Bentebing's Weblog

Jaha, så kom 4. september med grått og vått vær. Klump i magen og lite matlyst til frokost. Hvorfor, hvorfor kunne jeg finne på noe så bortinatta dumt som å sette meg et mål å løpe Knarvikmila? Jeg har det med å komme med sære ideer og det har ført både meg og mennesker omkring meg opp i utfordrende situasjoner.  – Og hermed ber jeg alle nære og kjære om tilgivelse for det ( uten garanti om at det aldri vil forkomme igjen).

Ja, Knarvikmila – 10 km gateløp med sportshelter fra fjern og nær og en hel horde med ivrige løpere. Det er en folkefest, selv om denne festdeltakeren var mest innstilt på å bli ferdig, få det unna og ikke komme i mål – helst ikke aller, aller sist. Så stod vi der og ventet, oppvarmingen var unnagjort og folk trippet rundt omkring. Jeg hadde tenkt å gå rolig ut, men plutselig gikk startskuddet og alle føyk avsted, innkludert meg! Det var ikke så lenge jeg føyk, men jeg fant ut at hvis jeg løp i alle nedoverbakkene og gikk råfort resten så skulle dette gå rimelig greit.

10 km er veeeeldig langt, men så lenge man arbeider med å være i nuet, leve i øyeblikket, så blir hver passerte kilometer en hyggelig overraskelse av typen: Oj sann, tre km, bare sju igjen! Jeg traff på en kjenning og vi gikk forbi hverandre, fulgte hverandre og på slutten ble enige om at i mål skal vi og det skal vi være fornøyd med!

Vi kom i mål! Uten skader, absolutt ikke aller, aller sist, (men ikke så langt i fra), litt øm i låra, men ellers i fin form. Skal jeg prøve meg på mila til neste år? – da må jeg få implantert et løpegen, eller kanskje hvis jeg begynner å trene nå … eller… men en eventuell neste gang blir ikke annonsert, I tell you!Ps. Bildet er tatt av husbonden i det jeg, ja faktisk løper forbi!