Publisert i bøker, litteratur

To søstre

Etter en å ha stått på ventelista for å låne Åsne Seierstad sin bok To søstre, var det endelig min tur til å lese denne. Seierstad fikk Brageprisen for boka, den står på kortlista til Bokbloggerprisen og dessuten – jeg blir jo nysgjerrig på en bok med så mye omtale. Boka handler om to søstre fra Somalia, oppvokst i Bærum som reiser til Syria for å hjelpe IS-krigerne. I Bærum vokser de opp med mor Sara, far Sadiq, broren Ismael og to mindre brødre. Søstrene er flinke på skolen, storesøsteren Ayan er 19 år når de reiser, Leila var 16. En dag kommer de ikke hjem som vanlig på ettermiddagen, foreldrene tror de er hos noen venninner, men da de får melding fra dem seinere på kvelden at de har reist til Syria, blir de grepet  av desperasjon og fortvilelse. Faren varsler politiet, han reiser til Tyrkia og prøver derfra å ta seg inn i Syria for å hente dem hjem. Døtrene vil ikke hjem, de har forberedt seg et år på å reise til Syria, de har fått kontakter, de har skaffet penger, de er først og fremst overbevist om at det er umulig å leve et rent og rett muslimsk liv i det degenererte og sekulariserte Norge. Hva er det som gjør at to jenter som rikitgnok lever i to kulturer, den norske på skolen og fritiden, den somaliske hjemme, velger å reise til et land i krig og dyp splittelse? Hva er så viktig at det blir riktig å forlate foreldrene og søsken, bryte med miljøet og kulturen de har vokst opp i? De, som mange barn av foreldre med islamsk bakgrunn, gikk på koranskole og fikk undervisning der. I Ayan, Ismael og Leila sitt tilfelle fikk de undervisning av en privatlærer som var blitt anbefalt av moskeen, var det her det begynte? Eller er det bare slik at budskapet om at Allah behøver deg, du er viktig for ham – er det som gjør at livet får en retning og mening som unge mennesker behøver? Bildet er sammensatt, men vi vet at tilhørighet er viktig, å bli sett og oppleve mening. Søstrene stod ikke alene, særlig Ayan hadde venninner som tenkte på den samme, de diskuterte og prøvde meningene på hverandre, men ingen gikk «hele veien» slik hun gjorde. Leila fulgte søsteren og var den av dem som var mye alene, både på skolen og på fritiden. Broren Ismael tar avstand fra koranlæreren og  seinere stilte seg kritisk til islam slik de praktiserte den, han er glad i søstrene, men han støtter dem ikke i det de har gjort.

Seierstad har skrevet en omfattende og svært interessant bok om søstrene, familien deres, farens desperate handlinger for å få døtrene hjem og samfunnet rundt jentene. Hun har intervjuet lærere på skolene de gikk på og fått tilgang på e-poster og chat mellom broren og søstrene. Bak i boken har hun skrevet om hvordan boken ble til og kilder hun har brukt. Hun har ikke snakket med søstrene, men med miljøet rundt dem. Det er foreldrenes ønske at boka skulle skrives for å advare andre om hvor uforberedt og plutselig radikalisering av ditt elskede barn kan skje.

Jeg synes boka var svært interessant og ble slått av hvor omfattende og gjennomgripende «den rette» islam er og hvordan bokstavtro tolkning kan føre til et åndelig og fysisk fangenskap. Jeg blir imponert over lærerne som var oppriktig interessert og bekymret for jentene, som prøvde å legge til rette for at de kunne utøve sin tro, men som likevel var i stand til å trekke grenser for hva som kunne tillates i skolehverdagen. Når Seierstad skriver om krigen i Syria, blir jeg igjen minnet om hvor lenge dette har pågått og ikke minst hvor lite vi faktisk vet. Jeg synes også hun får fram hvor usikker vi må være når faren forteller sin historie, er det faktiske hendelser eller er det dikteren Sadiq som forteller? Mange omtaler denne boka som en viktig bok og det er jeg enig i, men det er en bok sett med norske øyne, fra et foreldrepar sitt ståsted og det er jo bare en av sidene i denne saken. Boken kan absolutt anbefales!