Publisert i lesing, litteratur

Samlesing – Innsirkling 2

«Er dette en av bøkene jeg kommer til å avbryte» -tenkte jeg da jeg var på side 160. Hvorfor skal jeg lese en bok som ikke engasjerer meg, der jeg mistenker forfatteren for å ville henge ut personene sine. Hvor jeg som leser blir dratt igjennom en konstruksjon av en roman, som jeg ikke befinner meg vel i? Carl Frode Tiller, bejublet, priset og nominert, burde jeg ikke være i den syvende litterære himmel? Jeg leste flere entusiastiske meldinger om boka og forfatterens prosjekt. Jeg innrømmet min mangel på tidligere lesing av den første boken Innsirklinga, men likevel, dette var en kamp. Den usynlige hovedpersonen David som har mistet hukommelsen og ber tidligere venner og kjente om å skrive til ham slik at han kan finne ut av hvem han er. I Innsirkling 2 er det Ole, Tom Roger og Paula som er brevskrivere. Den totalt selvutslettende Ole fikk meg omtrent til å hive boka i femte veggen. Tom Roger en småkriminell, voldelig type, må jeg si jeg fikk litt mer sans for, selv med alt sitt raseri. Paula på Otterøy bu- og servicesenter som får en annen til å skrive for seg, men som har hemmeligheter å fortelle. Hva var det som gjorde at jeg likevel leste videre? Jeg liker ikke å gi opp bøker. En kollega hadde lest første bok og var begeistret, men hun er trønder og som sådan forpliktet (sa hun). Men hovedsaken var nok:

Språket: Tiller skriver slik at jeg er personen som er øyeblikkets brevskriver. Det er detaljert, det er pinlig, det er så nært og tett at det legger seg på innsiden av hodet mitt.

Personene: Det er levende mennesker, de blir levende etter som fortellingen ruller fram.

Og likevel: Denne boka ville jeg ikke ha lest hvis vi ikke hadde hatt vårt samlesingsprosjekt. Fordi: Fortellingen utmattet meg med detaljeringen, alt er fortalt, absolutt alt! Men det er kanskje det en som skriver til en med hukommelsestap ville ha gjort? Ikke vet jeg. Jeg kan forstå begeistringen, jeg deler den ikke, boka er strålende skrevet, men den er ikke «min».