Publisert i bøker

Maggie-min

Romanen Maggie-min av forfatteren Betty Smith kom ut i 1958, men er først nå oversatt til norsk. Jeg leste først Det vokser et tre i Brooklyn og i rask rekke følge leste jeg Maggie-min, jeg skulle ønske jeg hadde tatt noen andre bøker i mellom disse to for begge har markante kvinneskikkelser og begge foregår i Brooklyn. Dette gjorde at jeg av og til lurte: hvilken bok tenker jeg på nå? Når det er sagt ble jeg veldig begeistret for begge bøkene, kanskje mest for  Det vokser et tre… for hovedpersonen her gir en sterkere gjenklang hos meg enn Maggie-min.

Maggie-min begynner i Irland med den sjarmerende, men late Patrick Dennis Moore (Patsy/ Pat) som bor hos sin mor og nyter at hun tilber ham og ikke ser noen feil ved ham. Bortsett fra én! Han er forelsket i Maggie Rose Shaw, en fattig pike på 17 år. Patsy føler ingen trang til å gifte seg, men da moren hennes legger det tungt innover ham og da broren Timothy kommer fra Amerika, rundjuler ham og får ham til å love å gifte seg med Maggie Rose, ser han ingen annen mulighet ennå stikke av til Amerika. Han kommer til New York og får etter hvert en jobb hos Moriarity som hestepasser og litt av hvert annet. Moriarity´s datter Mary er langt i fra vakker, men hun er et vennlig menneske og har omsorg for de faren har i arbeid. Da det blir klart for Patsy at moren er død i Irland og Maggie Rose har giftet seg, føler han seg så alene at han frir til Mary og de gifter seg. Mary får et hus i gave fra faren og hun leier straks ut en av etasjene i huset for å sikre en bedre inntekt. Mary får en datter og de bestemmer at hun skal hete Margareth Rose, til hverdags blir det så Maggie-min. 16 år etter er Mary gravid igjen, men hun dør under fødselen mens barnet overlever. Det blir Maggi som tar seg av lillebroren Denny og det gjør hun med glede. Hun må slutte på skolen, noe som ikke volder henne så mye sorg og hun kaster seg ut i livet som husmor og mor for lillebroren. Maggie er en oppofrende person som ikke har store drømmer for seg selv, men hun ønsker seg en mann og egne barn. Når hun møter den sjarmerende omstreiferen, Claude Basset blir hun forelsket og ønsker å gifte seg med ham. Han legger ut på vandring og Maggie tror hun har sett ham for siste gang. Hun begynner å være sammen med Sonny, men hun opplever ikke de samme store følelsene som med Claude. Krigen kommer og Sonny må reise ut. De skriver til hverandre og begge tror at det går mot giftermål når han kommer tilbake, men når Maggie får et kort fra Claude hvor det står «Vent på meg ,jeg kommer» glemmer hun alle følelser for Sonny og avslutter forholdet til ham. Claude kommer igjen når snøen begynner å falle og Maggie er lykkelig. Pat prøver å finne ut hvem han er og hvor han kommer fra, men det forblir en hemmelighet og Claude selv omgår slike spørsmål på en behendig måte. Maggie er katolikk så dersom hun skal gifte seg med Claude må han konvertere. Han gjør det, men presten mer enn aner at han ikke er oppriktig. Maggie og Claude gifter seg, men når våren kommer forsvinner han igjen og blir borte til snøen kommer i desember. Når han er hjemme prøver han å få en jobb, men de han får varer ikke så mange ukene. Maggie ønsker seg barn, hun elsker barn og hun er flink med dem, men det blir ingen barn og hun sørger over dette. Hun prøver å bli fostermor, men det er strenge kriterier for å bli godkjent, men med prestens hjelp blir hun det og får endelig være fostermor for en lang rekke barn.

Dette er fortellingen om en oppofrende kvinne som hele tiden setter andres behov foran sine egne. Hun trives med å gi andre mat, trygghet, rene klær og et lyttende øre, hun utsletter seg selv og når alle de nærmeste er døde eller har giftet seg og flytter vekk, hva skal hun gjøre da?

Betty Smith lager et fint portrett av en ung jente og kvinne som blir pålagt rollen som mor i svært ung alder. Hun føyer seg inn under samfunnets normer, men vi ser et glimt av opprør når hun gifter seg med Claude mot familiens vilje. At han på sin side lar seg styre av sin evige trang til å vandre er noe hun velger å leve med. Faren Patsy er litt av en type som også lar seg drive av sine følelser og ikke oppdager hva han har hatt før det er for sent. Den eneste av de tre i familien som holder seg på livets lyse side er Denny, som blir inderlig elsket av søsteren og som gjennom sitt sjarmerende vesen og søsterens påpasselighet klarer seg bra i livet.

