I januar 2021 skal Nordhordland Litterære Selskap – om FHI vil og vi er smittefrie – møtes(!) og snakke om romanen Istanbul, Istanbul av Burhan Sönmez. Istanbul, Istanbul er en roman fra en fengselscelle dypt under byen Istanbul. Vi møter fire menn som er plassert i denne cellen. De blir torturert, de trøster hverandre og varmer hverandre. Vi møter studenten Demirtay, legen, barberer Kamo og den gamle mannen Küheylan Dayi. Som i Boccaccio´s Dekameronen holder de motet oppe hos hverandre ved å fortelle historier. De forteller hver sin dag i ti dager og slik er kapitlene i boka delt inn. De må ikke fortelle noe om seg selv, ingen hemmeligheter, for hvem vet hva de kan komme til å si under torturen. De forteller legender, vandrehistorier og de reflekterer rundt disse når fortellingen er framført. Likevel får vi vite litt om hver av dem. Den unge studenten som blir engasjert i en radikal gruppe, må gjemme seg i en leilighet, men blir likevel arrestert. Barbereren som har en universitetsutdanning, har vært gift, og ser på sine torturister som de egentlige menneskene, «like utenpå og like inni» sier han. Legen som egentlig ikke er lege, men har tatt sønnen sin identitet for å skåne ham og den gamle mannen som alltid har drømt om Istanbul, byen som er forskjellig for hver enkelt som besøker den.
Tema og omgivelsene i denne romanen virket først på meg som avskrekkende, skulle jeg virkelig orke å lese om dette? Likevel ble jeg fasinert, for boka handler ikke om torturen, i hvert fall i veldig liten grad, men heller om livet, minnene, kjærligheten og vennskapet. Det er vondt og foruroligende at rundt omkring i verden foregår det tortur på samme måte og enda verre enn det lille vi får høre her. Jeg tenker på alle som holdes i hemmelige fengsler og anstalter og lever i usikkerhet om neste gang de skal tortureres eller om lydene de hører betyr at de får mat og vann. De fire i denne romanen forholder seg bare til det som foregår inne i sin celle og til historiene de forteller. De stenger ute andre lyder, men de passer seg for å le høyt eller tiltrekke seg oppmerksomhet på noen måte. Det er en veldig kontrast mellom fortellingene og realitetene de står over for og det er denne insisterende virksomheten ved å ikke la redselen for det som kan komme overta sinn og tanker, som fasinerer og berører. Det er en uforglemmelig roman i all sin ytre grusomhet og den indre omsorgen som de fire viser for hverandre. Mens jeg leste ble jeg minnet på Orhan Pamuk sin roman: Kvinnen med rødt hår, der fortellingene og legendene også har en viktig plass. Når det gjelder Istanbul, Istanbul er jeg spent på å høre hva mine medlesere har tenkt om denne romanen. Dette er en sterk roman både på det indre og ytre plan, men vel verdt å lese synes jeg.
Bentebing's Weblog 