Bentebing's Weblog

I dag har husbonden dratt meg med ut på tur i strålende høstvær, med kaffe og kringle i sekken, ett kamera på deling og kleskoden helt i tråd med omstendighetene. Dagen før, lørdagkveld litt nede i vinglasset, hadde vi blitt enige om at vi skulle gå en tur. Opp på et fjell, sa mannen. Tellevikfjellet, sa jeg ( der kan vi kjøre nesten opp til toppen). Et ordentlig fjell, sa mannen, Gaustadfjellet! Siden jeg ikke visste noe om omtalte ordentlige fjell, så sa jeg OK – og slik ble det. Vi kjørte til Gaustad og mannen begynte å kikke oppover fjellsidene, han så etter stien og jeg begynte å ane at et ordentlig fjell har noe med oppstigning og høyde å gjøre. Er det bratt, sa jeg. Ja! Sa mannen og smilte, men det kommer til å gå så bra! Jaha, tenkte jeg det ikke! Her har vi et typisk tilfelle av toppomani. Toppomani er ei kjent sjuke hos mange vestlendinger, ser de en topp, MÅ de opp på den. Det finnes ingen helbredende kurer, medisiner eller operasjoner, man kan bare håpe på alderdommen og selv da kan man ikke være på den sikre siden. Vel, stien var lokalisert og vi begynte oppstigningen. Først var det en tilforlatelig vei, bratt men helt grei. Så gikk den over til sti, stadig oppover og noe mer kronglete. Innimellom var det noen åpninger som viste at her var det slukt adskillige høydemeter, så vi gikk muntert videre. Etter et par kraftige stigninger hvor jeg halte meg opp etter bjørk, lyng og einer kom vi opp på en topp. Oppe, hurra, ferdig med den turen! Hvor kan vi drikke kaffe? Det var da han sa: dette er ikke toppen, den er et par topper videre. Jeg klarte ikke uttrykke noe annet et par dype knurr, men de gjorde et visst inntrykk, siden mannen følte trang til å forklare at: «På Vestlandet er det alltid ein topp bakom ein annan, det er rein bonus om det skulle vise seg å ikkje vere slik»! Dette var en alvorlig mental nedtur, men etter litt områing gikk vi videre oppover, nedover, bortover, oppover… osv. Nesten oppe på høgstetoppen, traff vi en mann som hadde løpt(!) fra den andre siden av fjellet og nå skulle ned der vi kom fra for «vår» sti var «meir langvillig» dvs den gikk mer bortover enn den andre som var «temmele bratt». Vi gikk videre og var igrunnen enige om at vi holdt oss på «vår» sti, mer enn bratt nok for meg! Vi nådde toppen, 317 moh! Himmelsk kaffe! – og joda utsikten var ikke værst!