Boka gir et fint tidsbilde og skildrer miljø og personer slik at de trer tydelig fram. Jeg klarer ikke helt å forstå Maggie sine valg og beveggrunner, men det henger vel sammen med at våre livsvilkår er helt anderledes. Det er all grunn til å bruke tid på Maggie-min, en nydelig bok med et levende og rikt språk. Likte du Det vokser et tre i Brooklyn vil du helt sikkert like denne og. Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

Publisert i bøker, bildebøker

ABC for barske barn

Det blir utgitt mange ABC-bøker i Norge. I fjor fikk vi en fra Mari Kanstad Johnsen der konseptet var en historie som ledet oss igjennom alfabetet. «Årets» ABC-bok er det forfatteren  Anne Østgaard og illustratøren  Johan Reisang som står bak. Systematisk fra A til Å får vi presentert hver bokstav med et vers på rim. Det blir av og til ganske absurde sammensetninger og til og med grotesk, men sikkert helt frydefullt for et barn i riktig alder. For eksempel her:
D d
Doffen datt en gang i do.
Alle sa: så fort han dro!
Ned i røret, fysj og æsj,
dopapir og tiss og bæsj!
I en dunst av gru og skrekk:
Doffen er for alltid vekk.

Det er ikke alle tekster som er av denne kaliberen, men det er vilt og vakkert og vil sikkert gi mange artige assosiasjoner til de som leser disse versene. Illustrasjonene følger teksten, men har sin egen fortolkning av ordene. Slik som i verset over er «alle» en dromedar, et dovendyr, en delfin og en djevel. Doffen kommer til kloakken og der venter et spøkelse/dauing og en drage. Det er mye å se på i bildene og sammen kan man finne mange andre ord på D. Det er oppfinnsomt og engasjerende. Fargene er i pastell og de virker nesten som en kamuflasje for det heller morbide innholdet i noen av oppslagene. Johan Reisang har samarbeidet med kunstneren Ela Buria om fargeleggingen, står det bak i boken. Jeg får assosiasjoner til 1970-tallets tegnestil med psykedeliske former, men her altså med avdempet fargebruk. Det er mer sting i denne boken enn det ser ut til ved første øyekast, men det tror jeg kan være til glede for leser og medleser.

Publisert i bøker

Gullfisken

I Nordhordland Litterære Selskap skulle vi lese Gullfisken av Jean-Marie Gustave LeClézio til vårt siste møte før sommerferien. Jeg fikk dessverre ikke vært med på det, men har i ettertid lest romanen og skriver litt om den nå selv om jeg gjerne skulle deltatt i duskusjonen.

LeClézio fikk Nobelprisen i litteratur i 2008 for sitt forfatterskap, Gullfisken kom ut i 2002 og henger tydelig sammen med beskrivelsen av flere av hans bøker om barn, barndom, oppbrudd og identitet.

Vi er i Marocco, et barn på seks år blir kidnappet fra gaten hun bor i og solgt til en eldre, streng dame som gir henne navnet Laila. Laila husker ikke hvor hun kommer fra, men har et mentalt bilde av hendelsen – å bli kastet i en sekk og ført bort fra gaten sin. Hun må lære seg å arbeide i huset, handle og vaske, men Lalla Asma som damen heter, lærer henne også å lese og skrive. Laila bor hos henne til hun dør og blir etterpå «overtatt» av svigerdatteren Zohra som slår og plager henne og ektemannen prøver å utnytte henne seksuelt. Hun rømmer til fondouken i byen hvor hun får bo sammen med Madame Jamila og «prinsessene».  Fondouken både et herberge for unge jenter og damer som har rømt fra voldelige ektemenn og andre vanskelige forhold og et hus med ulike «tjenester». Laila får et nært forhold til flere av disse, men alt forandrer seg når Zohra sender politiet etter Laila for å få henne tilbake. Fondouken blir stengt og når Laila klarer å rømme fra Zohra, finner hun til slutt bare to av prinsessene igjen. Hun og Houriya bestemmer seg for å rømme til Paris og etter å ha spart sammen penger er de på vei. De finner seg et rom og Laila oppdager at folk er ikke så forskjellige i Paris som landet de kom fra. I huset der de bor får hun kontakt med folk som har jobb og hun får tilbud om en jobb på sykehuset. En kvinnelig lege blir oppmerksom på henne og hun blir bedt om å ta en jobb hos henne, det gjør Laila, men det viser seg at legen har et ønske om et seksuelt forhold og Laila går fra henne. Hun treffer Nono en gutt fra Kamerun og blir boende hos ham. Han er snill og hjelper henne. Hun møter Hakim som er student og han hjelper henne slik at hun kan forberede seg til å ta eksamen og få papirer. Hun møter bestefaren hans El Hadj som lengter tilbake til elva Senegal og barnebarnet som døde før hun kom til Frankrike. El Hadj dør og Laila får passet til barnebarnet, dette gir henne frihet til å reise og hun behøver ikke lenger være redd for å bli tatt av politiet. Likevel – det er all grunn til å være forsiktig.

