Publisert i bøker, lesing

Da duene forsvant

da dueneEn gang litteraturgruppa jeg er med i hadde møte, sa en av deltakerne som ikke hadde lest boka ferdig: «Ho låg som eit ope sår og såg på meg, eg orka ikkje lese ho og eg fekk meg ikkje til å lese noko anna heller». Snakker om traumatisk leseropplevelse! Men faktisk, slik var det tildels med denne boka av Sofi Oksanen og. Den blir omtalt som «et strålende mesterverk», men jeg slet meg igjennom den og den stengte i grunnen for andre bøker, for vi skal jo snakke om den i gruppa og det skal være eksepsjonelt gode grunner for ikke å lese boka ferdig. Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noe annet av Sofi Oksanen. Hun vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2010 for Utrensning , men etter å ha lest Da duene forsvant tror jeg det skal gå litt tid før jeg våger meg inn i Oksanens dystre verden. Boka har fått litt blandet kritikk, fra mesterskaps-erklæringer til mer lunken omtale. Boka har menn som hovedpersoner i motsetning til andre bøker av Oksanen. Historien dreier seg først og fremst om Roland og Edgar som er fettere men og om Juudith som er Edgars kone. Handlingen er lagt til Estland delvis under andre verdenskrig og noen kapitler er tidfestet til 1960-tallet. Estland var under kommuniststyre før krigen, under tysk gjennom krigsårene og så kontrollert av russere igjen etter krigen. Jeg vet virkelig lite om Estland, men alle beskrivelser får meg inn i et heller dystert modus og slik som denne romanen framstiller tilværelsen så er det vått, kaldt og mangel på det meste. Ja, det var krig, men det er noe med framstillingen av relasjonene mellom menneskene som også gir meg følelsen av rått og kaldt.

Edgar er en opportunist som snur kappen etter vinden. Han passer på hvem han snakker med og han posisjonerer seg slik at han alltid kommer bra ut av det, enten det gjelder det ene eller andre regime. Han har en liten dipp i karrierestigen hvor han må sitte på en kafe og spionere på noen studenter, det er faktisk det eneste sted i boka det går an å trekke på smilebåndet, ellers er det dystert. Han er homofil og ekteskapet med Juudit er tydeligvis et passende skalkeskjul for ham. Juudit på sin side skjønner ikke hvorfor Edgar ikke er interessert i henne, så da tyskeren Hellmuth dukker opp på banen faller hun for ham og opplever gode dager. Bare synd at ektemannen også synes Hellmuth er søt.

Oksanenskrivergodt, ingentvil om det, såhvis man er in the mood for det dystre – Oksanen er forfatteren!

Forfatter:

I love to read! Reading makes my small world larger, greater and more wonderfull. I live in Nordhordland near Bergen with my husband.

3 kommentarer om “Da duene forsvant

  1. Fin omtale – denne romanen syntes jeg det var litt vanskelig å komme skikkelig » inn i» – dystert ja. Det var også Utrensning – men likevel en noe enklere roman.

  2. Takk skal du ha Randi! Ja, denne boka krever at du leser litt lenger enn bare et par sider om gangen ellers er det lett å miste tråden, så og si. Men som med så mange bøker; når den er ferdiglest så er jeg glad for at jeg leste den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s