Publisert i Uncategorized

Mickey Bolitar – ungdomskrim av Harlan Coban

CobanMickey Bolitar er helten i den nye krim trilogien til Harlan Coban. Jeg fikk tilsendt Jegeren fra Aschehoug, men det viste seg at dette var bok nummer to i trilogien, så som det alfabet- og systemstyrte menneske jeg er leste jeg e-bokutgaven av første bok Beskytteren og deretter bok nummer to. Selv om jeg har noen  grynt å komme med når det gjelder disse bøkene, så må jeg si at jeg gleder meg til bok nummer tre og den endelige avsløringen (håper jeg).

Ja, hva handler disse bøkene om? Mickey bor i huset til sin onkel fordi faren er død og moren er på avrusing. Han er ny i byen og på skolen og har gjennom sitt tidligere liv bodd i bare kortere tid rundt omkring i verden. Det viser seg at foreldrene har vært involvert i en organisasjon som hjelper barn i fare, men at de nå for hans skyld ville finne et permanent sted å bo. Når faren dør i en bilulykke og moren faller helt sammen må Mickey bo hos onkelen. De to har ikke er særlig godt forhold, men gjennom fortellingen bedrer forholdet seg. I byen er det et mørkt og falleferdig hus, der bor Bat Lady. En dag Mickey går forbi står hun i døren og sier at faren hans slett ikke er død. Mickey vil vite mer og prøver på mange måter å trenge seg inn i huset. Når han tilslutt greier det og får snakke med  Bat Lady får Mickey vite mer om opphavet til organisasjonen foreldrene var knyttet til og hva de arbeidet med. På skolen blir Mickey venner med Ema og Spoon, begge to er outsidere på hver sin måte. Spoon er detaljorientert og hekta på funfacts, Ema er goth og alltid kledd i svart med digre tatpveringer. Mickey elsker å spille basketball og prøver å komme seg inn på skolens lag, men ved å velge «feil» venner har han også skaffet seg fiender og disse «ruler» i basketmiljøet.

Sammen med Ema og Spoon finner de venninnen til Mickey og redder henne fra skumle fyrer (hva ellers) i den første boka Beskytteren. I bok to fortsetter Mickey å lete etter sannheten om farens forsvinning, men en av de peneste jentene på skolen, Rachel blir skutt og moren hennes drept. Mickey skulle skrive en oppgave sammen med henne, men nå handler det om å finne ut hvem morderen er.

Jeg har ikke lest noe av Harlan Coban tidligere og det er egentlig litt dumt, for jeg lurte stadig på om relasjonene mellom personene i alle bøkene hans er så oppstyltet og formelle som jeg opplevde dem i denne boka? Kanskje jeg må lese en? Jeg har lagt merke til at mange låner bøkene hans på biblioteket og når det kommer nye (noe det gjør hele tiden) kjøper vi kjapt inn.

Coban har ikke skrevet ungdomsromaner før, så vidt jeg vet og det er tydelig for jeg synes dette ligner veldig på voksenkrim, men i en kortere form. Det er mye action, bakpå boka står det en pageturner for ungdom, jepp, det er det! Boka er underholdende og det skjer heseblesende mye hele tiden. Det er omtrent null landskaps eller stemningsbeskrivelse og for de som skal ha action er må dette være midt i blinken.

Tine har også skrevet om boka Jegeren

Publisert i bøker, lesing, litteratur, Uncategorized

Etter ildstormen.

