av lillebroren Denny og det gjør hun med glede. Hun må slutte på skolen, noe som ikke volder henne så mye sorg og hun kaster seg ut i livet som husmor og mor for lillebroren. Maggie er en oppofrende person som ikke har store drømmer for seg selv, men hun ønsker seg en mann og egne barn. Når hun møter den sjarmerende omstreiferen, Claude Basset blir hun forelsket og ønsker å gifte seg med ham. Han legger ut på vandring og Maggie tror hun har sett ham for siste gang. Hun begynner å være sammen med Sonny, men hun opplever ikke de samme store følelsene som med Claude. Krigen kommer og Sonny må reise ut. De skriver til hverandre og begge tror at det går mot giftermål når han kommer tilbake, men når Maggie får et kort fra Claude hvor det står «Vent på meg ,jeg kommer» glemmer hun alle følelser for Sonny og avslutter forholdet til ham. Claude kommer igjen når snøen begynner å falle og Maggie er lykkelig. Pat prøver å finne ut hvem han er og hvor han kommer fra, men det forblir en hemmelighet og Claude selv omgår slike spørsmål på en behendig måte. Maggie er katolikk så dersom hun skal gifte seg med Claude må han konvertere. Han gjør det, men presten mer enn aner at han ikke er oppriktig. Maggie og Claude gifter seg, men når våren kommer forsvinner han igjen og blir borte til snøen kommer i desember. Når han er hjemme prøver han å få en jobb, men de han får varer ikke så mange ukene. Maggie ønsker seg barn, hun elsker barn og hun er flink med dem, men det blir ingen barn og hun sørger over dette. Hun prøver å bli fostermor, men det er strenge kriterier for å bli godkjent, men med prestens hjelp blir hun det og får endelig være fostermor for en lang rekke barn.

Dette er fortellingen om en oppofrende kvinne som hele tiden setter andres behov foran sine egne. Hun trives med å gi andre mat, trygghet, rene klær og et lyttende øre, hun utsletter seg selv og når alle de nærmeste er døde eller har giftet seg og flytter vekk, hva skal hun gjøre da?

Betty Smith lager et fint portrett av en ung jente og kvinne som blir pålagt rollen som mor i svært ung alder. Hun føyer seg inn under samfunnets normer, men vi ser et glimt av opprør når hun gifter seg med Claude mot familiens vilje. At han på sin side lar seg styre av sin evige trang til å vandre er noe hun velger å leve med. Faren Patsy er litt av en type som også lar seg drive av sine følelser og ikke oppdager hva han har hatt før det er for sent. Den eneste av de tre i familien som holder seg på livets lyse side er Denny, som blir inderlig elsket av søsteren og som gjennom sitt sjarmerende vesen og søsterens påpasselighet klarer seg bra i livet.

Boka gir et fint tidsbilde og skildrer miljø og personer slik at de trer tydelig fram. Jeg klarer ikke helt å forstå Maggie sine valg og beveggrunner, men det henger vel sammen med at våre livsvilkår er helt anderledes. Det er all grunn til å bruke tid på Maggie-min, en nydelig bok med et levende og rikt språk. Likte du Det vokser et tre i Brooklyn vil du helt sikkert like denne og. Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

Publisert i bøker, bildebøker

ABC for barske barn

Publisert den av bentebing

Det blir utgitt mange ABC-bøker i Norge. I fjor fikk vi en fra Mari Kanstad Johnsen der konseptet var en historie som ledet oss igjennom alfabetet. «Årets» ABC-bok er det forfatteren  Anne Østgaard og illustratøren  Johan Reisang som står bak. Systematisk fra A til Å får vi presentert hver bokstav med et vers på rim. Det blir av og til ganske absurde sammensetninger og til og med grotesk, men sikkert helt frydefullt for et barn i riktig alder. For eksempel her:
D d
Doffen datt en gang i do.
Alle sa: så fort han dro!
Ned i røret, fysj og æsj,
dopapir og tiss og bæsj!
I en dunst av gru og skrekk:
Doffen er for alltid vekk.

Det er ikke alle tekster som er av denne kaliberen, men det er vilt og vakkert og vil sikkert gi mange artige assosiasjoner til de som leser disse versene. Illustrasjonene følger teksten, men har sin egen fortolkning av ordene. Slik som i verset over er «alle» en dromedar, et dovendyr, en delfin og en djevel. Doffen kommer til kloakken og der venter et spøkelse/dauing og en drage. Det er mye å se på i bildene og sammen kan man finne mange andre ord på D. Det er oppfinnsomt og engasjerende. Fargene er i pastell og de virker nesten som en kamuflasje for det heller morbide innholdet i noen av oppslagene. Johan Reisang har samarbeidet med kunstneren Ela Buria om fargeleggingen, står det bak i boken. Jeg får assosiasjoner til 1970-tallets tegnestil med psykedeliske former, men her altså med avdempet fargebruk. Det er mer sting i denne boken enn det ser ut til ved første øyekast, men det tror jeg kan være til glede for leser og medleser.

