Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Tommel titter

bentebing

ingen kommentarer

9. februar 2021

Tommel titter er laget av Henrik Drescher, en illustratør og forfatter som for første gang er oversatt til norsk og utgitt på Magikon forlag. I Tommel titter fortelles det om en by hvor alle stirrer ned på en liten skjerm de bærer på tommelfingeren. De stirrer ned i den hele tiden, det er på skjermen livet foregår. En dag ser en liten gutt, (som har klart å rive seg løs fra tommeltitteren sin) at en mann med en liten boxer flytter inn i blokken der han bor. Mannen bor i etasjen over gutten. Mannen legger seg under et teppe av drømmer og sover. Dagen etter setter han seg ned og tegner med alle fargene han har med seg i boxeren. Mannen drodler med de magiske tusjene sine. Det spruter og skvetter av tusjene, både på papiret og på bordet, veggene og gulvet. Det drypper ned til etasjen under og treffer gutten og foreldrene hans i hodet. Fargene fyller opp huset og det renner ut av vinduene. Mannen arbeider hele dagen, om kvelden tar han med seg boxeren og går en tur i parken. Der lager han små hull i bakken og planter tusjene sine i dem. Dagen etter, når folk kikker ut av vinduene ser de at det har vokst opp frodige trær med tusjfrukter. De plukker med seg mange og begynner å tegne. Når kvelden kommer bygger mannen en maskin, når den er ferdig klatret han ombord og reiser langt vekk.  Folkene i byen som var så avhengige av Tommeltitterene sine bruker nå tiden sin til helt andre ting og Tommeltitteren bruker de bare til å bestille pizza.

Det er en helt klar samfunnskritikk i denne fortellingen, en kritikk av alle oss som sitter med skjermene våre og glemmer at livet, det virkelige livet foregår med løftet hode, samhandling med andre og bruk av alle kreative evner som hver enkelt er utstyrt med. Drescher lager detaljrike og fargestreke bilder og jeg føler meg til tider hensatt til 70-tallets mønster og fargepalett. Teksten er minimal, men det fungerer fint når det er bildene som bærer hovedbudskapet i boka. Boka er nydelig oversatt av Tor Åge Bringsværd og utgitt av Magikon forlag. Jeg lånte boka på biblioteket.

 

Hvordan temme en fetter?

bentebing

2 kommentarer

4. februar 2021

Annette Saugestad Helland står bak denne fargesterke bildeboka. Jane gleder seg til kake, besøk av fetteren og fest i familien, men Jane får ikke lov til å være med og pynte kaka, hun er for liten, sier storesøstrene. Jane tenker at da får hun vente til neste år, men da skal hun bestemme. Det ringer på døren og fetteren er her, men hva har skjedd med ham? Han kaster popkornvulkan på henne og når hun vil leke baby med smokk, stikker fetteren av. Noen må temme ham! Fetteren derimot vil absolutt ikke bli temmet. Han kaster alt rundt seg, han rømmer inn i jungelen, Jane roper til søstrene at hun trenger hjelp, men de tror bare at fetteren leker gjemsel.Han kaster puter på storesøsterne og de kaller dem villeunger. Det synes Jane høres gøy ut, men så tråkker han på Barbie og hodet faller av. Han setter det på igjen men feil vei. Da har hun blitt zombi-Barbie, sier han. Jane gråter ikke, men går og setter seg under tigerteppet. Den fetteren er helt vill, umulig å temme, tenker hun. Men fetteren prøver å gjøre Jane glad igjen og det hjelper veldig at han har fått tak i kaken…

Det spruter farger og energi fra sidene i denne boka. Helland pøser på med farger, bevegelse og store skrikende bokstaver over sidene. Det liksom slik at boka blir fortalt med utestemme nesten fra start til slutt. Tittelen er spennede og kunne gått i mange retninger, men når forfatter/illustratør velger som hun gjør blir dette heller en noe masete fortelling enn svar på spørsmålet.  Og budskapet? Ja, er det slik at fettere ikke lar seg temme, så får man bare kaste seg med i leken? Eller er det slik at man må bare erkjenne at folk forandrer seg og det må de få lov til?  Jeg tror at budskapet kunne formidles klart og tydelig nok, med innslag av innestemme uten at fart og energi hadde gått tapt. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Kubbe lager verdens beste jul!

bentebing

ingen kommentarer

2. februar 2021

En bok om juleforberedelser! En påminning til neste jul for alle oss som leste den i februar.

