Dette uttrykket fra den gode Odd Børretzen har gledet meg mange ganger. Når det hektiske livet blir altfor påtrengende med sine tidsfrister, arbeid som må utføres og oppgaver som ser uløselig ut, ønsker jeg meg til et sted eller situasjon hvor jeg kan gjøre nettopp dette. Akkurat nå er jeg på vei inn i et litt trengt hjørne og jeg er på utkikk etter en passende vegg jeg kan se langsomt inn i. Det kan selvsagt ikke være hvilken som helst vegg, det må være en vegg som synes det er greit å bli sett langsomt inn i. Slike vegger vokser ikke på trær – så og si.
I min barndom ble jeg stadig grepet i å «stirre hull i taket», det var en fin vei ut av leksenes krevende grep, men det var en kortvarig frihet – for leksene måtte og skulle gjøres. Nå sitter jeg i samme saksa, trangen til å rømme vekk fra oppgavene er påtrengende. Dette er oppgaver som krever refleksjon, en lang tanke og det demrer for meg: hvordan kan det være mulig å tenke denne lange tanken uten hjelpen en passende vegg kan gi? Jeg tror jeg venter med å få panikk en stund til og går heller på jakt etter en vennlig og imøtekommende vegg.
Bentebing's Weblog 