20131028-184203.jpg Denne boka var en del av «fangsten» på bokbloggtreffet i år. Boka er skrevet av Rhidian Brook og tar utgangspunkt i en virkelig historie som hans far opplevde. Hovedpersonen Lewis Morton er oberst i den brittiske hæren og befinner seg i Hamburg i 1946. Hans oppdrag er å sørge for hus og mat til befolkningen i sitt distrikt, dvs Pinneberg – en bydel i Hamburg. Han og hans familie blir tildelt en flott, stort hus i Elbstrasse. Der bor det allerede en tysk familie, far og datter, men i stedet for å kaste dem ut foreslår Lewis at de blir boende i huset sammen med hans familie. Lewis kone, Rachel sørger dypt over tapet av sønnen Michael og innser ikke at hun har mange lidelsesfeller. Den gjenlevende sønnen Edmund, har vennet seg til at moren gråter og er fraværende, så når de skal reise fra England for å treffe igjen faren, er han full av spørsmål og refeksjoner omkring sitt liv og det livet han møter i Hamburg. Den tyske familien Lubert har også sitt å stri med. Artur Lubert er arkitekt, hans kone Claudia omkom i ildstormen og datteren Freda er traumatistert av både tapet av moren og den sterke påvirkningen fra det tyske regimet. Når den engelske og tyske familien skal bo i samme hus, kommer både fordommer hos dem selv og ikke minst reaksjoner fra både det engelske og tyske miljøet fram. Disse møtene eller konfrontasjonene er beskrevet så levende at jeg blir dratt inn i historien og på en måte kan «forstå» begge parter. Sønnen Edmund søker ut og treffer på grupper av barn som streifer omkring for å skaffe seg mat og noe å selge for å overleve. Edmund reflekterer over tilstanden de befinner seg i ved å leke med Freda sitt dukkehus. Dette blir som et speilbilde av livet i huset, noe som til slutt blir avslørende for Lewis. Både Lewis og Rachel prøver å finne tilbake til samlivet, men Lewis´s jobb og Rachels sorg fører til større avstand og ikke det de håpte da de ble gjenforent i Hamburg. Det er Lubert som bryter inn i Rachel sin sorg og dette fører til hendelser som påvirker begge familiene. Brook skriver så levende og kanskje er det fordi historien bygger på at hans farfar bodde i et hus i Pinneberg fra 1946 til 1949 sammen med en tysk familie. Jada, det er nesten en klisjè, men jeg klarte nesten ikke legge fra meg boken. Medrivende, lettlest og interessant ut i fra den historiske sammenheng den er satt i. Kan bare anbefale denne! Ja, også skal den filmatiseres, det kan bli bra, men for min del er boka nok! Og det bør vel sies at denne milde gave kom fra http://www.aschehoug.no/nettbutikk/etter-ildstormen.html

Publisert i funderinger, Uncategorized

Å skrive innlegg på iPad hvor lett er det?

Det er snart tid for å reise på ferie og det store spørsmålet blir: hva slags dings skal jeg ta med meg? Jeg pleier å dra med meg en bærbar Mac men den veier noen kilo, men jeg har ikke brukt iPaden til å skrive så mye med ennå at jeg føler meg helt komfortabel med å skrive på den ennå. Og plutselig oppdager jeg en App for WordPress! Hva så med bilder?

20120630-102208.jpg antakelig har jeg ikke helt kontroll på dette men med litt øvelse…. Bildet er utsikten fra arbeidsrommet mitt. Litt mer fikling nå så skal det vel la seg ordne…. Det blir nok ikke mye blogging i sommer men hvem vet?

Publisert i Uncategorized

Jenta på klippen

Dette er Lucinda Riley´s andre bok på norsk og meningene om denne er kanskje enda mer delte enn den første Orkideens hemmelighet. Jeg startet på Jenta på klippen med ganske blandede følelser, for jeg synes vel at det har blitt mye feelgood-bøker i det siste og bekymringen over å bli enspora begynte å melde seg. På den andre siden, så hadde jeg nettopp avsluttet Anna Karenina og måtte ha et lite pusterom fra den overveldende pasjonen som romanen representerer. Jeg kan bare si at her kom Jenta på klippen til sin rett! Enkel og grei historie, men samtidig såpass medrivende at jeg stadig så etter en mulighet for å fortsette å lese. Da jeg nevnte boken på jobben, var det straks en av mine kolleger som også hadde lyst til å lese den. Vi to befinner oss på hver sin ende av skalaen når det gjelder bøker, de jeg bærer meg over elsker hun og de hun synes er flotte klarer jeg ikke motivere meg til å lese (selv om jeg av og til prøver). Det er så bra med ulike litterære preferanser når man jobber på et bibliotek. Vi kan utfylle hverandres kompetanse og lånerne våre får bedre veiledning på den måten. Ja, også kan vi jo ha noen friske diskusjoner av og til….

