Per Petterson skuffer aldri, i hvert fall ikke helt skuff… Jeg har forsøkt å lese denne romanen en gang tidligere og gitt opp, men med et visst press så kom jeg meg over første kneika og deretter var det lett. Hva var det som hindret meg i å omfavne denne boka og ikke minst hovedkarkateren Kasper? Mennene i Per Petterson sine bøker er ofte litt fomlete, litt sosialt usikre og finner seg ikke helt tilrette i situasjonen de befinner seg i eller kommer opp i, men denne Kasper altså…. Vi møter ham i det han er på vei fra Mysen til hjemmet sitt og han har nettopp kjørt på et rådyr. Han går ut av bilen (etter en stund) og sitter der og lider med dyret. Han ringer til slutt viltnemnda, men møtet med rådyret sitter i ham og han ringer vennen Einar for å få utløp for hendelsen.Det er også Einar som får han i gang med å skrive om livet sitt og tenke tilbake på det som var. Han bodde i mange år sammen med kona Inger, helsearbeider og ivrig strikker. De hadde barna Tomas og Trine sammen og livet var preget av jobb, barn og travle liv. Begge to arbeidet skift så det var ikke mange timer de hadde sammen som familie. Når Kasper hadde kveldsskiftet sovnet han ofte på bussen hjem. Han bodde på endestoppet og heldigvis var det en vennlig sjåfør som kom og sa til ham: «Du er hjemme nå». Kasper likte denne mannen, stilferdig og vennlig, han ble «hans sjåfør». Når denne sjåføren blir borte og han får vite at han er alvorlig syk, mangler det noe i livet hans. Kasper forelsker seg i Signe og forteller det til Inger. Hun akspeterer det på en måte, men da denne forelskelsen drar ut og Kasper treffer Signe og ligger med henne, underminerer dette fellesskapet mellom dem og Kasper flytter ut og bosetter seg på landet. Han gjør det også slutt med Signe, for det ble ikke rett på noen måte slik disse relasjonene utviklet seg.
Det er interessant å følge tankene til Kasper. Han elsker Inger og han er forelsket i Signe, han føler at han kan elske begge og barna sine og han forstår ikke at dette er vanskelig og sårende for begge kvinnene. Han er fornøyd og tenker at slik kan det bare fortstte. Jeg på min side himler med øgene og tenker – er det mulig å være så naiv? Jaja, det er hans valg å leve så nær opp til det han mener er sant og riktig, men jeg spurte meg stadig underveis – hva meg de som står rundt, hvor er omsorgen for dem? Hvor er tanken om at de skal ha det bra? Men selv om Kasper og jeg er på hver vår planet i forhold til relasjoner så er det mye å glede seg over i denne boka. Per Pettersom kan dette med å skrive og jeg får stadig lyst til å streke under og skrive av noen av dem, bare se her:
… alfabetets knudrete oppløpsside (s. 55)
…. og et landskap så kupert at Guds hånd måte ha pressa fingrene hardt ned mellom åkrene og bondegårdene for å få det til (s.57)
… Kroppen min glemmer aldri det aldri. Den følelsen. Den lengter tilbake dit. Hele veien gjennom tida. (s.67)
Og sånn kunne jeg ha holdt på… Det skal jeg ikke, istedet skal jeg anbefale denne romanen, for den er god om du gir den litt tid.
Bentebing's Weblog 