Forventningene stiger når Tommi Kinnunen kommer med en ny bok. Han skriver på ingen måte morsomme bøker, men han skriver nært og intenst om personene sine. Jeg synes jeg ser dem for meg og blir langsomt kjent med dem.
Denne boka har hentet handlingen fra krigen, nærmere våren 1945 da krigen er i de siste dagene og desperate handlinger får folk til å gjøre uhyrlige ting med hverandre. Vi følger fem finske kvinner som har reist til Nord-Norge for å hjelpe tyskerne, eller har de bare reist for å komme vekk fra strenge fedre, og likegyldige menn? Det får vi ikke vite og kvinnene deler heller ikke årsakene med hverandre. Kvinnene som på en eller annen måte var i kontakt med tyskerne ble ved krigens slutt samlet i leirer og fikk håret klippet av. De fem som vi følger gjennom romanen blir kjørt til den finske grensen og sluppet av der. De begynner å gå og går igjennom Lappland, gjennom øde skoger, nedbrente hus og gårder. De får hjelp av noen, men blir jaget vekk av andre for hvem vil vel ha noe med tyskertøser å gjøre? Gjennom vandringen blir vi kjent med kvinnene, men det er først og fremst Irene som er Kinnunens hovedperson og som vi følger gjennom tilbakeblikk og drømmer. Kvinnene går, mil etter mil, hjelper hverandre og prøver så godt det lar seg gjøre å holde sammen. De er forskjellige, men situasjonen de befinner seg i gjør at de blir knyttet sammen og kjenner omsorg for hverandre.
Det er en tankevekkende bok. Jeg blir slått av hvor troskyldige kvinnene var da de reiste fra Finland til Norge og hvordan de på vandringen reflekterer over utviklingen av krigen, forholdene de levde under og hva de faktisk deltok i. Hadde de visst det, vil de da ha gjort det? Forholdene i Finland var desperate, befolkningen skulle evakueres, hvilke valg hadde de egentlig? De vist ikke hvor og til hva de skulle evakueres, eller om de skulle prøve lykken med den tyske hæren, de som skulle vinne? Det er lett å dømme og fordømme i etterpåklokskapens klare lys, men når du er midt i hendelsene, hva da? Kinnunen skriver som alltid levende og godt om sine personer. Jeg skulle gjerne ha lest mer om hver enkelt av disse spesielle kvinnene slik han beskriver dem. Det er vel verdt å bruke tid på å lese denne romanen. Den nydelige forsiden forteller noe om håpet om en ny vår – for hvem? for kvinnene? den som leser får se. Anbefales! Takk til Pax forlag for leseeksemplar.
Bentebing's Weblog 