Litt om boka: Fortelleren er Aurora, en ung pike med en gammel sjel, som det står ett eller annet sted i boka. Den som åpner romanen er Grania Ryan, talentfull skulptør, som nylig har spontanabortert, reist fra samboeren Matt i New York og er nå hjemme hos foreldrene og nekter å ta telefonen nå Matt ringer. Hun ser Aurora som står på kanten av klippen der hennes mor kastet seg utfor. Grania blir betatt av Aurora og det oppstår et varmt vennskap mellom dem. Granias mor Kathleen blir svært avvisende da hun får høre om dette møtet og advarer Grania mot å ha mer kontakt med henne for forbindelsen mellom familien Ryan og Lisle har aldri ført noe godt med seg. Auroras far er svært mye på reise og ber Grania passe Aurora mens han er borte. Grania blir tiltrukket av faren, men tenker også på Matt og deres uløste konflikt. Boken har noen korte kapitler der Aurora knytter sammen fortid og nåtid og gir forfatteren mulighet til å fortelle om historien til Kathleens mor Mary som var tjenestepike hos familien Lisle.

Jajamensann! Er det noen som aner saker og ting her? Jeg tror jeg avslutter her og sier som så at trenger du å hvile hodet, ta denne boka. Hvis ikke …. les for eksempel Per Olov Enquist: Livlegens besøk.

Publisert i Uncategorized

2011- stats for my blogg

The WordPress.com  2011 annual report for this blog. Have I reached my goal of blogging each week? Almost! But thanks to you I have had more visitors in 2011 than previous years!

Here’s an excerpt:

A San Francisco cable car holds 60 people. This blog was viewed about 2 200 times in 2011. If it were a cable car, it would take about 37 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Publisert i Bibliotek, litteratur, Uncategorized

Litteraturen i sentrum

Biblioteka i Nordhordland arrangerer i perioden 26.9 – 8.10 en litteraturfestival med fokus på nynorsk litteraturen. Vi startet med Are Kalvø og så har det ene arrangementet etter det andre rullet og gått og fortsettelsen følger i uka som kommer. På Meland bibliotek hadde vi torsdag besøk av Lyslevende Adele som viste forstillingen «Sov søtt, Herr Spiss». Det er fantastisk å se 27, 3 -4 åringer og en ettåring sitte oppslukt, betatt og med en liten følelese av at dette er litt skummelt også. Biblioteket ble med lys, lyd og figurer et nytt og magisk rom som ga en helt annen opplevelse enn den barna vanligvis får møte. Ekstra kjekt er det når barnehagepersonalet kommer og takker for at de fikk være med på dette!Jeg har selv hatt gleden av å fyke rundt til de andre kommunene i Nordhordland med et eventyr fra Eventyrboka. Jeg har lest eventyret Prinsesse Mobin og kongeriket og så har vi sammen prøvd å lage et eventyr. Den siste delen har vært både utfordrende og morsom, men vi har faktsik kommet ganske greit i land selv om det har vært mange supermenn, pistoler og laser. Selv likte jeg best eventyret om Robin, Batman og katten LadyGaga som skulle redde familien Sleire som var fanget i Malawi i Afrika, det er vel ingen bombe at de ble reddet?Lørdag var det åpning av utstillingen Vegar saman åleine med maleri av Rolf Monsen og dikt av Per Olav Kaldestad. Dikt og maleri inspirert av hverandre er en form som disse to kunstnerne har jobbet med tidligere og resultatet fargesprakende og spektaktulært. Per Olav Kaldestad var også utenfor biblioteket og skrev på trapper og plassen utenfor til noen forbipasserende sin store forskrekkelse.

