Publisert i bøker

Begge deler

Det er forfatteren Ali Smith som har skrevet denne boken om maleren Francesco del Cossa som levde på 1400-tallet og om den unge jenta George som lever i våre dager. Hva har de med hverandre å gjøre? Boken begynner med en person som gjennom en slags virvelvind kommer gjennom tiden til vår tid. Det er Francesco del Cossa som kommer for å se bildet sitt på nasjonalgalleriet. Gjennom glimt får vi kjennskap til hans eller er det hennes liv(?). Ali Smith skriver at Francesco er en jente som faren kler ut slik at hun kan utvikle seg som maler. Hun lever som jente helt til moren dør, men faren som er steinarbeider vil gi henne et yrke som hun kan leve av og hun bandasjerer seg slik at hun skal se ut som en gutt. Hun blir lærling hos den store Cosimo Tura og får etterhvert arbeide med freskene til den store villaen/palasset Palazzo Schifanoia. På nasjonalgalleriet får hun øye på George som sitter og betrakter bildet hennes og hun følger etter henne. Hun forundrer seg over at hun sitter og ser ned i et «vindu» som viser bilder.

George/Georgia har nettopp mistet sin mor og sørger dypt og inderlig over henne. Broren Henry er yngre, men sliter også, faren har fordypet seg i alkoholen slik at han slipper å føle noe som helst. George må hver uke gå til mrs Rock for å snakke om sine følelser, hvordan hun har det, men det skjer ikke så mye mellom dem. Moren til George var svært begeistret for Francesco del Cossa og bestemmer seg for å ta med George og broren til Italia for å se på maleriene. Det er det siste de gjør sammen før moren dør seinere på året. George vil fortsette morens vaner, hun danser litt omkring hver dag og hun går på museet for å se på bildet av denne maleren som moren var så begeistret for. Men kan man bringe et annet menneske tilbake ved å gå inn i denne personens vaner? Sorg markerer seg på så forskjellige måter og veien til aksept kan være kronglete.

Dette er en interessant roman. Jeg ble så nysgjerrig på hvem maleren Francesco var og jeg ble så beveget av Georges sorg og hennes veier ut av den knugende sorgen. Ali Smith er en god forfatter som viser overraskende sider ved samfunn og menneskeliv. Jeg kan bare anbefale denne boka og andre hun har skrevet. De finnes på biblioteket, ta turen innom – det skal jeg gjøre!

Publisert i bøker

Lettvektere og annen koselesing

bak-glemselens-slor-1Etter en lengre rekke av dystre, litt tunge bøker kom jeg over Kimberley Freemans roman Bak glemselens slør på biblioteket. Dette er en av  de romanene som kommer direkte i paperback, som raskt skal konsumeres for deretter å forsvinne i glemselens hav. Forfatteren er fra Australia og romanens handling er og derfra. Romanen har to historier, den ene med handling fra 2014 om Lauren Beck som omsider har klart å reise vekk fra sin dominerende mor og sin puslete far og den andre satt til 1926 om Violet Armstrong som arbeider på spahotellet Evergreen.

Lauren arbeider på en kaffebar og treffer en dansk arkitekt. Han glemmer igjen nøklene til hotellet Evergreen som han holder på å restaurere, på kaféen. Lauren leverer dem tilbake og han inviterer henne med på en tur inne i hotellet. Der oppdager de en del gamle brev, glødende kjærlighetsbrev som peker tilbake på en historie fra vinteren 1926. De bestemmer seg for å nøste opp historien og oppdager at her finnes det forbindelser som er høyst levende i dag. Lauren har også et prosjekt for seg selv, hun hadde en bror som døde av kreft. Han bodde noen år i Evergreen Falls og hadde sine lykkeligste år der. Hun vil prøve å finne ut mer om dette og ikke minst hvorfor ingen vil fortelle henne om denne tiden.

