Bentebing's Weblog

Forfatteren Tore Renberg har en lang rekke romaner bak seg, den foreløpig siste er Tollak til Ingeborg. Denne romanen er et intenst portrett av en einstøing som ser tilbake på livet sitt, livet som har gitt ham så mange slag i ansiktet, mener han. Han var gift med Ingeborg, en dame som alle likte og alle hadde noe godt å si om. Ingen i bygda skjønner hvordan denne nydelige damen kan holde ut med denne innelukkede, alkoholiserte mannen.  De elsker hverandre, de får to barn, en gutt og en jente, men så kommer Oddo inn i livet deres og han krever sin plass med med sine utfordringer. Ingeborg gjør så godt hun kan, men Oddo har mange mentale utfordringer og ingenting av det hun gjør hjelper. Han blir Oddotosken som går omkring på gården og i bygda. Tollak er en fåmælt mann, han drikker og når han drikker blir han voldelig. Han blir og voldelig når noen snakker nedstettende om Oddo. Han blir rasende på framskrittet i bygda. Han føler at verden er imot ham. Ingeborg prøver å få ham til å være sammen med familien hennes, men han liker ikke å være sammen med mange mennesker og særlig ikke de han ikke kommer så godt overens med. Ingeborg har behov for venninner, reise og gå på tur, men Tollak har ikke noen sans for slikt. Ingeborg har også sine mørke stunder. Hun blir deprimert og trenger avstand til hjemmet, men hun kjemper seg igjennom de mørke dagene og er som en buffer mellom Tollak og tida og verda. Barna reiser fra dem for å gå på skole og finne jobber, men Oddo blir. Tollak er bitter på framskrittet som tar fra ham saga og dermed levebrødet. Han vil ikke selge og han vil ikke ha noe mer enn høyst nødvendig med folk i bygda å gjøre. Han har sin egen oppfatning av hvordan ting er og bruker raskt nevene for å understreke det. Ingeborg synker inn i depresjon igjen og hun begynner å si negative ting om Oddo. Dette tåler ikke Tollak og i et raserianfall slår han henne ihjel. Han kommer til seg selv og skjuler drapet. Han og Oddo graver henne ned i Vestmarka et sted de pleide å grave ned søppel. Tollak snakker med Ingeborg, nå mer enn noen gang tidligere. Han hører hva hun ville ha sagt til ham og de har samtalen gående. Han får kreft og tilkaller barna som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Han må fortelle sannheten om da moren «forsvant».

Dette er en roman som gjør inntrykk! Teksten er satt opp slik at det blir en slags kortprosa, men det flyter fint og denne formen gjør at teksten blir om mulig enda mer kraftfull. Jeg ble minnet om den annen einstøing Bjartur i Halldor Laxness sin roman Sin egen herre. Der er det også en som lever uten tanke på familien sitt ve og vel, og er mest opptatt av sine egne ideer og tanker. Renberg fikk bokhandlerprisen i 2020 for denne romanen og det var vel fortjent.