Bentebing's Weblog

Albert Camus klarer på noen få sider å skrive om følelsen av fremmedgjorthet, et følelsesmessig avstumpet liv, frykten for å se nærmere på sine egne følelser og ikke se en mening  med livet. Boka åpner med at hovedpersonen Meursault forteller at  – Min mor døde igår eller idag, jeg husker ikke – . Han tjener ikke godt nok til at han kan ta seg av henne og hun har til nå bodd på et alderhjem for fattige. Han ber om fri fra jobben for å begrave henne og får motvillig det. Han husker lite eller ingenting om moren og forholdet dem i mellom. Han våker ved kisten, men holder på å sovne. Han røyker , drikker kaffe og prater med vaktmannen. Det blir endelig morgen og begravelsen finner sted. Han reiser raskt tilbake til byen. Han møter Marie og de blir kjærester. Hun legger mye i dette forholdet, han svært lite. Han blir kjent med en mann, Raymond, i leiegården der han bor og han prøver å overbevise ham om sin rett til å denge kjæresten, men Meursault tar ikke stilling til noe av dette. De drar på stranden, der de møter en venn av Raymond. Dagen er het og det oppstår en konflikt mellom Raymond og noen arabere. Meursault dreper en araber. Han blir fengslet og vitnemålene mot ham forteller om en mann som ikke sørger over sin mor, som er likegyldig i sitt arbeide, som ikke inntar noe standpunkt i saker som faktisk angår ham. Marie sier at hun elsker ham, han reagerer ikke. Meursault dømmes til døden for drapet, da våkner han i et øyeblikk opp og ser sitt fortapte liv.

Dette er en så intens roman at den blir hengende ved meg i lange tider. Jeg spør meg, hva har skjedd med et menneske som ikke bryr seg, som stenger ute mennesker og følelser? Hovedpersonen er merkelig, men samtidig får jeg lyst til å riste i ham og be han ta tak i det livet han har. Jeg fikk tilsendt tegneserieutgaven fra Solum forlag . Det er Jacques Ferrandez som har laget adapsjonen. Jeg leste halve boken før jeg fant ut at jeg måtte også lese romanen for å være sikker på å få alt med meg. Jeg leste romanen ferdig og så leste jeg tegneserien en gang til fra begynnelse til slutt. Jeg ble imponert over hvor mye av romanen som er fomidlet gjennom tegningene. De er så elegante og uttrykksfulle og om jeg hadde vært bedre til å lese tegneserier ville nok den være helt nok for meg å lese og med stort utbytte. Det er noe med miljøskildringene og fargebruken som gjør denne tegneserien helt spesiell. Denne romanen var Camus sitt gjennombrudd som forfatter og han mottok Nobelprisen i litteratur i 1957. Anbefales, i begge utgaver!