Bentebing's Weblog

Etter en lengre rekke av dystre, litt tunge bøker kom jeg over Kimberley Freemans roman Bak glemselens slør på biblioteket. Dette er en av  de romanene som kommer direkte i paperback, som raskt skal konsumeres for deretter å forsvinne i glemselens hav. Forfatteren er fra Australia og romanens handling er og derfra. Romanen har to historier, den ene med handling fra 2014 om Lauren Beck som omsider har klart å reise vekk fra sin dominerende mor og sin puslete far og den andre satt til 1926 om Violet Armstrong som arbeider på spahotellet Evergreen.

Lauren arbeider på en kaffebar og treffer en dansk arkitekt. Han glemmer igjen nøklene til hotellet Evergreen som han holder på å restaurere, på kaféen. Lauren leverer dem tilbake og han inviterer henne med på en tur inne i hotellet. Der oppdager de en del gamle brev, glødende kjærlighetsbrev som peker tilbake på en historie fra vinteren 1926. De bestemmer seg for å nøste opp historien og oppdager at her finnes det forbindelser som er høyst levende i dag. Lauren har også et prosjekt for seg selv, hun hadde en bror som døde av kreft. Han bodde noen år i Evergreen Falls og hadde sine lykkeligste år der. Hun vil prøve å finne ut mer om dette og ikke minst hvorfor ingen vil fortelle henne om denne tiden.

I 1926 får Violet jobb på spahotellet Evergreen. Hun har ikke vært så heldig med jobbene sine til nå, moren har leddgikt og er ikke lenger i stand til å forsørge seg selv, langt mindre Violet. Hun skal servere og den strikte eieren miss Zander er veldig tydelig på at det ikke under noen omstendighet må oppstå kontakt mellom gjestene og de ansatte. På hotellet er også de styrtrike søskene Sam og Flora Honychurch-Black sammen med Floras forlovede og hans venner. Sam er opiumsavhengig og Flora prøver å få han til å slutte, det er mislykket og konflikten mellom ham og forloveden til Flora bygger seg opp. Violet og Sam forelsker seg i hverandre, men dette er en umulig forbindelse. En natt snør de inne og både taubane og veier blir stengt i flere dager. Jada, fullt drama.

På den ene siden irriterer jeg meg over at jeg bruker tid på slike bøker, men på den andre siden… dette er en god avslappning og man får ta boken som den er.

Men jeg nå er i farten med å irritere meg kan jeg ta for meg forsiden på denne boken. Vi har nå i lengre tid hatt forsider med ryggen på unge damer, gjerne i blått. Nå har vi forsyne meg fått ryggen på eldre menn (også i blått) og. – den italienske utgaven har rikitg nok ryggen av dame i rød(!) kåpe.  Finn på noe annet!

Lorenzo Marone: Forsøk på å være lykkelig. Når jeg først har blitt sjarmert i senk av romanen «En mann ved navn Ove», skal det noe til å overgå den. Marone sin debut roman gjør heller ikke det, men den har element i seg som minner meg om andre kjekke leseropplevelser i tillegg – for eksempel «Pinnsvinets eleganse» ved siden av at forfatteren har sin egen agenda med romanen. Det tok en stund før jeg oppdaget at romanen foregikk i Napoli og ikke i Paris, litt sløv leser antakeligvis, men forfatteren klarer å formidle storby- ( i forhold til Frekhaug blir alle byer store) stemningen og leieboerene sin interaksjon som jeg innbiller meg er ganske universell – sett i det store perspektivet.

Cesare Annunziata er 77 år, hans kone døde for fem år siden, datteren hans er advokat og har mann og sønn på 7 år. Han har også en sønn som han tror er homoseksuell. Han bor i en leiegården, vennen Mario bor i etasjen under og Eleonora kattekvinnen setter stadig tålmodigheten til Cesare på alvorlige prøvelser. Han besøker Roseanna, en prostituert med jevne mellomrom og han gjør sitt ytterste for ikke å bli innvolvert i mennesker. Han prøver å takle livets skuffelser med ironi og sarkasme, men det hjelper han ikke akkurat i kontakt med andre mennesker. Han har et nært og godt forhold til barnebarnet, Frederico som ser på sin morfars handlinger med stor begeistring. En dag flytter Emma og hennes mann inn i leiligheten rett overfor Cesare. Emma ser svært ulykkelig ut og Cesare vil hjelpe henne, men Emma nekter ham å gjøre noe. Mannen hennes er voldelig og slår henne ofte. Cesare og vennen Mario vil skrive et brev og si at han under oppsikt og vil bli meldt til politiet. De er litt redde for denne mannen og siden de skal skrive på pc-en, så tar brevskrivingen sin tid. I mellomtiden har Cesare blitt godt kjent med Emma og hans bekymring for henne øker og en natt skjer det fatale.

Senere sier Cesare til vennen sin Mario: … De er feiginger som velger ut ofrene sine med omhu, kvinner som er blitt stemplet fra de er små og som verken respekterer seg selv eller vil seg selv vel.…det er nesten så jeg tenker: hvem er det som snakker her? Er det advokaten Lorenzo Marone eller er det forfatteren som har en historie å fortelle? Kanskje begge? Denne hendelsen gjør i hvertfall noe med både Mario og Cesare og får dem ut av den egosistiske isolasjonen og inn på et mer inkluderende spor. Det finnes håp for alle.

Det er en lettlest bok og det er lett å flire både av og med Cesare, italiensk herremann som han er.