Publisert i bøker

Gullfisken

Publisert den av bentebing

I Nordhordland Litterære Selskap skulle vi lese Gullfisken av Jean-Marie Gustave LeClézio til vårt siste møte før sommerferien. Jeg fikk dessverre ikke vært med på det, men har i ettertid lest romanen og skriver litt om den nå selv om jeg gjerne skulle deltatt i duskusjonen.

LeClézio fikk Nobelprisen i litteratur i 2008 for sitt forfatterskap, Gullfisken kom ut i 2002 og henger tydelig sammen med beskrivelsen av flere av hans bøker om barn, barndom, oppbrudd og identitet.

Vi er i Marocco, et barn på seks år blir kidnappet fra gaten hun bor i og solgt til en eldre, streng dame som gir henne navnet Laila. Laila husker ikke hvor hun kommer fra, men har et mentalt bilde av hendelsen – å bli kastet i en sekk og ført bort fra gaten sin. Hun må lære seg å arbeide i huset, handle og vaske, men Lalla Asma som damen heter, lærer henne også å lese og skrive. Laila bor hos henne til hun dør og blir etterpå «overtatt» av svigerdatteren Zohra som slår og plager henne og ektemannen prøver å utnytte henne seksuelt. Hun rømmer til fondouken i byen hvor hun får bo sammen med Madame Jamila og «prinsessene».  Fondouken både et herberge for unge jenter og damer som har rømt fra voldelige ektemenn og andre vanskelige forhold og et hus med ulike «tjenester». Laila får et nært forhold til flere av disse, men alt forandrer seg når Zohra sender politiet etter Laila for å få henne tilbake. Fondouken blir stengt og når Laila klarer å rømme fra Zohra, finner hun til slutt bare to av prinsessene igjen. Hun og Houriya bestemmer seg for å rømme til Paris og etter å ha spart sammen penger er de på vei. De finner seg et rom og Laila oppdager at folk er ikke så forskjellige i Paris som landet de kom fra. I huset der de bor får hun kontakt med folk som har jobb og hun får tilbud om en jobb på sykehuset. En kvinnelig lege blir oppmerksom på henne og hun blir bedt om å ta en jobb hos henne, det gjør Laila, men det viser seg at legen har et ønske om et seksuelt forhold og Laila går fra henne. Hun treffer Nono en gutt fra Kamerun og blir boende hos ham. Han er snill og hjelper henne. Hun møter Hakim som er student og han hjelper henne slik at hun kan forberede seg til å ta eksamen og få papirer. Hun møter bestefaren hans El Hadj som lengter tilbake til elva Senegal og barnebarnet som døde før hun kom til Frankrike. El Hadj dør og Laila får passet til barnebarnet, dette gir henne frihet til å reise og hun behøver ikke lenger være redd for å bli tatt av politiet. Likevel – det er all grunn til å være forsiktig.

I undergrunnen og på stasjonene er det musikk og Laila blir dratt dit, hun treffer Simone og de blir venner. Laila får lære å spille piano og hun synger – det er det som etterhvert blir hennes redning.

Gullfisken er en bok om å lete etter tilhørighet, flukt, utnytting av mennesker, men og om omsorg og gode mennesker som går langt for å hjelpe andre. Forfatteren klarer å sansynligjgøre personenes valg og vi får kjenne på rastløsheten og de kvelende kravene som omgir Laila. Dette er en bok som gjør inntrykk.

Publisert i bøker, bildebøker

Den magiske pappesken

Publisert den av bentebing

Kunstneren Kristin Bortolotti bokdebuterer med denne bildeboken. En bildebok hun har laget etter at hun fikk vite at sønnen hennes har autisme. En magisk pappeske, tenk alt den kan gjøre? Vi kan reise og oppdage nye ting, nye kontinenter og vi har et trygt sted å bo og sove i.

Barna i denne boken flyr av sted i pappesken sin, men det er ingen oppdagelsesfryd over reisen. De ser nærmest litt skrekkslagne ut og de blir omtalt som oppdageren og eventyrersken. Noe som jeg oppfatter som ganske kjønnsstigmatiserende, noe klærne disse to har på seg og slik de agerer utover i boken understreker. De flyr over verden og kommer til Pangea, superkontinentet som man tror fantes før kontinentene delte seg, slik vi nå kjenner dem. Der møter de dinosaurer og vulkaner før turen går videre. De reiser til fremtidssamfunnet som beskrives slik:
I fremtiden har jorden blitt
en skygge av en drøm.
Alle er et nummer
i en upersonlig strøm.
Her leses våre tanker,
her telles våre skritt.
Nå er det vi som utvikles
med brukergrensesnitt.