I 1926 får Violet jobb på spahotellet Evergreen. Hun har ikke vært så heldig med jobbene sine til nå, moren har leddgikt og er ikke lenger i stand til å forsørge seg selv, langt mindre Violet. Hun skal servere og den strikte eieren miss Zander er veldig tydelig på at det ikke under noen omstendighet må oppstå kontakt mellom gjestene og de ansatte. På hotellet er også de styrtrike søskene Sam og Flora Honychurch-Black sammen med Floras forlovede og hans venner. Sam er opiumsavhengig og Flora prøver å få han til å slutte, det er mislykket og konflikten mellom ham og forloveden til Flora bygger seg opp. Violet og Sam forelsker seg i hverandre, men dette er en umulig forbindelse. En natt snør de inne og både taubane og veier blir stengt i flere dager. Jada, fullt drama.

På den ene siden irriterer jeg meg over at jeg bruker tid på slike bøker, men på den andre siden… dette er en god avslappning og man får ta boken som den er.

forsok-pa%cc%8a-a%cc%8a-vaere-lykkelig-1Men jeg nå er i farten med å irritere meg kan jeg ta for meg forsiden på denne boken. Vi har nå i lengre tid hatt forsider med ryggen på unge damer, gjerne i blått. Nå har vi forsyne meg fått ryggen på eldre menn (også i blått) og. – den italienske utgaven har rikitg nok ryggen av dame i rød(!) kåpe.  Finn på noe annet!

Lorenzo Marone: Forsøk på å være lykkelig. Når jeg først har blitt sjarmert i senk av romanen «En mann ved navn Ove», skal det noe til å overgå den. Marone sin debut roman gjør heller ikke det, men den har element i seg som minner meg om andre kjekke leseropplevelser i tillegg – for eksempel «Pinnsvinets eleganse» ved siden av at forfatteren har sin egen agenda med romanen. Det tok en stund før jeg oppdaget at romanen foregikk i Napoli og ikke i Paris, litt sløv leser antakeligvis, men forfatteren klarer å formidle storby- ( i forhold til Frekhaug blir alle byer store) stemningen og leieboerene sin interaksjon som jeg innbiller meg er ganske universell – sett i det store perspektivet.

Cesare Annunziata er 77 år, hans kone døde for fem år siden, datteren hans er advokat og har mann og sønn på 7 år. Han har også en sønn som han tror er homoseksuell. Han bor i en leiegården, vennen Mario bor i etasjen under og Eleonora kattekvinnen setter stadig tålmodigheten til Cesare på alvorlige prøvelser. Han besøker Roseanna, en prostituert med jevne mellomrom og han gjør sitt ytterste for ikke å bli innvolvert i mennesker. Han prøver å takle livets skuffelser med ironi og sarkasme, men det hjelper han ikke akkurat i kontakt med andre mennesker. Han har et nært og godt forhold til barnebarnet, Frederico som ser på sin morfars handlinger med stor begeistring. En dag flytter Emma og hennes mann inn i leiligheten rett overfor Cesare. Emma ser svært ulykkelig ut og Cesare vil hjelpe henne, men Emma nekter ham å gjøre noe. Mannen hennes er voldelig og slår henne ofte. Cesare og vennen Mario vil skrive et brev og si at han under oppsikt og vil bli meldt til politiet. De er litt redde for denne mannen og siden de skal skrive på pc-en, så tar brevskrivingen sin tid. I mellomtiden har Cesare blitt godt kjent med Emma og hans bekymring for henne øker og en natt skjer det fatale.

Senere sier Cesare til vennen sin Mario: … De er feiginger som velger ut ofrene sine med omhu, kvinner som er blitt stemplet fra de er små og som verken respekterer seg selv eller vil seg selv vel.…det er nesten så jeg tenker: hvem er det som snakker her? Er det advokaten Lorenzo Marone eller er det forfatteren som har en historie å fortelle? Kanskje begge? Denne hendelsen gjør i hvertfall noe med både Mario og Cesare og får dem ut av den egosistiske isolasjonen og inn på et mer inkluderende spor. Det finnes håp for alle.

Det er en lettlest bok og det er lett å flire både av og med Cesare, italiensk herremann som han er.

