Jeg trodde at Arne Ruset først for fremst er lyriker, men han er en allsidig forfatter med en særlig evne til å formidle følelser av forventning, tap og aksept. Han har gjort det i den nydelig bildeboka han lagde sammen med Anne Kristin Hagesæter Over hav og land og han gjør det igjen i romanen Songbok for hesten. Jeg fikk denne boken fra Bokvennen/Solum for lenge siden og det er med skam å melde at denne burde jeg ha lest tidligere, men da hadde kanskje ikke husbonden lest den..? Saken er at da vi reiste på ferie/pusseopphyttatur var husbonden litt usikker på hva eller om han skulle ta med bok. Jeg foreslo at han kunne lese Arne Ruset sin bok, siden han liker så godt diktene han skriver. Slik ble det. I oppussingspausene leste han, lo høyt og sa stadig, hør her. Joda, sånn driver jeg på og – så nå fikk jeg igjen med renter.
Hvorfor har jeg ikke tidligere hørt høylytt jubel over denne boka? Romanen om Torstein Haugen er poetisk, vakker, alvorlig og sår, men også livsbejaende og humoristisk. Torstein og broren Karstein bor sammen på gården Haugen. Faren var ivrig Venstremann og dyrket epler. Torstein er født uten venstre ørebrusk og hører ikke på det øret, dvs han har fått operert inn et apparat som han kaller fjernøret. Her tar han inn stemmer fra John F. Kennedy og Tamara Press. De forteller han oppsiktsvekkende nyheter. Torstein er betatt av Tamara og han får ved en anledning inntrykk at hun vil komme til Norge og gifte seg med ham. John F. Kennedy er slett ikke død, men CIA vil gjerne gi inntrykk av det. Torstein har overtatt epledyrkingen etter at faren døde, han gjør alt slik det skal, men han føler og en veldig dragning til å klemme trærne. Han synes dette er OK, men når trærne vil at han skal gjøre dette hver dag blir det litt mye synes han. Det oppstår noen situasjoner der han blir tvangsinnlagt på Nedfjell psykiatrisk sjukehus. Her treffer han blant andre Poeten som blir svært interessert da Torstein forteller om hesten Lykke som venter på ham hjemme på gården og ikke minst at han synger for hesten, helst sanger han har laget selv. Poeten vil gjerne få utgitt noe og han ser for seg at her er det gode ideer å hente.
Det var en glede og nytelse å lese denne romanen! Det er stadig nydelige observasjoner som gjør lysten til høytlesing nesten uimotståelig, hør bare her:
Lause fuglar flyg under vinterhimmelen. Vengeslaga er ukjende, løynde. Tankane lettar og blandar seg i flukta.
Eller her:
Stundom kan livet fortone seg som ei endelaus rekkje av prøvelsar. Men problem er som glasskuler. Vil ein det sterkt nok, kan ein sjå tvers gjennom dei og skimte hildringstimen bortanfor.
Les denne boka, det anbefales på det varmeste fra både husbonden og meg!
Bentebing's Weblog 