Posted in bøker, lesing

Beckomberga

BeckombergaJeg har hatt denne boka, som jeg fikk fra Aschehoug, liggende på vent en stund for jeg hadde lyst til å ha god tid og nyte Sara Stridsbergs siste roman. Det var riktig, for dette er en bok som griper tak i deg fra første side og holder deg fast til siste ord. Undertittelen på boka er Ode til min familie –  ode er jo et høystemt dikt og jeg forbinder det med å hylle noen for noe. Er denne romanen en hyllest? Jeg vil heller si den er en beskrivelse av en veldig spesiell barndom med far Jimmi Darling på mental sykehus og mor som er mer eller mindre til stede for barnet Jackie. Faren er alkoholiker og vil helst dø, men Jackie jager etter ham og lengter etter å bli sett. Hun er stadig på reise til Beckomberga og tanken slår en at dette er vel ikke en helt grei barndom.

PåBeckombergablir vi kjent med flerepasienter og dereshistoriegjørinntrykk. Vi møter den sistepasientOlof som skrives ut til et livi den vanligeverden som han er heltuforberedtpå. Det er rørende og tristå lese om hanshjelpeløshetnårtryggheten som sykehusethargitt ham ikkelenger er der. Det er her i møtet med pasientene som ikke er heltnær Jackie at minnet om, odengir sin hyllest til de som var pasienterpåBeckomberga. Paul er en annenpasient «som virkelighargjortnoegalt». Han og Jackie utvikler et veldigspesieltvennskap og det var nestenslik at jegtroddedetteskullegå «virkeliggalt». Men Jackie finneretterhvert et annetliv der all hennesoppsamledekjærlighet kan blomstre.

Stridsberg har et språk som er så finslepet og kontrollert at jeg blir helt betatt. Hun skriver nært, varmt og med stor empati om menneskene vi møter. Det er nesten slik at jeg håper at jeg glemmer så mye av boka at jeg må lese den en gang til. Den fortjener mange lesere!

Posted in bøker, lesing, litteratur

På stedet mil

på stedet milNordhordland Litterære Selskap skal lese Ali Smith sin bok På stedet mil til møtet i juni. Det er lang venteliste på boken og hva skal man gjør for ikke å glemme hva man har lest? Jo, en liten bloggpost kan gjøre susen. Jeg har oppdaget nødvendigheten av å lage meg noen «knagger» slik  at ikke bøkene glir over i hverandre og det bare er fragmenter jeg husker – og dette kan komme til nytte særlig når det gjelder en bok som dette.

Ali Smith skriver i denne boka om den mystiske gjesten Miles Garth som plutselig reiser seg fra middagsbordet og låser seg inn på et av rommene i huset og nekter å komme ut. Familien Lee, bosatt i Greenwich liker å ha selskap og samler gjerne venner og deres venner til middag hos seg. Det er under en av disse middagene Miles gjør sitt forsvinningsnummer. Det er Mark som har med seg Miles og vi får høre om hvordan Mark møtte Miles. Familien Bayoude med mor, far og datteren Brooke på 10 år er en del av selskapet også. Det er særlig Brooke som får plass i boken til sine refleksjoner om alt det merkelige som finnes i Greenwich, tiden og det vi faktisk kan vite om historien. Boken er delt inn i fire kapitler:

Det: forteller om Anna Hardie, en sosialarbeider som kjente Miles for tretti år siden. Fru Lee finner e-postadressen hennes og ber henne komme til dem i håp om å få Miles ut av rommet. Anna husker først nesten ikke at hun har kjent noen ved det navnet, men senere kommer hendelser tilbake til henne. Hun husker at han var en av dem som reiste sammen med henne til Europa fordi de hadde vunnet en novellekonkuranse. Anna følte seg utenfor, men Miles er hyggelig og omtenktsom overfor henne.

Men: Her er det Mark som er i fokus. Han er en homoseksuell bilderesearcher som sørger over partneren som er død. Hans mor døde for førtisju år siden og han har fortsatt en slags dialog med henne.

For: foregår i hodet til May Young. Hun er en eldre dame som bor på et hjem for demente. Miles har kommet og besøkt henne hvert år på samme dato og vi forstår at dette henger sammen med datteren Jennifer og hennes død.

Faktum: Handler om Brooke, hun er den eneste som har kontakt med Miles så lenge han er i sitt selvpålagte fangenskap. Hun sender små lapper til ham gjennom dørsprekken og hun er den som oppdager at døra til rommet hans plutselig står åpen.

Boka blir omtalt som humoristisk, jeg lo ikke, men ser man galskapen i dette så er den vel det. For tenk deg å ha en person innelåst i heimen? – Og du vil ikke bryte opp den antikke og nyrestaurerte 1700-talls døra. Personen i rommet er vegetarianer og må få mat… Utenfor huset samler det seg mange mennesker, for ryktet går om mannen som har stengt seg inne og lever bak nedrullede gardiner. Fruen i huset øyner en mulighet til å tjene penger på dette og lager buttons, t-skjorter og nøkkelringer som hun selger til de som møter opp for å se. Når så Miles/Milo forlater rommet blir hun helt fortvilet – hun vil tape på tusenvis av kroner og får alle involverte til å love at de ikke skal fortelle at han ikke er der lenger. Hva om Miles stiller seg opp mellom alle som står og ser opp på vinduet med den nedrullede gardinen som beveger seg av og til??

Det er et snedig grep forfatteren har gjort ved å la personene rundt Miles presentere ham og seg selv på denne måten. – og plasseringen av hendelsen, Greenwich GMT tidslinjen som deler øst og vest og man kan stå i to tidssoner – noe som Brooke gjør et stort nummer av.

Dette er en bok som må diskuteres, sikkert og visst!