Publisert i litteratur

Søvnhjulet

Mannen, som til Knirk sin samlesingsgruppes store overraskelse vant Nordisk Råds Litteraturpris, har skrevet en roman som er oversatt til norsk. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente på oversettelsen av novellesamlingen som vant, så jeg lånte Søvnhjulet fra biblioteket og leste denne korte, bare 123 siders romanen. Gyrdir Elíasson har et fantastisk intenst språk, det er på en måte magisk realisme på islandsk, men det er også en helt særegen og tydelig dikterstemme som forteller denne historien. Boken beggynner slik: Med nøklene etter gamle pappa, åpner jeg døren. Det virker som om det er sønnen som kommer til farens sommerhus for å skrive. Han kjører rundt på motorsykkelen og er en ganske rastløs person. Han slår seg til i huset og selv om han har en følelse av at det er et spøkelse i huset, så blir han ikke så forstyrret av det. Om natten blir han vekket av et uhyre og forteller sin nabo presten om dette dagen etter. Presten mener dette må være en ku, men han holder fast ved at dette ikke var noen ku. Han treffer flere av de som bor på stedet, går på kirkegården og virrer omkring i bygda. Det virker som folk både kjenner han igjen, men og er litt skeptisk til ham. Han våkner plutselig opp i et helt annet hus enn farens og der finnes det flere spøkelser som holder til. Han snakker med disse som om det skulle være gamle kjenninger. Vi følger hovedpersonen når han beveger seg både over og under jorda og jeg begynner å lure på hva slags fortelling dette er. Da jeg begynte å lese boka tenkte jeg at sønnen hadde arvet eller lånt sommerhuset til faren, men etterhvert begynte jeg å lure på om sønnen var i live eller gjenganger som fortalte historien. Litt små grøssen var den, men for et språk! Jeg leser nok novellesamlingen og når den kommer på norsk.

Publisert i litteratur

Flugtämjaren

Boken åpner med at Runeberg har fått slag, han sitter i rullestol og hans eneste underholdning er å bli lest for av sin nesten døve kone. Han forlanger at hun går ut av rommet hver gang hun må bla om avisen for lyden gir ham migrene. Han får besøk av gamle «venner» og han får dagene til å gå ved å temme en flue han kaller Stenbäck, også en av hans gamle kontakter.

Roman om Runeberg, Finlands nasjonalpoet og ikon! Hva slags litteratur blir det av slikt? For min del ble det både opplysende, informerende og ikke minst en viss fryd over Frederikas (konen til Runeberg) giftige brev til hans tidligere flammer. For eksemepl når Frederika skriver til Emilie, en ev kvinnene Runeberg har hatt et forhold til: Käraste (ja så långt har det gått) Emilie! Jag hoppast, att detta brev finner Dig i högönsklig välmåga (frånsett utslag i ansiktet och reumatism). Det är så tryggt för mig att veta, at Du med Ditt (altför) goda  hjärta städse har tålamod, att höra på en ensam gummas (vilket du snart är själv men barnlös i motsats til mig) klagan!

Erik Wahlstöm, forfatteren av boken, lar oss vandre mellom Fredrikas minner, vennenes eller de som fant det opportunt å holde seg nær til Runeberg, Runebergs egen minner, både de reelle og de som passet. Forfatteren lar både småfugler, terner og griser si sitt om sitt forhold til Runeberg, dette er en mann alle skal mene noe om, ganske ironisk er det skrevet. Baksideteksten på boken sier at : I Erik Wahlströms roman framkommer saker som Runebergsforskningen kanske haft på känn men inte kunde leda i bevis. Her skrives det om kvinnehistoriene og en dyster barndom og ikke minst i den siste delen, der det framkommer at Runebergs mor Anna Maria Malm allerde hadde «en bulle i ugnen» da Lorens Runeberg tvinges til å gifte seg med henne på grunn av gjeld, som Rådmann Malm kjøper opp og bruker som pressmiddel. Wahlström mer enn antyder at det slett ikke er Lorens Runeberg som er far til nasjonalpoeten Runeberg, men lar oss ikke få noen antydning om hvem den biologiske faren kunne være. Det er dette som er så herlig med fiksjon, man kan lene seg sånn passe på forskningen og så dikte fritt og vilt videre. Forfatteren gir et tragisk bilde av Runebergs barndom. En barndom i fattigdom, kuet av lærerne og hundset av elevene inntil han selv blir eldre og tar igjen.

Jeg likte boken, språket er levende og gir meg noen supre bilder i hodet. Jeg må innrømme at jeg strevde med enkelte passasjer der nødvendigheten av å kjenne finsk kultur og historie ble for tydelig og nærmest et hinder for å henge med i svingene, men ellers var dett en fin leseropplevelse, men nok en gang – Grimsrud nivå er det ikke!

Publisert i litteratur

Det tatoverede budskab

Jeg tor dette er den første boken jeg har lest av en grønlandsk forfatter og  jeg så med forventning fram til å lese boken. Fikk jeg det jeg håpet på? Det er Kristian Olsen aaju som er forfatteren av boken Det tatoverede budskab, han har skrevet flere bøker, men så vidt jeg vet er ingen oversatt til norsk. Boken begynner med at Nanna reiser fra Holbæk til Roskilde for å fullføre en etterforskning av et selvmord som hennes mann, som arbeidet i politiet aldri fikk avsluttet før han døde. Hun har en adresse og hennes mål er å oppsøke adressen, se hva hun kan finne ut og deretter bestemme seg for om hun skal fortsette eller ikke. Hun kommer til rett hus, møter Linda Jansen som viser seg å ha nær forbindelse med  kvinnen, Nahome, som var den avdøde. Nanna og Linda bestemmer seg for å forfølge saken. Linda er jurist og har nok penger til å sende Nanna både til Grønland og Norge som sin etterforsker, noe som gjør at Nanna møter flere som Nahome hadde kontakt med. Boken beskriver forholdet som oppstod mellom Linda og Nahome som utforskende. Et tegn på det er at de begge tatoverer inn adressen på huset der Linda bor rett over skambenet og det er dette som gir boken tittelen. Linda preges av skyldfølelse fordi hun ikke holdt kontakten med Nahome da hun flyttet fra dem, men på meg virker det merkelig at «bare» å miste kontakten skulle føre til så sterke reaksjoner. Jeg gidder ikke skrive mer om innholdet fordi boken ga meg langt fra det jeg håpet på. Jeg ble i liten grad kjent med personene, språket refererte hendelser og skapte ikke den tilstedeværelsen som jeg kunne ha ønsket meg. Handlingen kunne vært hvor som helst, med unntak av referansene til den grønlandske avdeling og hjemmestyrelsen som knytter problematikken til Danmark- Grønland relasjonen.

Mannen min spurte hvordan boken var. Ikke noe særlig, sa jeg. Det var rart, sa han, du satt jo å leste intenst hele tiden på flyet. Huffda, ble jeg grepet av historien likevel? Tja, jeg ble i hvert fall irritert over å bli presentert for en rekke mennesker også ikke få kommer nærmere innpå dem. Skal jeg la aaju få en ny sjanse? Tjaaaaa…