Det er mange som har Kubbe som sin favorittfigur. Denne gangen skal han få Gran i julestemning og det er en heller vanskelig oppgave. Gran liker ikke julen, mens Kubbe gleder seg veldig til 1. desember for da kan alle juleaktivitetene begynne. Gran derimot gleder seg til julefreden, når han ikke behøver å gjøre noen ting. Kubbe er fast bestemt på at Gran bare trenger litt hjelp til å få julegleden på plass. Kubbe har en juleliste over kjekke ting som skal gjøres i løpet av desember. Han skal lage verdens beste jul for Gran! Det er julegrantenning, juleverksted, bake pepperkakehus, bake julekaker, akedag, henge opp julestrømpen, julefilm-maraton og pynte juletreet. Det går i en veldig fart og Kubbe er super entusiastisk, mens Gran vil bare at alt dette skal gå over. Omsider forstår Kubbe at alle er ikke like begeistret for alle juleforberedelsene som han og han lover at Gran skal få ha jul på sin egen måte.

Det er en voldsom energi over historien i denne boka. Det er utrolig mange detaljer i illustrasjonene og det er en ganske rikholdig tekst. Jeg tror nok dette er en bok som kan leses mange ganger og at man kan stadig oppdage nye ting. Det er Åshild Kanstad Johnsen som er Kubbes skaper og hun klarer, selv gjennom denne hvirvelvind av hendelser å formidle Kubbes entusiasme og faktiske omsorg for Gran, han er bare litt lite lyttende…

Jeg tror denne boken både kan være en huskeliste for både liten og stor for fremtidige julefeiringer, samt en varsom påminning om at alle elsker ikke julen. Boken er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Fremmed mann

bentebing

ingen kommentarer

28. januar 2021

Hvordan skal et barn takle at det kommer en fremmed mann inn i hjemmet? En som til og med er der dag etter dag, som setter seg på plassen til barnet og forandrer ting barnet og mammaen gjorde sammen. Det er ikke enkelt! Men Kaia Dahle Nyhus viser på en nydelig måte at det er mulig å gi slipp på det som var og tilpasse seg en ny hverdag. Det går når både den fremmede og barnet langsomt får oppdage hverandre, vise sine svakheter og sine styrker og ta den tiden det tar for å bli kjent.

Jeg liker at bildebokskaperen bruker god tid på å vise fram forholdet mellom moren og barnet. Det tydeliggjør sjokket det er at en fremmed mann kommer inn mellom dem og tar sin plass. Det er klart man blir skeptisk av noe sånt! Hun bruker og god tid på å vise hvor mye «feil» den fremmede gjør, men så begynner ting å skje og vi får se hvordan både barnet og den fremmede blir kjente for hverandre. Det er nydelig og følsomt gjort og jeg blir så inderlig glad for slike bøker som tar både barnet og den fremmede på skikkelig alvor.

Illustrasjonene er talende i det den fremmede eser utover sidene og barnet nesten krymper i det han kommer inn i livene til moren og barnet. Fargepalletten er delikat og selv om Nyhus bruker store flater er det og en del detaljer som forsterker uttrykket i bildene. Nyhus har fått mange strålende omtaler av denne boka og det er vel fortjent. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Heldiggrisen

bentebing

ingen kommentarer

19. januar 2021

Det er Monia Nilsen som har skrevet og illustrert denne herlige boken Heldiggrisen Boken handler om den vesle, fattige landsbyen ved havet som ikke hadde annet å spise enn sild og kalde poteter til og med på julaften. De hadde ikke råd til presanger og ingen gledet seg til jul. Så en dag kom presten på en ide! Hvis alle i landsbyen la sammen pengene sin så kunne de kjøpe en gris og slakte den til jul. De samlet sammen penger, presten dro av sted og kom tilbake med en veldig liten gris. Det var ikke annet å gjøre enn å fore den opp og slakte den året etter. Grisen fikk gå omkring i landsbyen, barna passet på den og folk i landsbyen ble etterhvert veldig glad i grisen. Slakteren sjekket om grisen la på seg og det gjorde den. Den ble større og større og snart var tiden inne for å slakte grisen, men nå tenkte alle (nesten alle) på hvor koselig det var med grisen som gikk der mellom dem og hvor trist livet ville bli når den var slaktet. Hva skulle de gjøre? Slakteren ville slakte, men barna ville ha grisen mellom seg, det var jo en ordentlig kosegris. Løsningen er både overraskende og fornøyelig.

