Bentebing's Weblog

På siste møtet i Nordhordland Litterære Selskap bestemte vi at vi skulle lese Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. Noen hadde sett samtalen han hadde i Brenner live og ble ganske fasinert, så hvorfor ikke.

Jan Grue er professor med en doktorgrad i lingvistikk, han er gift, har et barn, har reist mye og studert i California og han har en medfødt muskelsykdom som gjør at han er rullestolbruker. I boken som har undertittelen En levnetsbeskrivelse, skriver han om sin barndom slik han husker den, om foreldrene, studier og reiser til utlandet. Han skriver også om hvordan det er å lese om seg selv i sykejournaler, hvordan mennesker har sett på ham og hans muligheter for å vokse opp. Møtet med disse journalene beskriver han selv som sårt og vanskelig, for plutselig er man ikke lenger en person, men et case og det er vanskelig å takle. Han skriver om hvordan hans kone blir sett på som assistent og at enkelte mener de umulig kan ha et fullverdig ekteskap. Ikke minst skriver han om hvordan det er å leve med begrensingene som sykdommen fører med seg. Han skriver fint om familien sin som tydelig gir uttrykk for at for dem er han Jan – et elsket menneske. De gjør det som trengs for at han skal få de samme muligheten som andre og de har forventning om at han skal klare seg like godt. Han har et godt utgangspunkt med ressurssterke foreldre, vokser opp på Vestkanten i Oslo og har ressurser rundt seg som gjør et optimalt liv mulig. Likevel, jobben med skole, utdanning, finne sin vei skal gjøres og det er det bare han selv som kan gjøre og da handler det om en indre driv – og dette indre drivet har han.

Grue skriver godt og det er mange tanker som er gripende, men jeg blir ikke grepet. Dette er Jan Grue sin historie og jeg anerkjenner at slik velger han å fortelle den og gjøre den offentlig. Dessverre for meg, så klarer jeg ikke å bli engasjert, men kanskje noen andre blir det?