Bentebing's Weblog

Av en eller annen grunn trodde jeg at Leve posthornet av Vigdis Hjorth var en ustyrtelig morsom bok, det er den ikke. Det er derimot en bok om ensomhet, distanse og problemet hovedpersonen Ellinor har med å se meningen med livet sitt. Ellinor jobber som kommunikasjonsrådgiver, hun var tidligere journalist, men sammen med kollegene Rolf og Dag danner hun et kommunikasjonsbyrå. De jobber med forskjellige saker, men en dag forsvinner Dag og overlater jobben med det tredje postdirektivet som firmaet har fått i oppdrag å utrede fra Postkom, de postansattets forening. Både Rolf og Ellinor er fortvilet over at Dag har reist og verre blir det når det viser seg at han begått selvmord. Vi får aldri vite hvorfor han har gjort det, for boka dreier seg om Ellinor, hennes forhold til søsteren, kjæresten Stein og hans sønn Truls. Ellinor strever med å gjøre livet «virkelig», nært, oppleve at arbeidet hun gjør er viktig, at forholdet til Stein er mer enn en kropp å spise middag med, elske med sånn en gang i blant. Vigdis Hjorth klarer å skape en nesten apatisk følelse da jeg leste boka, samtidig blir jeg så nysgjerrig på hvordan det går med Ellinor. Dreiningen i romanen skjer når det går opp for Ellinor hva innføringen av postdirektivet vil bety for de postansatte i Norge og i andre land. Når hun ser at opprop nytter, å snakke med mennesker, få dem til å fortelle sin historie har virkning utover å være en god historie, da skjer det også en oppvåkning hos henne. Dette er fint å lese og selv om jeg ikke er en blodfan av Hjorth, så er hun en god forfatter og hun klarer å utpensle romanen slik at den blir interessant og du får vite noe – denne gangen om det tredje postdirektivet.