Jeg har hatt denne boka, som jeg fikk fra Aschehoug, liggende på vent en stund for jeg hadde lyst til å ha god tid og nyte Sara Stridsbergs siste roman. Det var riktig, for dette er en bok som griper tak i deg fra første side og holder deg fast til siste ord. Undertittelen på boka er Ode til min familie – ode er jo et høystemt dikt og jeg forbinder det med å hylle noen for noe. Er denne romanen en hyllest? Jeg vil heller si den er en beskrivelse av en veldig spesiell barndom med far Jimmi Darling på mental sykehus og mor som er mer eller mindre til stede for barnet Jackie. Faren er alkoholiker og vil helst dø, men Jackie jager etter ham og lengter etter å bli sett. Hun er stadig på reise til Beckomberga og tanken slår en at dette er vel ikke en helt grei barndom.
PåBeckombergablir vi kjent med flerepasienter og dereshistoriegjørinntrykk. Vi møter den sistepasientOlof som skrives ut til et livi den vanligeverden som han er heltuforberedtpå. Det er rørende og tristå lese om hanshjelpeløshetnårtryggheten som sykehusethargitt ham ikkelenger er der. Det er her i møtet med pasientene som ikke er heltnær Jackie at minnet om, odengir sin hyllest til de som var pasienterpåBeckomberga. Paul er en annenpasient «som virkelighargjortnoegalt». Han og Jackie utvikler et veldigspesieltvennskap og det var nestenslik at jegtroddedetteskullegå «virkeliggalt». Men Jackie finneretterhvert et annetliv der all hennesoppsamledekjærlighet kan blomstre.
Stridsberg har et språk som er så finslepet og kontrollert at jeg blir helt betatt. Hun skriver nært, varmt og med stor empati om menneskene vi møter. Det er nesten slik at jeg håper at jeg glemmer så mye av boka at jeg må lese den en gang til. Den fortjener mange lesere!
Bentebing's Weblog 