 

 

 

Publisert i bøker, litteratur

Stål

Stål Det er lenge siden jeg har blitt så beklemt berørt av en roman. Boken minner meg om en utstilling av Rune Eraker som het Drømmen om Europa, denne består av foto av unge mennesker som drømmer om å «bli noe» i Europa, enten det er å få en jobb, bli modell eller komme vekk fra fattigdom. Det var en utstilling som satte tankene i sving, på samme måte gjorde denne boken det klart for meg hvor utrolig priviligert jeg og min familie er. Silvia Avallone klarer å skape et miljø og en sammensetning av familier og personer som er nesten dokumentarisk. Vi forbinder Italia med sol, vakre landskap og ferieopplevelser, men dette er en helt annen side av landet. Det er jentene Anna og Francesca som er hovedpersonene. De er snart fjorten, vakre, bestevenninner og opptatt av å danse og synge foran speilet, foran vinduet, ja, om det var mulig foran hele verden. De lengter etter den voksne verden, å utforske og bli beundret, men så lett er det ikke, for på verandaen står fedre og blant gutta er det en storebror Alessio, som også har en historie å fortelle. Det er først og fremst vennskapet mellom jentene som fasinerer og på den måten skaper gjenkjennelse. Alle som har opplevd hvor tett på jenter kan komme hverandre vet også hvor skjør denne relasjonen kan være og hvor dødelig man kan såre hverandre. Det andre som skiller denne romanen fra mengden er beskrivelsen av samfunnet de vokser opp i. En hjørnesteinsbedrift der de fleste i byen jobber og som gradvis skjærer ned på arbeidsstokken.  Familierelasjonen er også et tema, beskrevet på en slik måte at jeg innimellom lurer på hvilket århundre denne boka foregår i. Det er tett og flott med tydelige bilder, jada filmen kjører i hodet mitt.

Denne boka fikk jeg tilsendt fra Aschehoug og selv om den er krass og på mange måter overveldende er det en bok jeg vil huske lenge – og jeg håper forfatteren skriver mer, mye mer.

Publisert i bøker, lesing

Drøm søte drømmer

drømsøtedrømmerPantagruel sendte meg denne boken og jeg kastet meg over lesingen. Bokelskerinnen har skrevet en fin anmeldelse av boken og min opplevelse av denne samstemmer mye med hennes omtale. Massimo Gramellini skriver om tapet av en mor, fortielsen av hvordan hun døde og opplevelsen av å være ulik alle andre og ikke våge å elske noen fordi de kan bli borte de også. Hovedpersonen opplever at moren dør når han er ni år. Inntil denne natten har han levd et bekymringsløst liv med mor og far. Holdt med sitt elskede fotballag og lekte med kammeratene sine. Når moren dør på dramatisk vis blir hans verden revet opp og ingenting blr det samme lenger. Faren vil ikke snakke om moren og det er store avstander i forholdet mellom far og sønn. Han blir sendt til psykolog, men dette hjelper ikke og han forblir på mange måter et forlatt barn når det gjelder evne til tilknytning og skape varige relasjoner. Det går bra med hovedpersonen når det gjelder karriere og yrkesliv. Han blir journalist og reiser til krigssoner rundt om i verden. Opplevelsene sitter i når han kommer hjem, men det er likevel sitt eget tap som gjør livet haltende.

Flere ganger mens jeg leste boka tenkte jeg: hvorfor snakker de ikke sammen da, far og sønn. Hvor mye ville ikke vært enklere ved å la den døde være tilstede i livene deres? Fortielsen, det å ikke orke å snakke om den som er gått bort, så mye skade det gjør – særlig for et barn. Det gjør vondt å snakke om det eller den man har mistet, men det sies jo at delt sorg gjør sorgen mindre og delt glede gjør gleden større. Det er mye å tenke over i denne boka tap, ordenes kraft – ja for det er moren som har sagt til ham : drøm søte drømmer, og dette utsagnet er et kvalitetstegn når livet viser sine lyse sider. Om den bare er trist? Nei, boka har sine tragikomiske øyeblikk og de kommer godt med!