Når den store kvelden er over og tiden til å lese åpenbarer seg, er det bare å slå til. Jeg har lest Jan Roar Leikvoll sin bok Eit vintereventyr og er slett ikke skuffet, bare lettet over at jeg klarte å lese den uten å måtte løpe ut for å spy. Boken henter handlingen fra en eller annen konsentrasjonsleir uten geografisk henvisning eller tidsbeskrivelse. Eg-fortelleren og hans kjærlighet til Hans er hovedsaken. Romanen viser hvordan hovedpersonen tar alt Hans sier som sannhet, det eneste rette. Snauskallene – betyr sykdom, kvinner er værst, mens små gutter kan man kose med en stund. Hovedpersonens naivitet er påfallende, men med Gutten med den stripete pysjamasen i minnet fra 2007-lesingen, kan denne totale mangelen på realitetssans til en viss grad forståes. Leikvoll legger små hint om tidlig misbruk inn i teksten, slik at hovedpersonen skaper en slags sympati hos meg som leser. Det er flere scener hvor den detaljerte beskrivelsen av vold og bestialske handlinger gjør lesingen til en lidelse og jeg spør meg om dette egentlig er nødvendig? Jeg er ikke glad i å lese bøker med sterke beskrivelser av vold, men dette kan gjøres på mange måter og her var det kanskje litt mye? Er det godt å lese slike vonde bøker? Tja, det som gjør denne boka lesverdig er språket, påminningen om at man ikke trenger en verdenskrig for å skape systematisk brutalitet og nedbryting av det mennskelige. Det er sikkert mange aspekt som kan nevnes, men jeg sliter med forfatterens behov (?) for å beskrive gørra.
Bentebing's Weblog 