Så mørkt det ble er en vakker bok om å være redd og om å bruke gode minner til å få mot og handlekraft igjen. De som klarer å beskrive dette gjennom tekst og bilder er forfatter Constance Ørbeck-Nilssen og illustratør Øyvind Torseter. Hovedpersonen omtales bare som Gutten. Han har vært ute og lekt, det begynner å bli mørkt og det er på tide å gå hjem. Han tar heisen, enda han vet at han ikke har lov til det uten at det er en voksen med. Heisen stanser mellom to etasjer og det blir mørkt. Gutten blir redd, han tenker på mamma som vil bli kjemperedd. Han trykker på alle knappene i heisen, men ikke den siste røde knappen. Ingenting skjer. Han kjenner det blir vanskelig å puste, veggene kryper inn på ham. Tenk om han aldri kommer ut. Han begynner å gråte, da kjenner han noen som klemmer hånden hans tre ganger. Det var bare en som klemte sånn. Pappa. Minnet om pappa fører han tilbake til det gode og trygge. De gode opplevelsene gir ham mot til å gå tilbake til virkeligheten og tykke på knappen ingen barn får røre.
Dette er en nydelig historie. Det ser så enkelt ut, men dette er en fortelling som gir mange assosiasjoner og lar meg som leser lage fortellingen om gutten, moren og den fraværende faren som likevel er så nær. Teskten klarer å formidle det klaustrofobiske ved å sitte innestengt i en heis og det vidunderlige ved det frigjørende minnet om faren og tryggheten dette minnet gir. Øyvingd Torseter lager bilder som tydeliggjør handlingen og skaper miljøer og følelser som mangfoldiggjør ordene. Teksten er så knapp som den kan bli, men det liker jeg for de gir rom til leserens tanker og bilder. Fargebruken er minimal, grått, gråblått og rødoransje, den rødoransje fargen lar hovedpunktene i bildene tre tydelig fram og understreker samtidig enkelheten i illustrasjonene. Dette er en vanskelig øvelse, men forfatter og illustratør mestrer dette på et utmerket måte. Flott bok! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag
Bentebing's Weblog 