Gilead av Marilynne Robinson har vært på leselisten min i flere år, endelig har jeg lest den og den var like vakker som jeg hadde forestilt meg. Det er John Ames, frikirkepastor som skriver dette «minnebrevet» til sin unge sønn, gutten som han blir omtalt som. John Ames er 76 år og vet at han snart skal dø. Han har bodd hele livet i Gilead. Hans bestefar og far var også pastorer og han fører arven fra dem videre på sin måte. Han var gift, men mistet både kone og barn og levde lenge alene, men på sine eldre dager ble han gift igjen og fikk en sønn. Det er denne sønnen han skriver til om sitt liv, sine tanker om livet og en del av menneskene som har befolket det. Selv om denne rammen kan virke enkel og kanskje kjedelig så klarer forfatteren å gjøre dette til levende mennesker med alle sine utfordringer. Han skriver om troen og forholdet til Guds Ord og det er mange nydelige sitater som kan få tankene til å fly…
…Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på det nå, kanskje fordi det i slike stunder er lett å tro at vannet først og fremst ble skapt for å velsigne, og først dernest for å dyrke grønnsaker eller vaske med. Jeg skulle ønske jeg hadde brydd meg mer om det. Listen over det jeg angrer på, virker kanskje uvanlig, men hvem kan vite at dette er ting man vil angre på. Det er en interessant klode. Den fortjener all den oppmerksomhet man kan gi den (s.33)
Han skriver om vennskapet til Boughton, en gutt han vokser opp sammen med og som da han får en sønn kaller ham opp etter John Ames. Denne oppkallingen blir en byrde for John Ames for Jack som han kalles i det daglige er en gutt som tiltrekkes av dårlig selskap og uansvarlige handlinger. Jack reiser vekk, men kommer etter mange år tilbake og John Ames bekymrer seg over hva han kan komme til å gjøre mot konen og sønnen hans.
Han refererer til forfattere og bøker som gjorde inntrykk på ham og når jeg googler finner jeg disse, som for eksempel Feuerbach og Coleridge
Det var Coleridge som sa at kristendommen er et liv, ikke en lære eller noe slikt. Jeg sier ikke at du aldri skal tvile eller stille spørsmål. Herren ga deg en hjerne for at du skulle bruke den ærlig. Jeg sier du må være sikker på at tvilen og spørsmålene dine er dine egne, at de ikke er den barten eller spaserstokken som tilfeldigvis er på moten på et spesielt tidspunkt for å si det slik. (s.195)
Det er tankene og betraktningene til John Ames som gjør denne boka så fin å lese. Han ser tilbake på livet sitt og prøver gjennom det å fortelle sønnen noe om sine erfaringer som han kan ta med seg videre. Robinson har særlig blitt hyllet for et nydelig språk og vakre formuleringer. Dette er første bind i en trilogi, de øvrige bøkene er ikke oversatt til norsk så langt jeg har funnet ut, men de kan jo leses på engelsk for de som kan og vil. Denne boka var vel verd tiden det tok. Anbefales!
Bentebing's Weblog 