Publisert i litteratur

Flugtämjaren

Boken åpner med at Runeberg har fått slag, han sitter i rullestol og hans eneste underholdning er å bli lest for av sin nesten døve kone. Han forlanger at hun går ut av rommet hver gang hun må bla om avisen for lyden gir ham migrene. Han får besøk av gamle «venner» og han får dagene til å gå ved å temme en flue han kaller Stenbäck, også en av hans gamle kontakter.

Roman om Runeberg, Finlands nasjonalpoet og ikon! Hva slags litteratur blir det av slikt? For min del ble det både opplysende, informerende og ikke minst en viss fryd over Frederikas (konen til Runeberg) giftige brev til hans tidligere flammer. For eksemepl når Frederika skriver til Emilie, en ev kvinnene Runeberg har hatt et forhold til: Käraste (ja så långt har det gått) Emilie! Jag hoppast, att detta brev finner Dig i högönsklig välmåga (frånsett utslag i ansiktet och reumatism). Det är så tryggt för mig att veta, at Du med Ditt (altför) goda  hjärta städse har tålamod, att höra på en ensam gummas (vilket du snart är själv men barnlös i motsats til mig) klagan!

Erik Wahlstöm, forfatteren av boken, lar oss vandre mellom Fredrikas minner, vennenes eller de som fant det opportunt å holde seg nær til Runeberg, Runebergs egen minner, både de reelle og de som passet. Forfatteren lar både småfugler, terner og griser si sitt om sitt forhold til Runeberg, dette er en mann alle skal mene noe om, ganske ironisk er det skrevet. Baksideteksten på boken sier at : I Erik Wahlströms roman framkommer saker som Runebergsforskningen kanske haft på känn men inte kunde leda i bevis. Her skrives det om kvinnehistoriene og en dyster barndom og ikke minst i den siste delen, der det framkommer at Runebergs mor Anna Maria Malm allerde hadde «en bulle i ugnen» da Lorens Runeberg tvinges til å gifte seg med henne på grunn av gjeld, som Rådmann Malm kjøper opp og bruker som pressmiddel. Wahlström mer enn antyder at det slett ikke er Lorens Runeberg som er far til nasjonalpoeten Runeberg, men lar oss ikke få noen antydning om hvem den biologiske faren kunne være. Det er dette som er så herlig med fiksjon, man kan lene seg sånn passe på forskningen og så dikte fritt og vilt videre. Forfatteren gir et tragisk bilde av Runebergs barndom. En barndom i fattigdom, kuet av lærerne og hundset av elevene inntil han selv blir eldre og tar igjen.

Jeg likte boken, språket er levende og gir meg noen supre bilder i hodet. Jeg må innrømme at jeg strevde med enkelte passasjer der nødvendigheten av å kjenne finsk kultur og historie ble for tydelig og nærmest et hinder for å henge med i svingene, men ellers var dett en fin leseropplevelse, men nok en gang – Grimsrud nivå er det ikke!