Publisert i bøker

Det røde rommet

strindbergLines Bibliotek har August Strindbergs Det røde rommet på listen over 1001 bøker og siden jeg nå har klart å komme meg igjennom boken, så …

Dette er romanen om Arvid Falk, Strindbergs alter ego som det svenske Wikipedia sier. Arvid Falk er sorenskriver når vi møter ham i begynnelsen av romanen, men han ønsker ikke å fortsette i statsadministrasjonen og vil heller bli litterat. Denne handlingen gjør at han trer ut av «det gode selskap» og broren som er handelsmann og etterhvert spekulant vil helst ikke ha noe med ham å gjøre. Arvid Falk  har kontakter med kunstere av forskjellig karakter og det er i møte med disse at Strindberg lager sine utrolige karrikaturer av mennesker i det svenske samfunnet.  Falk oppnår ikke noen suksess som litterat og ved bokens slutt vender han tilbake til embedsstanden. Arvid Falk er på mange måter både en hovedperson, men og en som åpner for presentasjon av en rekke mennesker enten direkte i hans omkrets eller som venner og bekjente av disse. For meg ble det disse litt fjernere bekjentskapene som var det interessante med boken. Jeg må innrømme at etter ca 70 sider måtte jeg ha en pause, det ble for mye sult, sørgmodige og nedslitte personer, økonomiske bekymringer og andre fortredeligheter. Etter et par bøker med skikkelig virkelighetsflukt var jeg på sporet igjen og da jeg kom til kapittelet med dannelsen av Sjøassuranseselskapet Triton var resten av lesingen en fryd. Strindberg skriver skarpt og vittig om økonomiske krumspring, posisjonering og hvordan den tidens media behandler nyheter i disse selskapene. Han skriver om Rehnhjelm sine skuespillerdrømmer og forelskelse i Agnes som han ser på som en uskyldig liten piken, men som i virkeligheten er prostituert og forakter ham. Arvid Falk er også betatt av Agnes, som når han treffer henne går under navnet Beda. Det er ikke en nærgående skildring av forleskelse vi leser om her, men mer den idealiserte kvinnen – som tross alt er hore. Ja, Strindberg har vel aldri skrevet varmt og følelsesdypt om kvinner i det hele tatt. En liten digresjon: Husbonden var med på teater og så Faderen og klarte å hisse seg ganske høylydt opp over kvinnene i dette stykket. Han satt og hmf-et og stønnet over nederdrektige kvinnemennesker, så jeg var igrunnen glad for at salen var helt mørk. – i ettertid har jeg tenkt på at dette sier noe om teaterets og ordet kraft… (har på følelesen at jeg har skrevet dette før, men fyren var altså virkelig indigert.)

Tilbake til Det røde rommet: ja, akkurat rommet er vel mer som en kulisse eller er det livmoren? Det røde, varme, med mat og drikke og kontakter som utvikles, hm, tja her er jeg vel noe ut på viddene, men som mange av scenene i boken er dette rommet og hendelsene der utgangspunkt for å fortelle en ny historie om en av Strindbergs mange figurer. Det store persongalleriet har blitt sammenlignet med Dickens, men det er vel antall personer enn skrivemåten, for der Strindberg kler av og henger ut, har Dickens et mildere blikk, synes jeg. Er Det røde rommet fortsatt aktuell lesing? For min del er leseropplevelsen noe av den samme som Amtmannens døtre, interessant, kjekt å ha lest, men ikke en skjellsettende opplevelse.

 

Publisert i bøker

Northanger Abbey

NorthangerJeg elsker Jane Austen! Skarp, vittig og nærgående i sin beskrivelse av mennesker og relasjonene mellom dem, av samfunnet og verdier som blir trukket fram. Northanger Abbey som etter sigende skal være Austen sin første bok, er en fryd å lese. Den er mer direkte og åpent harselerende enn de senere bøkene og det gir den en friskhet som passer denne leseren utmerket. Den unge Catherine Morland reiser til Bath sammen med noen venner av familien for å bli introdusert til interessante mennesker. Her treffer hun Isabella og hennes bror John Thorpe, samt Henry og Eleanor Tilney som er bror og søster. Det er morsomt å lese om Bath og the Pump-room, siden jeg har vært der selv og smakt på dette grusomme vannet som skulle gi helse og sunnhet til de som drakk det… fysj! Men altså, det var tydeligvis der man traff hverandre. Catherine leser «gothic romances» og Ann Radcliffe The mysteries of Udolpho blir trukket fram som Boken som Catherine er totalt oppslukt av. Artig, med tanke på at denne har vært en lesesirkelbok(!). Austen er ikke særlig nådig mot sin heltinne når hun lar seg så til de grader forføre av litteraturen og hun har noen ganske kvasse utfall mot den slags bøker. Catherine blir sterkt oppvartet av John Thorpe, men hun er mer opptatt av Henry Tilney som snakker med henne om litteratur og tar henne mer på alvor enn John, som bare vil skryte av seg selv. Hun blir invitert til Northanger Abbey for å holde Eleanor med selskap og betatt som hun er av Udolpho er hun overbevist om at på dette stedet har det skjedd skrekkelige ting. Austen lar sin heltinne gå i den ene fella etter den andre og slik jeg leser dette har forfatteren det skrekkelig morsomt – ren skadefryd vil jeg si. Hun får til slutt medlidenhet med Catherine og lar den gode Henry sette henne omsorgsfullt på plass i realitetenes verden.  Catherine er dypt forelsket i Henry og etter litt fram og tilbake blir det jo orden på dette og. Akkurat den delen er ikke så veldig interessant, det er langt morsommere å lese om hvordan Catherine forholder seg til sine omgivelser og samfunnets forventninger til unge damer. Dette er en av bøkene i Lines 1001 lesesirkel og jeg må si at det skulle ikke gjøre meg noe å lese alle bøkene til Austen i en slik sammenheng.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Storm i juni

Stormijuni Denne romanen står på 1001-lista til Lines bibliotek og er februarboken i 2013. Irène Némirovsky er forfatteren, en forfatter med en egen historie som jeg synes overgår romanen Storm i juni. Némirovsky var jøde, forfatter og levde i Paris sammen med sin mann og to døtre. De konverterte til katolisismen og søkte om fransk statsborgerskap i 1939, men dette ble avslått. De tar med seg døtrene og i 1941 bosetter de seg i Bourgogne regionen i Issy-l’Évêque. Her bor de på hotell ett år og leier seinere et hus,  men Irène ser at dette kommer til å ende i katastrofe og benytter hver eneste dag til å skrive. Storm i juni skulle bli en stor episk roman i fem deler, men hun nådde bare å gjøre ferdig to før hun ble tatt til fange og deportert til Auschwitz hvor hun dør kort tid etter. Manuskriptet til boka blir liggende i en koffert i 60 år før den komer ut i 2004 og på norsk i 2006.

Det som gjør størst inntrykk på meg er forordet og brevene som er gjengitt bak i boka. Det er forfatterens iherdighet og tro på eget prosjekt som er medrivende, hennes bevissthet om den håpløse situasjonen hun og familien er i og hennes mot til å fortsette.

Romanen er delt i to og etter å ha lest den første delen var jeg helt utslitt og jeg lar del to ligge ulest. Den første delen beskriver hvordan innbyggerne i Paris legger på flukt for å unngå å være til stede når tyskerne kommer. Vi følger enkelt personer og får skarpe bilder og karakteristikker – oftest lite flaterende – av dem. Forfatteren som er livredd for sine manuskripter, kunstelskeren som pakker ned porselenet, den fine familien som pakker ned sølvtøy og duker, laster inn barn og gamle svigerfar, det eldre ekteparet som blir kommandert hit og dit og flere enslige sjeler som flakker langs veiene. Det er den skarpe observasjonen som er denne delens styrke. Det er tydelig sett og beskrevet, men det er lite varme og det er mest den avslørende egoismen i de fleste personene som jeg legger mest merke til. Forfatteren gjør riktignok et par unntak: Det eldre ekteparet som har en sønn som er i krigen; de elsker sin sønn og all deres kraft rettes mot at han skal komme hel og frisk tilbake og det er den unge presten som leder en flokk barnehjemsgutter vekk fra krigshandlingene. Disse guttene har blitt  plaget og kuet av barnehjemsbestyreren, mens presten prøver gjennom samtale og oppmuntring å trenge igjennom til dem. Han ønsker å vise godhet og kjærlighet mot dem, men finner at han i sitt indre slett ikke er istand til å elske dem slik han synes han burde. Det er fint å lese denne refleksjonen, for presten har sin borgerlige oppdragelse, kirkens lære og Bibelens ord å relatere til, men han føler at ingenting strekker til for å nå fram til guttene. Disse guttene tar til sist livet av presten i det de raner et stort herskapshus. Det er rått og brutalt og det er vel en av scenene i boka som sitter i som et plagsomt bilde. Némirovsky skriver med en borende penn, et raseri og en slags desperasjon som gjør inntrykk, for min del ble dette i meste laget. Jeg kom meg igjennom del en og kanskje  blir jeg en gang motivert til å lese del to, men akkurat nå er det Amtmannens døtre som gjelder! Den skal leses ferdig til 6. mars og jeg har mange, mange sider igjen….