Dette er en skikkelig artig og herlig bok. Illustrasjonene er fulle av detaljer og teksten lar illustrasjonene får rom. Detaljene i illustrasjonene gjør at boka kan leses mange ganger og dette kan lett bli en favoritt. Det er jul som er tema, men samtidig handler denne fortellingen like mye om omsorg og fellesskap og hva det kan gjøre med en liten og fattig landsby. Boka er utgitt av Cappel Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Elastico; når du må tape alt for å vinne

bentebing

ingen kommentarer

11. januar 2021

Michael Stilson har skrevet teksten og Luis Guaragna har laget tegningene i denne tegneserieboka Elastico; Når du må tape alt for å vinne. Dette er boka om Ibra (Ibrahim) som vil bli fotballspiller på høyt nivå og som må kjempe både med seg selv og rivalen Oscar. Ibra og Oscar spiller på samme lag, men da Ibra ikke sender ballen til Oscar og det er han som får æren av et avgjørende mål, ryker de i tottene på hverandre. Konflikten blir sterkere ved at Oscar gjør sitt for å provosere Ibra. Han bestemmer seg for å bli sterkere og lager en plan som han følger til punkt og prikke. Denne planen gjør at han ikke lenger er sammen med vennen Albert og han kommer stadig for sent til timene. Hedda finner ballen Ibra har gjemt unna slik at han kan trene både før og etter skolen og de begynner å trene sammen.   Krangelen mellom Oscar og Ibra spisser seg til, Ibra spytter Oscar i ansiktet og blir utvist fra laget. Ibra må trene på egen hånd, men Hedda stiller opp og de trener sammen for å vinne skolecupen. Oscar har blitt tatt ut på landslaget, men ikke Ibra og han blir veldig sur. Han er ikke mottakelig for oppmuntring fra Hedda og sårer henne ved det han sier. Hun går og Ibra er uten treningspartner og venner. Hva gjør han nå?

Personlig har jeg ikke peiling på fotball og jeg ser aldri en kamp om jeg kan unngå det. Jeg ser gjerne Dagsrevyen og fordi jeg gjerne vil se værmeldingen blir jeg hver dag tvangsforet med fotballreportasjer. Hvorfor skulle jeg da lese en bok om fotball? Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag og da pleier jeg å lese bøkene som kommer. Jeg leste boka: kort fin tekst, flotte bilder og jeg så at seksåringen som var på besøk, ivrig fotballgutt, var oppslukt av boka. «Skal jeg lese den for deg?» spurte jeg. » Nei, farmor, nei, jeg leser bildene» sa han. Jepp, det gjorde han og jeg tenkte, hva er det som gjør denne boka så fengende? Etter en stund kom jeg på det – denne fortellingen har en perfekt dramakurve, det er et flott eksempel på start, spenningsoppbygging, konfrontasjon og løsning. Hovedpersonen forandrer seg, lærer noe nytt og tar konsekvensen av det han har lært. Illustrasjonene forteller det teksten ikke sier og skaper miljø og atmosfære. Blir jeg fotball interessert etter dette? Langt i fra, men det er frydefullt å lese en historie så godt fortalt som denne. Honnør til forfatter og illustratør!

