Bentebing's Weblog

På vei til Bibliotekmøtet på Hamar tok jeg med meg Roland Barthes: Japan: tegnenes rike. (1996) Jeg hadde fått anbefalt boka fordi den handlet bl.a. om japanernes forhold til haiku og haikudikntningen ( takk Kjell Ivar!). Boka er utgitt i en serie som kalles Litterær palimpsest og er nok ikke blant de mest utlånte i biblioteket. Boka er på ca 120 sider og Barthes skriver om det å reise til et land der språk, gester og kultur er svært forskjellig fra det europeiske, ta for eksempel maten! s. 20: Middagsbrettet ser ut som det fineste bilde: En ramme som på mørk grunn åpenbarer ulike gjenstander (skåler, dåser, asjetter, spisepinner, små hauger av matvarer, litt grå ingefær, noen stilker av en oransje grønnsak, brun saus i en skål), og ettersom disse karene og matbitene er små og knappe, men tallrike, kunne man si at middagsbrettet virkeliggjør definisjonen på malerkunst, som i følge Piero della Francesca «ikke er annet enn en fremvisning av flater og legemer som forminskes eller forstørres i rommet».

Og slik fortsetter det. Jeg lener meg langt bakover, nesten liggende i flysetet, seinere i togsetet, kommer til hotellet og fortsetter å lese avslappet helt til jeg kommer til side 74 Meningens innbrudd. Her begynner Barthes å skrive om haikudiktningen på en slik måte at jeg setter meg opp i stolen, lengter etter notatblokken, begår en av de største syndene i en bibliotekbok! Ja, jeg streker under, legger merkelapper inn både her og der, holder nesten på å lage eselører, men innser i siste øyeblikk at jeg kan ikke lese i denne boken uten å ankre opp ved skrivebordet med nødvendig rekvisita ved min side. Bare les denne setningen: Haikuen har den renheten, den kuleformen, ja, den tomhetensom utmerker en note i musikken. (s.81)

Jeg har kommet meg hjem igjen og skal prøve å viske vekk alle strekene og gjøre de nødvendige notatene på et dertil egnet sted. Jeg ser fram til en stund med langsom omigjenlesing og nytelse – og gjett om jeg kommer til å sitte opp i stolen!