I undergrunnen og på stasjonene er det musikk og Laila blir dratt dit, hun treffer Simone og de blir venner. Laila får lære å spille piano og hun synger – det er det som etterhvert blir hennes redning.

Gullfisken er en bok om å lete etter tilhørighet, flukt, utnytting av mennesker, men og om omsorg og gode mennesker som går langt for å hjelpe andre. Forfatteren klarer å sansynligjgøre personenes valg og vi får kjenne på rastløsheten og de kvelende kravene som omgir Laila. Dette er en bok som gjør inntrykk.

Publisert i bøker, bildebøker

Den magiske pappesken

Kunstneren Kristin Bortolotti bokdebuterer med denne bildeboken. En bildebok hun har laget etter at hun fikk vite at sønnen hennes har autisme. En magisk pappeske, tenk alt den kan gjøre? Vi kan reise og oppdage nye ting, nye kontinenter og vi har et trygt sted å bo og sove i.

Barna i denne boken flyr av sted i pappesken sin, men det er ingen oppdagelsesfryd over reisen. De ser nærmest litt skrekkslagne ut og de blir omtalt som oppdageren og eventyrersken. Noe som jeg oppfatter som ganske kjønnsstigmatiserende, noe klærne disse to har på seg og slik de agerer utover i boken understreker. De flyr over verden og kommer til Pangea, superkontinentet som man tror fantes før kontinentene delte seg, slik vi nå kjenner dem. Der møter de dinosaurer og vulkaner før turen går videre. De reiser til fremtidssamfunnet som beskrives slik:
I fremtiden har jorden blitt
en skygge av en drøm.
Alle er et nummer
i en upersonlig strøm.
Her leses våre tanker,
her telles våre skritt.
Nå er det vi som utvikles
med brukergrensesnitt.

De to i pappesken krysser videre over hav og himmelrom og de fortsetter å sveve når vi forlater boka.

Denne boken ser forlokkende ut med de myke blyanttegningene og det nostalgiske preget. Temaet er utforsket av andre forfattere og forventningen til nye tankesprell og oppdagelser ligger der når jeg begynner å lese boken. Da er det synd at teksten er så lite tilgjengelig for barn med ubegripelige ord og et stivt språk som gjør det vanskelig å huske hva vi nettopp har lest. Boken et utgitt av Cappelen Damm og har fått en grundig omtale i Barnebokkritikk.

Publisert i bøker, bildebøker

Du tror det ikke før du får se det

Ingeborg Eliassen er forfatteren og Hilde Hodnefjeld er illustratør bak denne spesielle bildeboka. Den er spesiell på grunn av formatet først og fremst, men innholdsmessig  er den og spesiell, med et oppkomme av sære og merkelige hendelser i et ganske så vanlig kjøkken, en ganske uvanlig natt – får vi håpe. Boka er en lang remse på 265cm fra perm til siste side, den kan leses som en vanlig bok, men da går man glipp av baksiden som viser livet utenfor kjøkkenvinduene. Her har Hodnefjeld utfoldet seg med katter (som minner meg veldig om Iben Sandemose sine katter) og andre dyr, både gjenkjennelige og andre mer ubestemmelige. Det mye å snakke om bare ved å se på illustrasjonene og selv om det er en ganske omfattende tekst, så er det utallige morsomme og forunderlige elementer i hvert oppslag. Boken begynner slik:
Jeg våkner av lyder og lister meg ned,
men tror nesten ikke det jeg får se,
for under den stripete kjøkkenmatta
snorker den skjeløyde nabokatta.

Men det er ikke det verste,

for i karmen bak ei blomsterpotte
sitter ei nærsynt ørkenrotte,
ved siden av ligger en gammel gjøk
og knasker på mais og blomsterløk.

