Bentebing's Weblog

Jeg trengte en pause fra Det røde rommet som jeg leser sammen med Lines Bibliotek og andre bokbloggere. Strindberg var en kunstner med ord og stemninger, men jeg kom litt i Sult-modus – og det ble litt slitsomt. Siden Aschehoug så vennlig hadde sendt meg Du forsvinner av Christian Jungersen, passet denn godt som pausebok. – og hvilken pause! Jeg ble feid inn i fortellingen om Mia, Frederik og sønnen Niklas og var oppslukt fra side 1 og nesten helt ut boka. Boka starter med en dramatisk kjøretur på Mallorca,  der Frederik plutelig kjører fortere, villere, uten å ta hensyn til at både Mia og Niklas ber ham om å ta det med ro. Frederik kjører altfor nær en fjellvegg, bilen skrapes opp, men de blir ikke skadet, han går ut av bilen og faller plutselig om. På sykehuset får Mia vite at Frederik har en svulst på hjernen som forandrer hans personlighet. De må reise hjem og han må opereres. Etter operasjonen viser det seg at Frederik har hatt denne svulsten i mange år og det som Mia så som positive forandringer hos Frederik, var utslag av sykdommen. Frederik er rektor på en privat skole, meget dyktig og magnetisk på sine omgivelser, Mia er også lærer og spiller tennis på fritiden. Mens Frederik er sykemeldt blir det oppdaget at han har underslått flere millioner fra skolen, lærere mister jobben, eieren må forlate sitt hjem og Frederik blir anmeldt for bedrageri. Mia leser alt hun kan om hjernen og om hvordan endringer i frontallappen kan forandre et menneskes personlighet. Hun begynner å tenke tilbake og oppdager at disse endringene har vært der i lang tid uten at hun har ønsket eller vært i stand til å se dem. Hun blir stadig rystet av Frederiks oppførsel, hans manier og svingende humør. Det er som jeg blir med på dette utslitende prosjektet å finne ut hvem denne mannen hun bor sammen med er og når det hele begynte. Hun blir med i en pårørendegruppe og her treffer hun Bernhard som har en kone som er skadd etter en trafikkulykke. Bernhard er advokat og Mia ber han hjelpe dem med rettsaken som venter Frederik, men Mia blir forelsket i Bernhard og etterhvert blir de er par. – men så enkelt er det heller ikke, her ligger overraskelsene  helt til siste side.

Jeg ble veldig betatt av boken for den er illustrert med foto av forsteder, vann, faksimiler av artikler og brev og det er gjort på en slik måte at det understreker stemningen i boken. Begynnelsen på boken er som en thriller, du blir hektet med en gang, rett inn i fortellingen og så tilbakeblikkene etterhvert. Elegant konstruert, men så på slutten blir det litt for mye av alt og begeistringen er ikke så total som i første halvdel, men du allverden – jeg vil absolutt anbefale boka, beste pausebok på lenge!