Aschehoug sendte meg denne boka av Julie Kibler og det var en fryd å lese den. Kom hjem er debutboka til Kibler og den bygger på en historie hun hørte om bestemoren. Boka foregår i Kentucky og tidsperioden veksler mellom 1939-40 og nå. Det er Isabelle på 90 år og Dorrie i 30-årene som er fortellere og denne vekslingen gir deg to hovedpersoner som på hver sin måte skaper en forbindelse mellom da og nå. Isabelle er hvit, har vokst opp i en velstående familie med svart tjenerskap. Dorrie er svart, enslig mor til to barn og har en mor som stadig forelsker seg i nye menn. Dorrie er frisør og har gjennom ti år stelt håret til Isabelle. Når Isabelle blir så skrøpeølig at hun ikke orker å komme til salongen hennes, kommer Dorrie hjem til henne og gjennom disse frisørtimene vokser vennskapet fram. En dag spør Isabelle om Dorrie kan kjøre henne til en begravelse i Cincinnati og det gjør hun. På veien forteller Isabelle om sitt liv og vi får høre Dorries refleksjoner om historien hennes og hun sammenligner med sitt eget liv som ikke har vært så velstående, men fylt av mer kjærlighet, tross alt.
I Isabelles hjem var det mor som styrte, far som var lege fulgte mor i ett og alt, brødrene var noen bøller og gikk ustraffet fra alle overtramp. I huset var også tjenerne Cora og datteren hennes Nell. Cora var som en kjærlig mor for Isabelle og Nell som en søster, men det var likevel avstand og moren sørget for at Isabelle ikke glemte hvem som bestemte. Isabelle forelsker seg i Nells bror Robert og i dette samfunnet der svarte ikke får være ute etter at det har blitt mørkt, lynsjing og åpen trakasering av svarte er en del av virkeligheten, kunne hun ikke ha gjort et mer håpløst valg. Dette forholdet er dømt til å mislykkes, til å få begge familienes liv til å falle fra hverandre. Isabelle og Robert elsker hverandre og da er ingeting umulig, tror de. Datidens samfunn godtar ikke en slik forbindelse og fryktelige ting skjer med begge to.
Dette er en tankevekkende bok, den minner meg på bøker som Barnepiken og Stekte grønne tomater ikke så mye på grunn av handlingen, men mer stemningen, denne lengselen etter noe annet som kunne ha vært. Det er en bok jeg får lyst til å pushe på mange og omslaget er så vakkert og talende at dette skal ikke bli vanskelig.
Bentebing's Weblog 