Denne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel og vi skal snakke om den om noen dager, men jeg går glipp av dette – så her kommer noen ord.
Forfatteren Chris Bohjalian var på NRK- Dagsrevyen og snakket om boken og om Nansen-hjelpen i forbindelse med markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Undertittelen på boka er : en historisk kjærlighetsroman fra Syria. Og, ja her er det kjærlighet, men og hat, desperasjon, krig og med det grusomme handlinger. Historien begynner med en prolog, barndomsminne fra 1969 der Laura forteller om bestefaren som tok henne og tvillingbroren på fanget og husket dem opp og ned. Hennes bestefar var armener og bestemoren amerikansk og de møttes i 1915 da hun fulgte sin far til Aleppo med hjelpesendinger til de armenske flyktningene. Elizabeth Endicott som bestemoren het kom fra en velstående familie og faren var bankier. De kommer til Aleppo i det en flyktningtransport går igjennom byen og Elizabeth får kontakt med en armensk kvinne, Nevart som har hatt seg av en liten pike som har sluttet å snakke. Nevart var gift med en lege og snakker godt engelsk. Hun og piken får bo på ambassaden mot å hjelpe til. Elizabeth vil hjelpe til på sykehuset, hun er ivirg etter å lære armensk og mer om sykepleie. Faren synes hun er altfor ivrig, men Elizabeth er en viljesterk dame, noe som kommer godt med i dette landet som midt i tragedien også preges av korrupsjon og utnytting av godtroende vestlige. Hun møter Armen, en armensk ingeniør som har mistet kone og datter under folkemordet. Han hadde satt sin lit til en venn som skulle sørge for at konen og datteren kom seg til et trygt sted, men i stedet dør de på veien. Det oppstår sterke følelser av samhørighet og senere forelskelse mellom Elizabeth og Armen. Armen reiser for å slutte seg til den brittiske hæren og veien dit er både kronglete og farlig. Han skriver til Elizabeth og hun insisterer på å bli i Aleppo for å vente på Armen når faren anser at oppdraget han hadde der er over.
Boken hopper mellom fortelleren Laura, Elizabeth, Armen og to tyske soldater som tar bilder av de overlevende fra flyktningeleirene og deprotasjonene. Det er mange små historier som utfyller bildet av byen og tilstanden der både på sykehuset og barnehjemmet der flere av de foreldreløsa barna blir plassert.Dette kan virke ganske forvirrende til å begynne med og krever at man ikke legger boka fra seg for lenge om gangen. Boka forteller historien om armenerne, om forholdet mellom tyrkere og armenere både i 1915 og fram gjennom de siste hundre årene. Det er tydelig at sårene langt fra er leget og mye ligger nok i at det er få land som karakteriserer det som skjedde som folkemord, blant annet Norge. Da forfatteren var i Norge under lanseringen av boka besøkte han et barnebarn av Fridtjof Nansen for å takke for hans arbeid for å hjelpe armenere.
Dette er en bok som fortjener mange lesere, den er interessant på grunn av framstillingen om armenerne og folkemordets grusomheter, men også fordi det viser hvor viktig det er å kjenne sin familie og familiens historie. Jeg synes nok ikke at kjærlighets historien er det viktigste i boka, men det er mange andre aspekt som gjør denne boka vel verd å lese. Det er flere som har skrevet om krigen som førte til folkemordet blant annet i Victoria Hislop sin bok Tråden og i Louis De Bernières Fugler uten vinger. Men altså: Sandslottet i Aleppo – kan anbefales!
Bentebing's Weblog 