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Forsyte-sagaen

Lines Bibliotek med venner skal i dag blogge om John Galsworthy`s store roman Forsyte-sagaen. Jeg startet friskt på den engelske utgaven, men etter 170 sider fant jeg ut at dette gikk for langsomt og jeg kom aldri til å komme i mål til rett tid. Jeg fant en utgave fra 1967 i magasinet på biblioteket og tok med meg bind  1 Den rike mannen, bind 2 Skilsmisse og bind 3 Til leie. Jeg oppdaget at det finnes ti bind i denne serien, men heldigvis så er visst den opprinnelige utgaven bare de tre første. Jeg husker at Forsyte-sagaen gikk som TV-serie for veldig mange år siden og når jeg leste boka var det små glimt av denne som dukket opp i hodet på meg. Romanen om den nyrike familien Forsyte er som en reise gjennom Victoriatidens samfunn, holdninger og oppfatninger. Det er strengt, innestengt og nærmest kvelende under familiens nådeløse blikk. Romanen starter og slutter med Soames Forsythe, mannen som er besatt av eiendomstrangen. Han vil eie hus, penger og mennesker og når han ikke kan eie et annet menneske, gjør han voldelige og vonde ting mot dem som ikke gjør som han vil. Det vil si inntil han får en datter, som i sin tur eier Soames hjerte og handler med det som hun vil.

Første bok startet med forlovelsesselskapet til June, sønnedatter av gamle Jolyon Forsythe, og Philip Bosinney, en arkitekt uten penger. June er datter av den Jolyon den yngre som ikke er velsett i familien fordi han har skilt seg fra sin kone for å gifte seg med guvernanten til June og fått to barn med henne. Dessuten prøver den yngre Jolyon å bli maler, noe som er forkastelig i en familie der eiendom og penger er viktigere enn alt. Til dette selskapet kommer så hele Forsyte familien og vi får en presentasjon av de forskjellige familiene og dette er ikke enkelt! Bra er det da at stamtavlen til Forsytene befinner seg bare noen sider ut i første kapittel. Soames er gift med den vakre Irene som giftet seg med ham til tross for at hun ikke elsket ham. Soames er svært respektert i deler av familien, men den gamle Jolyon omtaler ham som «den rike mann» og med et heller negativt fortegn. For å få Irene vekk fra London engasjerer Soames Philip Bosinney til å bygge et hus til ham på Robin Hill et stykke utenfor byen. Det går slett ikke som han har tenkt, Irene og Philip blir forelsket i hverandre og forlovelsen med June blir egentlig ikke brutt, men smuldrer heller bort. Philip dør i en trafikkulykke, Soames voldtar Irene og hun flytter ut og reiser for en periode til Paris.

I bok to har Soames solgt Robin Hill til gamle Jolyon, han har forsonet seg med den yngre Jolyon og familien hans har flyttet inn i huset sammen med ham. Irene dukker opp på banen igjen og det oppstår en fin kontakt mellom henne og den gamle Jolyon. De to besøker hverandre, går på teater sammen og den gamle Jolyon opplever at livet får en ny og livligere puls og han nyter livet inntil han dør 86 år gammel. Den yngre Jolyon blir av sin far satt inn som verge for Irene, fordi hun  arver en årlig sum fra den gamle – og husk dette er victoriatiden. Soames prøver igjen å vinne tilbake Irene for han ser at tiden går og han vil nå ha en arving. Det blir omsider skilsmisse mellom Soames og Irene.

I bok tre har Irene og Jolyon vært gift i flere år, de har fått en sønn sammen som går under navnet Jon. Soames gifter seg med Anette en fransk pike som sammen med sin mor driver en restaurant. Soames gifter seg bare for å få en arving, dvs en sønn. Det får han ikke, men Fleur blir født og Soames er fortapt i en altoppslukende kjærlighet til henne. Når Fleur og Jon nærmer seg tjue år treffer de hverandre tilfeldig og blir forelsket. De gamle historien om Irene og Soames er blitt holdt hemmelig for dem og de kan ikke fatte og begripe hvorfor de ikke kan få hverandre.

Jeg ble ganske fasinert av denne romanen. Mens Downton Abbey ruller og går på TV for tiden passer det egentlig godt å lese Forsyte-sagaen, for selv om Downton Abbey foregår på landet er forholdet mellom menneskene ikke så ulikt. Det blir lett slik at Soames er en fryktelig fyr, de to bladene Jolyon er mye mer sympatiske (bortsett fr at de også er mest opptatt av seg selv), Irene fikk jeg aldri taket på, mens derimot June – som skal redde fattige og misforståtte kunstnere nok hadde et morsommere liv enn resten av Forsyte-gjengen. Jeg innser at dersom jeg hadde startet mye tidligere å lese og fullført på engelsk, hadde jeg nok hatt en større leseropplevelse. En av grunnene til at det tok så lang tid på å lese på engelsk var at jeg stadig stanset ved enkelt setninger og tenkte, dette var flott skrevet, leste setningen flere ganger før jeg fortsatte. Det blir ikke særlig framdrift av slikt, men fint var det. Jeg er imponert over Galsworthys gjennomføringsevne, for bøkene er faktisk like interessante hele veien og gir et godt bilde av samfunnet på den tiden. Ja, dvs bildet er av det høyere borgerskap, det er der Forsytene beveger seg og føler seg trygge – og det er vel også der forfatteren har sin bakgrunn og kan tegne et helt bilde – og det har han gjort bra.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