Istanbul, Istanbul

bentebing

ingen kommentarer

8. januar 2021

I januar 2021 skal Nordhordland Litterære Selskap – om FHI vil og vi er smittefrie – møtes(!) og snakke om romanen Istanbul, Istanbul av Burhan Sönmez. Istanbul, Istanbul er en roman fra en fengselscelle dypt under byen Istanbul. Vi møter fire menn som er plassert i denne cellen. De blir torturert, de trøster hverandre og varmer hverandre. Vi møter studenten Demirtay, legen, barberer Kamo og den gamle mannen Küheylan Dayi. Som i Boccaccio´s Dekameronen holder de motet oppe hos hverandre ved å fortelle historier. De forteller hver sin dag i ti dager og slik er kapitlene i boka delt inn. De må ikke fortelle noe om seg selv, ingen hemmeligheter, for hvem vet hva de kan komme til å si under torturen. De forteller legender, vandrehistorier og de reflekterer rundt disse når fortellingen er framført. Likevel får vi vite litt om hver av dem. Den unge studenten som blir engasjert i en radikal gruppe, må gjemme seg i en leilighet, men blir likevel arrestert. Barbereren som har en universitetsutdanning, har vært gift, og ser på sine torturister som de egentlige menneskene, «like utenpå og like inni» sier han. Legen som egentlig ikke er lege, men har tatt sønnen sin identitet for å skåne ham og den gamle mannen som alltid har drømt om Istanbul, byen som er forskjellig for hver enkelt som besøker den.

Tema og omgivelsene i denne romanen virket først på meg som avskrekkende, skulle jeg virkelig orke å lese om dette? Likevel ble jeg fasinert, for boka handler ikke om torturen, i hvert fall i veldig liten grad, men heller om livet, minnene, kjærligheten og vennskapet. Det er vondt og foruroligende at rundt omkring i verden foregår det tortur på samme måte og enda verre enn det lille vi får høre her. Jeg tenker på alle som holdes i hemmelige fengsler og anstalter og lever i usikkerhet om neste gang de skal tortureres eller om lydene de hører betyr at de får mat og vann. De fire i denne romanen forholder seg bare til det som foregår inne i sin celle og til historiene de forteller. De stenger ute andre lyder, men de passer seg for å le høyt eller tiltrekke seg oppmerksomhet på noen måte. Det er en veldig kontrast mellom fortellingene og realitetene de står over for og det er denne insisterende virksomheten ved å ikke la redselen for det som kan komme overta sinn og tanker, som fasinerer og berører. Det er en uforglemmelig roman i all sin ytre grusomhet og den indre omsorgen som de fire viser for hverandre. Mens jeg leste ble jeg minnet på Orhan Pamuk sin roman: Kvinnen med rødt hår, der fortellingene og legendene også har en viktig plass. Når det gjelder Istanbul, Istanbul er jeg spent på å høre hva mine medlesere har tenkt om denne romanen. Dette er en sterk roman både på det indre og ytre plan, men vel verdt å lese synes jeg.

Alle tre i skogen

bentebing

ingen kommentarer

11. desember 2020

Widar Aspeli og Nora Brech har samarbeidet om denne bildeboka som er en fortsettelse av En, to og et tre som ble utgitt i 2018. Boka handler om de tre vennene Ane, Brage og Vera. De går på tur i skogen på leting etter reven til Brage og den forsvunne Brumle, kosedyret til Ane . De oppdager at i skogen er det mye å se på og forundre seg over. Det er virkelig mange flere dyr i skogen enn bare bortkomne rever og kosedyr. Finner de reven til Brage og Brumle? Tja, det de finner er mange eventyr og referanser til kjente fortellinger og figurer som gjør boka til en flott lete-og-finne opplevelse. Det er morsomt å lete etter reven som vi finner på de fleste bildene, noe som kan hjelpe en litt ukonsentrert leser på veien gjennom boka. Samarbeidet mellom forfatter og illustratør er virkelig en høydare. Teksten er skrevet på vers og gjennom rammene denne formen gir, får illustratøren mulighet til å utfylle og utvide innholdet i fortellingen. Dette gjør Nora Brech på en fortreffelig måte og både forfatter og illustratør får vise seg fram fra sin beste side. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Leggetid

