Bentebing's Weblog

En venninne og jeg snakket om lesingen av Vredens druer som vi begge er ganske oppslukt av for tiden. Vi var begge enige i at boken er et mesterverk, men som min venninne sa: «handlingen går litt langsomt framover og jeg tar meg selv i å skumlese litt når beskrivelsene blir litt omstendelige». Jo, den gjør kanskje det og tanken har slått meg at vi leser kanskje på en annen måte enn da boken kom ut i 1939? Vårt liv i 2011 er mer oppjaget enn da boken ble skrevet og våre forventninger om hva vi kan få tid til, oppleve og være med på er kanskje større enn da? Jeg leser denne boken som et manifest mot utbyttingen av den vanlige mann og kvinne i USA i trettiåra, den er gripende og en hyllest til mødrene som familiens ankerfeste. Jeg blir selvsagt oppslukt av familien Joad, men romanens små kapitler om samfunnet, observasjonene av landskapet og refleksjonene over forholdene, ikke bare «vår» familie, men mange tusen mennesker måtte leve under er nesten enda sterkere og tydelig gjør boka budskap. Da kreves kanskje en langsomhet i fortellingen? Eller er det slik at vi er så handlingssugne at beskrivelsen av en skilpadde som beveger seg fra åkeren, strever seg til veien, vipper seg over støpekanten ned på veien, står i fare for å bli overkjørt av lastebilen, men klarer seg og går videre – det er for langsomt for oss, dette burde skilpadda ha klart i et litt kjappere tempo?

Antakelig er det slik at ulike bøker krever forskjellige lesemåter og lesetempo, da gjelder det å ta seg tiden til å komme inn i bokens tid og så nyte ordene og fortellingen.