De to i pappesken krysser videre over hav og himmelrom og de fortsetter å sveve når vi forlater boka.

Denne boken ser forlokkende ut med de myke blyanttegningene og det nostalgiske preget. Temaet er utforsket av andre forfattere og forventningen til nye tankesprell og oppdagelser ligger der når jeg begynner å lese boken. Da er det synd at teksten er så lite tilgjengelig for barn med ubegripelige ord og et stivt språk som gjør det vanskelig å huske hva vi nettopp har lest. Boken et utgitt av Cappelen Damm og har fått en grundig omtale i Barnebokkritikk.

Publisert i bøker, bildebøker

Du tror det ikke før du får se det

Publisert den av bentebing

Ingeborg Eliassen er forfatteren og Hilde Hodnefjeld er illustratør bak denne spesielle bildeboka. Den er spesiell på grunn av formatet først og fremst, men innholdsmessig  er den og spesiell, med et oppkomme av sære og merkelige hendelser i et ganske så vanlig kjøkken, en ganske uvanlig natt – får vi håpe. Boka er en lang remse på 265cm fra perm til siste side, den kan leses som en vanlig bok, men da går man glipp av baksiden som viser livet utenfor kjøkkenvinduene. Her har Hodnefjeld utfoldet seg med katter (som minner meg veldig om Iben Sandemose sine katter) og andre dyr, både gjenkjennelige og andre mer ubestemmelige. Det mye å snakke om bare ved å se på illustrasjonene og selv om det er en ganske omfattende tekst, så er det utallige morsomme og forunderlige elementer i hvert oppslag. Boken begynner slik:
Jeg våkner av lyder og lister meg ned,
men tror nesten ikke det jeg får se,
for under den stripete kjøkkenmatta
snorker den skjeløyde nabokatta.

Men det er ikke det verste,

for i karmen bak ei blomsterpotte
sitter ei nærsynt ørkenrotte,
ved siden av ligger en gammel gjøk
og knasker på mais og blomsterløk.

Men det er ikke det verste,…

Og slik fortsetter historien til siste side uten at vi får vite hva som er det verste. Dette er et ganske snedig grep for her kan man sammen med sin medleser tenke seg hva som kan komme etter. Teksten gir litt til den voksne leseren ved ordenes dobbelbetydning og assosiasjoner man kan komme på. Artig bok både både for store og små. Boken er utgitt av Cappelen Damm.

 

Publisert i bøker, bildebøker

Rare Reidar

Publisert den av bentebing

Det er forfatteren Rut Granli og illustratøren Bård Sletvold Torkildsen som står bak bildeboken Rare Reidar. Det er snart Halloween, mamma syr kostymer og Reidar vil være skummel, så skummel at folk skriker av skrekk. Mamma jobber på og pappa kommer med oppmuntrende kommentarer. Reidar vil være en hai, pappa en gulrot og mamma et brød. Når drakten er ferdig og Reidar får den på seg, ser han heller ut som en død sel enn en megafarlig hai. Han er rar. Pappa sier at rar er bra, men hva vet han? De går ut og ringer på hos Billy. Billy er tøff, Reidar gruer seg for Billy kommer til å le seg ihjel! Men det er ikke den vanlige tøffe Billy som åpner, men rare Billy, han ser ut som en bil, en veldig sur bil. Pappaen til Billy er kledd ut som en hund. Reidar er flau og Billy er flau, men så begynner Reidar å le og da må Billy også le. Reidar spør om Billy vil være med å ringe på dører, men det tørr han ikke. Reidar tørr å være rar, han tørr å gå i gata med foreldrene sine. De får masse gotteri og mamma sluker store mengder, etterpå er hun kvalm og har vondt i magen. Neste år, sier Reidar skal jeg lage kostyme selv.

Dette er en fin liten bok om å være modig og tørre å skille seg ut. Forfatteren har fått fram Reidar sine tanker og alt som er kleint ved å henge med foreldrene, samtidig som hun viser humoren og den nødvendige overbærenheten vi trenger å ha til hverandre. Reidar er veldig snusfornuftig, kanskje litt i meste laget…

Illustrasjonene har et cartoon-preg, med hoppende hus, store øyne på figurene og ulike perspektiv der siden er delt i felt. Det er et herlig bilde av haien  Reidar tenker han skal være og forsiden gir et frampek på hva vi kan vente oss. Fargebruken er avdempet og får fram Reidars bekymring etter som kvelden siger framover. Det er et par kjekke sidefortellinger her, noe de observante bildeleserne vil glede seg over. Jeg kan tenke meg at denne kan bli en hit på samlings- og eventyrstunder.