Bentebing's Weblog

I sommer leste jeg Nattog til Lisboa av Pascal Mercier (psevd – men la han nå for all del ha det). Da avreisen til Lisboa nærmet seg hadde jeg bare hundre sider igjen og valgte å la boka bli hjemme, noe jeg i ettertid er svært glad for. Denne boken er av noen blitt sammenlignet med Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. Hvis man er på jakt etter bøker om bøker, så kan jo dette stemme, men ellers ville jeg følt meg lurt. Historien om Raimund Gregorius er ikke jakten på en bok, men heller jakten på sitt eget liv og jakten på forfatteren (Amadeu Prado)som skriver slik at å sette seg på toget til Lisboa blir viktig, ja, nesten uavvendelig. Omtalene av boka har vært mer på den lunkne siden, men jeg hadde noen herlige timer og fant noen setninger her og der som var til å klippe ut. (Gjorde det ikke!)

«Det var de menneskene som leste, og det var de andre» (s.82)

«Ved daggry neste morgen, den første dagen i november, gikk jeg til buen av enden i Rua Augusta den vakreste gaten i verden.» Skriver Prado, forfatteren Gregorius prøver å forstå og finne ut hvorfor han handlet som han gjorde for lenge siden. Det blir en ekstra dimensjon til lesingen når jeg faktisk har gått gjennom hele Rua Augusta, kjøpt kaffe og vin i et av de eldste utsalgene i byen,

sett på folkelivet og den vakre buen nede mot havnen.

En bue som fører til plassen og en hel buegang, som på en varm ettermiddag er kjølig og lokker meg til å bli, akkurat som Prado – glemme tanken på å reise fra Lisboa.

Et siste sitat: «Altså er ordet menneskenes lys,» sa han. «Og tingene finnes først riktig når de blir uttrykt i ord» » Og ordene må ha en rytme,» sa Gregorius, » en rytme som for eksempel den ordene til Johannes har. Først da, først når de er poesi, kaster de virkelig lys over tingene. I ordenes skiftende lys kan de samme tingene jo se helt ulike ut» (s.388)