Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Parinoush Saniee er forfatteren bak denne romanen som handler om en iransk familie. Noen av barna har reist ut av Iran, mens andre har blitt tilbake, enten fordi de ville det selv eller fordi de aldri fikk et valg.

Boken innledes med et forord der forventningene som de ulike gruppene kan ha hatt til hverandre blir forklart. De som ble igjen i Iran tror at de som reiste til Vesten hadde et enkelt liv og fikk alt opp i hendene. De som reiste levde med hjemlengsel, savn og vanskene det alltid fører med seg å etablere seg i et nytt land med nye skikker og nytt språk. Det er også en navneliste som forklarer hvordan de ulike personene er relatert til hverandre.

Bokens hovedperson og jeg forteller er Dokhi eller Irandokht som hun egentlig heter. Hun bor sammen med bestemoren i Teheran fordi begge foreldrene er døde. Hun har ikke noe klart minne av hvordan de døde, men har stadige mareritt av drømmer som gjentar seg og gir henne åndenød. Når vi møter henne er hun og familien på toget ut av landet for å treffe den delen av familien som har flyttet ut av Iran. Hun gleder seg til å treffe dem, men det er tydelig at ikke alle gjør det. Bestemoren til Dokhi som hun og de andre kaller mor, skal endelig få treffe alle barna sine, svigerbarn og barnebarn. Hun er gammel og kjenner et sterkt behov for å møte dem, få dem til å finne tilbake til hverandre og gjennom dette møtet gjenforenen familien. De etablerer seg i det store fine huset en av onklene til Dokhi har leid og de første dagene er gleden over å være sammen altoverskyggende. Det tar imidlertid ikke lang tid før konfliktene kommer til syne og skillelinjene mellom dem synes uoverstigelig. Når så noen begynner å isolere seg, bestemmer moren at søsknene og Dokhi skal sette seg ned og snakke sammen, uten at svigerbarna er til stede. De gjør det og hver enkelt får fortelle, uten avbrudd, sin historie. De får en ny forståelse for hverandre og en ny vennlighet mellom dem vokser fram. Til slutt er det Dokhi som får fortelle og spørre om sitt liv. Hun tvinger fram svar fra bestemoren og de andre søsknene til Dokhis far hjelper til. Dette virker forløsende på Dokhi og hun får et nytt blikk på seg selv og hvem hun egentlig er.

Romanen gir et flott innblikk i hvordan forestillinger, enten riktige eller gale, kan styre relasjoner i en familie. Den gir også et innblikk i det ganske lukkede landet Iran og vi blir igjen minnet på hvor vanskelig livet i land med sterkt kontrollerende regimer kan være. Jeg var i starten ambivalent til dette forordet, for hvorfor måtte disse holdningene forklares så nøye? I ettertid ser jeg at det var greit å ha dette forklart, for de hissige og nesten hatefulle diskusjonene som straks oppstår er bortimot ubegripelige uten denne informasjonen. Forfatteren tar ikke side, men prøver å skape en forståelse for de ulike synspunktene. Det er en interessant roman, men litterært sett er den ikke så sterk. Leste du debuten hennes Det som ventet meg og likte den, vil du kanskje like denne og?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: