I mitt bildebokprosjekt har jeg nå lest alle bøkene som er på lista over bildebøker påmeldt Kultufondet i 2016. Min avgrensning har vært bøker for barn i 2 – 5 års alderen. Noen av de viktige og kanskje mest utfordrende bøkene har derfor falt utenfor min «ramme», men i noen tilfelle – og dette er ett av dem – har jeg likevel lest og skrevet om disse fordi de fortjener oppmerksomhet og at modige formidlere bør ta sjansen…
Teksten i denne boken er som en liten novelle fin, ettertenksom og helt konsekvent holdt i barnet Kasper sitt perspektiv. Det er han som opplever, og handler uten å reflektere over hvorfor pappa og mamma er annerledes.
Kasper bygger en borg, der skal bare de snille og vennene komme inn, ingen som truer eller snakker høyt. Kasper føler seg trygg når han er sammen med pappa, de kan gå over alt, de kan gjøre litt skumle ting, men det er trygt og morsomt likevel. Nå har pappa redde øyne, mammas sko er ikke glade lenger. De snakker høyt, Kasper må rope stopp. Mamma vil snakke med Kasper, ikke leke, det vil ikke Kasper. Gjennom leken finner de fram til at de må hjelpe hverandre alle sammen.
Illustrasjonene til Hilde Hodnefjeld understreker det ensomme i barnets lek, distansen til de voksne i noen bilder. I andre, der foreldrene er involvert i leken er de like store som Kasper og er med på hans premisser. Illustrasjonene følger tekstens intensjon nøye, de er virkelig med på å formidle Kasper sine følelser hvordan han opplever distanse og nærhet og gir på denne måten en fin inngang til teksten.
Vi får ikke vite hva som er problemet, men det er noe vanskelig som de voksne vil snakke om. Kasper bruker barnets strategi ved å holde seg opptatt med noe kjent, men han kjenner det fysisk at noe er helt feil. Det er ikke til å underslå at dette er en viktig bok, for når ting er vanskelige – da er det jo nettopp avgjørende å snakke med hverandre, prøve å forstå..
Men så er det meg som voksenleser og formidler, hvordan skal jeg gripe fatt i denne boken? Hvem leser jeg denne boken sammen med? Små eller større barn, liten eller stor gruppe – eller bare en til en? Skal den leses som en generell bildebok eller er den for barn som har det litt turbulent i hjemmet?
Ved første gangs lesing fikk jeg lyst til å gi opp boken med en gang – dette er for vanskelig, men så leste jeg den en gang til og den åpnet seg noe mer opp for meg. Likevel tok det meg flere gjennomlesninger, samtale med andre og en natts funderinger før jeg kom fram til at denne boka hadde jeg nok ikke brukt i en eventyrstund – der vet man jo aldri hva som skjer – for jeg oppfatter denne som en svært stillferdig, men intens fortelling som fortjener full konsentrasjon og oppmerksomhet.
Men som tidligere sagt, boka er en viktig bok og den er kanskje av det slaget som skal lese på et trygt fang for å komme fram til den rette mottakeren? Utfordringen, tenker jeg er at dette er en bok som lett kan bli oversett eller utelatt fordi den krever et visst gehør for når og hvem den skal formidles til.
Forlaget har aldersplassert boka i 6 til 9 års gruppen. Tja, kanskje det?
Bentebing's Weblog 