bentebing

ingen kommentarer

18. november 2020

Så var det dette med leggetid! Hvor mange foreldre har ikke strevd med barn som synes at det å legge seg er totalt bortkastet når det er så mye annet kjekt å finne på? Frode Grytten, forfatter og Mari Kanstad Johnsen, illustratør har funnet sin fortelling om dette – for noen det daglige mareritt. Jenta og pappa leser før leggetid. Etter avtale er dette den siste boka, men jenta vil ha bare en til. Høres det kjent ut? Hun vil at noen skal skrive en bok om henne. De har huset fullt av bøker, men ingen handler om henne, det er urettferdig! Pappa lurer på hva boka skal handle om, det vet ikke jenta, men den skal være om henne. Pappa stiller mange relevante spørsmål og jenta har sine tanker og om hva den skal handle om og ikke minst at den må ha en superspennende begynnelse. Hun skal ha langt hår, men ikke som Rapunsel, det skal regne og det skal være kråker på taket. Skal det være monster i boka? Ja, men etter en liten stund blir det klart at det blir for skummelt. Alt kan skje i en bok og det blir mange forslag som blir tatt frem og diskutert, men jenta finner ut at det er mange ting som blir for skummelt når hun tenker etter. Etterhvert blir det pappa som har fantasifulle forslag til hva boka kan handle om, men da blir det for vilt for jenta og egentlig er hun trøtt og vil legge seg.

Dette er en fin og gjenkjennelig fortelling om leggetidens utfordringer for foreldre, men det er og en påminning om hvor kjekt man kan ha det med et barn som er med på fantasilek. Iluustrasjonene er fulle av detaljer og som boklesende menneske er det stas å se hvordan illustratøren har brukt kjente titler som elementer i illustrasjonene. Det er mye å se på og det er mye å snakke om, en fin bok å vende tilbake til mange ganger. Dessuten – boka er skrevet på et frisk og sprettent nynorsk og bare det gir ekstrapoeng. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte den på biblioteket.

Frida og jakten på nesehårene

bentebing

3 kommentarer

17. november 2020

Jeg er ingen stor fan av tegneserier, det må bare bekjennes med en gang. Samtidig så leser jeg jo daglig noen striper som følger med dagens avis. Blant disse er Pondus og Frode Øverli sitt fargerike persongalleri. Nå har altså den gode Øverli laget en tegneserie/barnebok om Frida, Pondus sin lille datter og hennes eventyr med hunden Bjarne som «hjelper».  De som kjenner Pondus fra tidligere vil kjenne igjen både strek og temperatur og ikke minst den ville humoren som herjer på sidene. Boka begynner med en presentasjon av Frida, en tøff og selvstendig jente.  Hun skal legge seg, men først må alle hjørner sjekkes for monstere og særlig under senga. Når det er gjort, sovner Frida, men begynner ganske fort å drømme om en ekkel type som vekker henne og ber henne bli med til Mellomlandet for kong Bob trenger hjelp. Frida må overbevises, men blir med og faller igjennom en luke i gulvet og ned til Mellomlandet. Uheldigvis eller kanskje ikke, faller Bjarne også ned gjennom denne luka og de befinner seg i Mellomlandet. Der er det iskaldt, for den som skal spille frem årstidene på harpen har spilt feil og spilt fram fem iskalde vintre istedet for en vår. Strengene til harpen er røket og disse er magiske nesehår fra Einaugetrollet. Det er ingen som tørr hente nye nesehår for ryktet forteller at trollet spiser mellomlendinger. Frida og Bjarne begir seg ut på vandring og et mye strev kommer de fram til trollet som egentlig er ganske vennlig og slett ikke har lyst på mellomlendinger. Han gir også gjerne fra seg det nødvendige antall nesehår. Frida og Bjarne begir seg lykkelig tilbake til kong Bob, men det er skjær i sjøen skal det vise seg.

Etter å ha lest og humret meg gjennom boka sitter jeg og lurer på, hvem er denne boka for? Voksne som leser Pondus og digger hans verden? De som er i den aldren da tegneserier begynner å bli en viktig faktor i leselivet? Jeg tipper at seksåringen som nå strever med bokstavinnlæringen og tiåringen som leser i rasefart begge vil more seg over denne fortellingen. Dessuten vil nok både besteforeldre og foreldre melde seg helt frivillig til høytlesing.Det er mye bra å si om boka for Øverli er en erfaren forfatter som har et godt grep om sin fortellerverden og jeg synes det er veldig stilig at han gjør Frida til en skikkelig tøff tegneseriehelt.  Boka er utgitt av Egmont, jeg lånte den på biblioteket.

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere like this: