Hva vet jeg om Angola? Ingenting – skal jeg være ærlig. Derfor var det ekstra spennende å få denne romanen tilsendt fra Solum/Bokvennen for en stund siden. Det forfatteren José Eduardo Agualusa som har skrevet romanen Allmenn teori om glemsel, om Angola etter at landet ble uavhengig fra Portugal i 1975. Romanen har et stort galleri av personer, selv om fortellingen stort sett sirkulere rundt Ludo, kvinnen som reiste fra Portugal til Angola sammen med sin søster og hennes mann, er det flere personer som forteller både om det brutale styret i Angola og som gir et fargerikt bilde av forholdene.
Ludo, søsteren og hennes mann lever gode dager i Luanda, men da opprøret starter forsvinner både søsteren og mannen hennes og Ludo blir alene i leiligheten sammen med hunden Skrømt. To menn kommer på besøk og vil hente «varene» søsterens mann har oppbevart. Ludo dreper den ene av mennene og begraver ham i et bed på terrassen. Hun murer seg inne og slik lever hun med hunden Skrømt i nesten tredve år. Hun klarer seg ved å plante et banantre, fange duer og samle regnvann, men hun går også løs på inventaret for å holde det varmt nok om vinteren. Hun skriver ned tanker, dikt og historier og når papiret tar slutt skriver hun på veggene. Vi møter også noen fantastiske personer slik som Monte, som er kaptein i hæren, men han liker ikke forhørene av mulige motstandere av regimet. Jeremias Carrasco som blir henrettet, men overlever ved hjelp av Madalena som har vært nonne og arbeidet på sykehus. Hun skjuler ham og frakter ham til familien sin og der holder han seg i skjul i ti år. Eller Lille Høvding:
Lille Høvding klarte å flykte fra fengselet ved å gjemme seg i en kiste, en burlesk tildragelse som fortjener en fyldigere beskrivelse på et senere tidspunkt. Etter at han kom seg ut, ble han søkk borte. Men istedetfor å søke tilflukt i et mørkt rom, eller et skap hjemme hos en gammel tante, som enkelte av kameratene hans gjorde, valgte han motsatt løsning. Det alle kan se, ser man ikke tenkte han. Følgelig vandret han rundt i gatene lasete og uflidd, med langt og ugredd hår, dekket av skit og møkk. For å gjøre seg enda mer usynlig, og unnslippe patruljene som trålte byen dag og natt for å hanke inn folk som kunnetjene som kanonføde, spilte han gal.
Det er en roman som vandrer mellom personene, Angolas nyere historie er bakteppet og forfatteren skriver slik at varmen og luktene blir tydelige. Det er så godt skrevet at jeg blar fram og tilbake i boka og fryder meg over enkelte avsnitt. Denne romanen bør leses av mange!
Rose Marie har også skrevet om denne boka.
Bentebing's Weblog 