Fra den mer høytidelige åpningen inne:

Jeg håper at de som kommer innom biblioteket skal bli inspirert til å lese dikt, se på bilder som er uvanlige og snakke med oss og andre om sine inntrykk. Om noen timer så ruller neste uke i gang og nye litteraturmøter ligger foran oss, det er bare å glede seg!

Publisert i Uncategorized

April, april…

På denne dagen kan det være ganske risikabelt bare å høre nyheter, bevege seg ut av døra og for ikke snakke om lese dagens grøde av e-post, blogger og aviser. Noen tar mål av seg å avsløre aprilsnarrene, mens andre gjør sitt ytterste for at jeg skal gå i fella. Noen er mer frydefulle enn andre og denne var hittil dagens høydare!

Akkurat nå sitter jeg og lurer på om en sms er sann eller om det er et forsøk på å få meg i fella … huffoghuff, it´s a jungle out there!

Publisert i litteratur, Uncategorized

Stigninger og fald

Og så var det Josefine Klougart sin tur! Jeg begynte så optimistisk på denne lille boken, bare 171 sider, det burde være en lett match! Og det var en glede å lese om oppveksten på Mols, barndommens lukter, smaker og relasjoner mellom mennesker. Jeg som har halve slekta fra Danmark og først og fremst på Fyn, gjennopplevde min barndoms somre og mine kjære besteforeldres hus og hage. Det tok lang tid å lese de første kaptilene for jeg ble stadig svept av gårde i både deilige og bittersøte minner. Så begynner deadline for vår felles blogging å nærme seg og da må man få opp farten, men det er ikke så lett det heller, for Klougart skriver detljert om alt og på jakten over hva hun vil meddele utover sine minner så leser jeg sakte.

Verden siles gjennom hovedpersonens blikk, en person i utvikling, en person som observerer sin mor – først og fremst, sine søstre – særlig lillesøsteren, sin mormor, en tante og sin far, kanskje med større distanse enn de andre. Det er et sterkt kvinneunivers, kvinnene handler, faren er absolutt til stede, mens hans handlinger gjør ikke samme inntrykk som kvinnene.  Kaptilene er korte og handler om en episode, neste kapittel referer ikke tilbake til noe som tidligere har skjedd, de er som en rekke nedslag i minnenes sjø. Jeg liker språket, bildene de skaper og hvordan hun gjennom detaljeringen får fram et kjent, men likevel anderledes miljø. Jeg hadde også noen kjekke øyeblikk når hun skriver om listene sine, meget gjenkjennelig:

Der er en liste over ting jeg fortryder, at jeg har sagt, en over de ting jeg fortryder, jeg har gjort, en over de ting, jeg helst vil glemme. Det er den samme liste, indtil veidere den samme, bare i en kortere udgave. Det kan man se. Jeg lukker bogen og lader min venstre hånd ligge fladt på den, smeltet ud over den sorte lakindbinding. Jeg drikker av mit saftevand, der er blevet varmt i solen. Hun bliver ved med at bælge ærter, og jeg er ikke i tvivl om når jeg ser de hænder, at hun også elsker lister, det system i tingene, at hun også kan se at lister er viktige, ikke hvorfor de er det, men simpelthen at de er det. (s.103)

Når boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris så må den ha noen særskilte kvaliteter, tenker jeg. Hva er det med Klougart? Språket, bildene hun skaper og stayerevne, hun gjennomfører prosjektet sitt: et minne, et hopp, et nytt minne og vi hopper videre. Det er familien og hesten Molly som er trådene i veven hennes, men det skjer lite utover beskrivelsen av øyeblikket og i lengden er det ikke nok.