Men det er ikke det verste,…

Og slik fortsetter historien til siste side uten at vi får vite hva som er det verste. Dette er et ganske snedig grep for her kan man sammen med sin medleser tenke seg hva som kan komme etter. Teksten gir litt til den voksne leseren ved ordenes dobbelbetydning og assosiasjoner man kan komme på. Artig bok både både for store og små. Boken er utgitt av Cappelen Damm.

 

Publisert i bøker, bildebøker

Rare Reidar

Det er forfatteren Rut Granli og illustratøren Bård Sletvold Torkildsen som står bak bildeboken Rare Reidar. Det er snart Halloween, mamma syr kostymer og Reidar vil være skummel, så skummel at folk skriker av skrekk. Mamma jobber på og pappa kommer med oppmuntrende kommentarer. Reidar vil være en hai, pappa en gulrot og mamma et brød. Når drakten er ferdig og Reidar får den på seg, ser han heller ut som en død sel enn en megafarlig hai. Han er rar. Pappa sier at rar er bra, men hva vet han? De går ut og ringer på hos Billy. Billy er tøff, Reidar gruer seg for Billy kommer til å le seg ihjel! Men det er ikke den vanlige tøffe Billy som åpner, men rare Billy, han ser ut som en bil, en veldig sur bil. Pappaen til Billy er kledd ut som en hund. Reidar er flau og Billy er flau, men så begynner Reidar å le og da må Billy også le. Reidar spør om Billy vil være med å ringe på dører, men det tørr han ikke. Reidar tørr å være rar, han tørr å gå i gata med foreldrene sine. De får masse gotteri og mamma sluker store mengder, etterpå er hun kvalm og har vondt i magen. Neste år, sier Reidar skal jeg lage kostyme selv.

Dette er en fin liten bok om å være modig og tørre å skille seg ut. Forfatteren har fått fram Reidar sine tanker og alt som er kleint ved å henge med foreldrene, samtidig som hun viser humoren og den nødvendige overbærenheten vi trenger å ha til hverandre. Reidar er veldig snusfornuftig, kanskje litt i meste laget…

Illustrasjonene har et cartoon-preg, med hoppende hus, store øyne på figurene og ulike perspektiv der siden er delt i felt. Det er et herlig bilde av haien  Reidar tenker han skal være og forsiden gir et frampek på hva vi kan vente oss. Fargebruken er avdempet og får fram Reidars bekymring etter som kvelden siger framover. Det er et par kjekke sidefortellinger her, noe de observante bildeleserne vil glede seg over. Jeg kan tenke meg at denne kan bli en hit på samlings- og eventyrstunder.

Publisert i bøker, bildebøker

Æsj! sier Nora

Irene Marienborg fortsetter sin suksesserie om Nora og hennes opplevelser i daglig livet. Denne gangen er det Nora som ikke liker grønnsaker. For de fleste er vel skepsis til ny og anderledes mat ikke noe nytt. Husker du første gangen du smakte på noe som så rart ut og kjentes litt rart ut på tunga? Til og med litt ekkelt? Nora skal til farmor, men må spise først og i dag er det ikke pannekaker, men salat til middag. Æsj, sier Nora og vil ikke smake en gang. Hun venter til hun kommer til farmor, kanskje hun har noe bedre å by på? Farmor har tomatdrops, men Nora ser at det bare er vanlige små tomater og det liker hun ikke. De går i butikken for å finne noen grønnsaker Nora kan prøve å like, men Nora finner hylla med gotteri og den har også fine farger, slik som grønnsakene. Farmor sier at Nora kan få gotteri til dessert. Nora prøver sitron: Det smaker som den er i veldig dårlig humør, sier Nora . Hun vil ikke spise løk, for det gjør henne trist, hun må leke ferdig med blomkålprinsessene og hun må klippe ny frisyre på brokkolien. Agurken ser sint ut, men smaker snilt og farmor lager dipp slik at gulerøttene smaker enda bedre. Farmor smaker på chili, men det var for sterkt og farmor må drikke masse vann. De må prøve gotteriet og, men farmor liker ikke det. Både Nora og farmor har noe de må øve seg på, Nora på å spise grønnsaker og farmor gotteri.

Gjennom de ulike temaene lager forfatteren et miljø for gjenkjennelse og identifikasjon. Det er lett å kjenne igjen hverdagsituasjonene og jeg tror mange barn vil relatere enkelt til Nora og hennes verden. Illustrasjonene er enkle med store flater som ikke har stedsspesifike miljømarkører, dette styrker mulighetene for identifikasjon. Det ser stort sett bruk av primærfarger og tydelige elementer. Dette er en bok som kan være til god hjelp når grønnsakene skal introduseres for de aller yngste og kanskje for dem som har funnet ut at de ikke liker…