Publisert i bøker

Det røde rommet

strindbergLines Bibliotek har August Strindbergs Det røde rommet på listen over 1001 bøker og siden jeg nå har klart å komme meg igjennom boken, så …

Dette er romanen om Arvid Falk, Strindbergs alter ego som det svenske Wikipedia sier. Arvid Falk er sorenskriver når vi møter ham i begynnelsen av romanen, men han ønsker ikke å fortsette i statsadministrasjonen og vil heller bli litterat. Denne handlingen gjør at han trer ut av «det gode selskap» og broren som er handelsmann og etterhvert spekulant vil helst ikke ha noe med ham å gjøre. Arvid Falk  har kontakter med kunstere av forskjellig karakter og det er i møte med disse at Strindberg lager sine utrolige karrikaturer av mennesker i det svenske samfunnet.  Falk oppnår ikke noen suksess som litterat og ved bokens slutt vender han tilbake til embedsstanden. Arvid Falk er på mange måter både en hovedperson, men og en som åpner for presentasjon av en rekke mennesker enten direkte i hans omkrets eller som venner og bekjente av disse. For meg ble det disse litt fjernere bekjentskapene som var det interessante med boken. Jeg må innrømme at etter ca 70 sider måtte jeg ha en pause, det ble for mye sult, sørgmodige og nedslitte personer, økonomiske bekymringer og andre fortredeligheter. Etter et par bøker med skikkelig virkelighetsflukt var jeg på sporet igjen og da jeg kom til kapittelet med dannelsen av Sjøassuranseselskapet Triton var resten av lesingen en fryd. Strindberg skriver skarpt og vittig om økonomiske krumspring, posisjonering og hvordan den tidens media behandler nyheter i disse selskapene. Han skriver om Rehnhjelm sine skuespillerdrømmer og forelskelse i Agnes som han ser på som en uskyldig liten piken, men som i virkeligheten er prostituert og forakter ham. Arvid Falk er også betatt av Agnes, som når han treffer henne går under navnet Beda. Det er ikke en nærgående skildring av forleskelse vi leser om her, men mer den idealiserte kvinnen – som tross alt er hore. Ja, Strindberg har vel aldri skrevet varmt og følelsesdypt om kvinner i det hele tatt. En liten digresjon: Husbonden var med på teater og så Faderen og klarte å hisse seg ganske høylydt opp over kvinnene i dette stykket. Han satt og hmf-et og stønnet over nederdrektige kvinnemennesker, så jeg var igrunnen glad for at salen var helt mørk. – i ettertid har jeg tenkt på at dette sier noe om teaterets og ordet kraft… (har på følelesen at jeg har skrevet dette før, men fyren var altså virkelig indigert.)

Tilbake til Det røde rommet: ja, akkurat rommet er vel mer som en kulisse eller er det livmoren? Det røde, varme, med mat og drikke og kontakter som utvikles, hm, tja her er jeg vel noe ut på viddene, men som mange av scenene i boken er dette rommet og hendelsene der utgangspunkt for å fortelle en ny historie om en av Strindbergs mange figurer. Det store persongalleriet har blitt sammenlignet med Dickens, men det er vel antall personer enn skrivemåten, for der Strindberg kler av og henger ut, har Dickens et mildere blikk, synes jeg. Er Det røde rommet fortsatt aktuell lesing? For min del er leseropplevelsen noe av den samme som Amtmannens døtre, interessant, kjekt å ha lest, men ikke en skjellsettende opplevelse.

 

Forfatter:

I love to read! Reading makes my small world larger, greater and more wonderfull. I live in Nordhordland near Bergen with my husband.

10 kommentarer om “Det røde rommet

  1. Eg flirer litt over samanlikninga med Amtmandens døtre. Eg synest den var hakket verre enn Röda rummet. Elles er eg einig med deg i at det snarare er ei bok med historisk interesse enn ei stor lesaroppleving.

  2. Ja, det har du selvsagt rett i! Røda rummet er bedre, har mange fler elementer og mer interessant, men når jeg tenker på aktualitet så er det en viss likhet synes jeg:-)

  3. Det er greit å få med disse gamle bøkene som har den historiske betydningen av å være del av en endring av litterær periode. Interessant det du skriver om selve rommet som en kulisse eller livmor! Ellers likte jeg nok boken litt bedre enn deg 🙂

  4. Det var jo en helt spesiell tid når det gjaldt litteratur, kunstnere, bohemer, kafekulturen som oppsto, absinten etc.. Viktig historisk sett, som Melusine sier.
    Jeg likte boka veldig godt.:)

  5. Nå har jeg ikke lest boka og tenkte å bruke disse lesesirkelinnleggene for å se om det blir mer Strindberg på meg, en studie i min egen vingling og dere påvirkningskraft. Likte godt sammenlinkningen mellom det røde rommet og livmoren. Logrer alltid av slike kreative tolkninger -)

  6. Takk for det! Du aner ikke hvor mye kjeft jeg har fått for ditto kreative tolkninger… ingen litteraturprofessor synes sånt er gøy, jeg derimot kan nesten ikke motstå slikt;-). Lykke til med vinglingen, det kan komme mye bra ut av slikt!

  7. En fin omtale av en bok jeg ikke hadde noe særlig lyst til å lese. Så da lot jeg bare være 🙂 Jeg liker når leseren finner sammenligningspunkt som det du gjør med livmoren. Det gjør det mange ganger lettere å få tak i stemningen i boken, og ikke minst i å forstå den 🙂

  8. Jeg trengte også å ta noen pauser fra boken, rett og slett fordi den var så intens i enkelte skildringer. Jeg kan bli litt smådeppa av å lese overbevisende/troverdige skildringer av smålige, dumme og egoistiske mennesker. Derfor satte jeg så utrolig stor pris på humoren og det sylkvasse språket. Midt oppi all elendigheten var det herlig å kunne fordype seg i den ypperlige litterære kvaliteten.

    Interessant det du sier om Strindberg og kvinner, og det røde rommet som livmor. Det tenkte jeg ikke på mens jeg leste, siden jeg var så opptatt av satiren. Må fundere litt på det nå istedet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s