The Moonstone

Lines bibliotek har et leseprosjekt som jeg innimellom hiver meg på. Denne gangen er det romanen av Wilkie Collins: The Moonstone som skal omtales. At det var en opptur å lese The Moonstone kan bare konstateres her og nå. Wilkie Collins skriver med en friskhet og på en så sjarmerende måte at jeg ble mer usosial enn vanlig og leste ved enhver anledning som bød seg. Han var en venn av Charles Dickens og sikkert influert av ham, for med Store forventninger friskt i minne ser jeg at disse to har noen likhetspunkter, men Collins har sin egen, friskere og mindre omstendelig stemme. Boken handler om hvordan diamanten kalt The Moonstone, blir stjålet fra et indisk tempel, ført til England og gitt til Rachel Verinder på hennes attenårsdag. Det er Franklin Blake, fetteren til Rachel, som overleverer diamanten etter oppdrag fra sin onkel. Franklin og Rachel er mye sammen og det går små rykter om at det kanskje blir et par av disse to. Rachel bærer diamanten på seg om kvelden og legger den i et skap i en stue ved siden av soverommet sitt. Moren lady Verinder blir svært urolig over gaven og liker ikke at Rachel ikke plasserer diamanten i banken, men hun gir etter og lar datteren få viljen sin. Dagen etter er diamanten stjålet, alle i huset er mistenkte, men selv når den meget skarpsindige Sergant Cuff kommer og etterforsker saken, så er og blir diamanten borte. Dette er ikke enkelt for familien for Rachel stenger seg inne og vil ikke snakke med noen, politiet vil ransake alle i huset og i disse kretser sees det på som en grov fornærmelse at noen mann skal gå igjennom eiendelene til en lady. Det er mange personer i huset Verinder og noen av dem kan utvilsomt mistenkes, slik som Rosanna Spearman som lady Verinder har tatt inn i husholdet fra en forbedringsanstalt for unge kvinner. Rosanna har en lang historie som tyv bak seg, fengselsopphold og en tid i forbedringsanstalten. Hun forelsker seg også dypt i Franklin Blake, noe som er helt uhørt siden de tilhører hver sin klasse og stand. En annen fetter av Rachel er Godfrey Ablewhite som også er tilstede i geburtsdagsselskapet, han har et stort engasjement i veldedighetsarbeid og er en helt blant damer som er engasjert i det samme. Forfatterens grep er å fortelle historien om The Moonstone og tyveriet av denne gjennom forskjellige personer. Den første ut er butleren Gabriel Betteredge som har vært i familien Verinders tjeneste i næremst hele sitt liv. Han knytter alle hendelser og fortolkninger av det som skjer gjennom boken Robinson Crusoe. Den boken har svar på alt, kan forutsi framtiden og setter ting inn i sin rette sammenheng. Han har et stort hjerte for familien, Franklin, sin datter Penelope (som er Rachel sin tjenestepike) og ikke minst den ulykkelige Rosanna. Gjennom jakten på diamanten blir han og fortrolig med detektiven Cuff og blir bitt av «detektivbasillen». Neste forteller er Miss Clarck, niese av den avdøde sir John Verinder, Rachels far. Hun er en fattig slektning, meget religiøs, oppslukt av veldedighetsarbeid og en fan av Godfrey Ablewhite. Hun går aktivt inn for å omvende både Rachel og moren, men blir avvist og mister muligheten for å bli tilgodesett i testamentet. Deretter forteller advokaten Mathew Bruff, så assistentlegen Ezra Jennings og deretter detektiv Cuff. Innimellom disse kommer bidrag fra Franklin Blake og Gabriel Betteredge. Forfatteren klarer å binde historiene sammen slik at det oppleves som et forhør, der vi får kjennskap til historien som en lineær fortelling uten mange gjentakelser. Han skaper personer som jeg tror på og det er en god framdrift i fortellingen. Det er nesten utrolig å tenke på at denne boka ble utgitt i 1868, den oppleves som så moderne og tett opp til dagens krimbøker, ja av de som ikke velter seg i blod og gørr, altså.  Det blir antakelig vanskelig å finne neste krim som er like oppslukende, tror jeg.