Publisert i litteratur

Flugtämjaren

Boken åpner med at Runeberg har fått slag, han sitter i rullestol og hans eneste underholdning er å bli lest for av sin nesten døve kone. Han forlanger at hun går ut av rommet hver gang hun må bla om avisen for lyden gir ham migrene. Han får besøk av gamle «venner» og han får dagene til å gå ved å temme en flue han kaller Stenbäck, også en av hans gamle kontakter.

Roman om Runeberg, Finlands nasjonalpoet og ikon! Hva slags litteratur blir det av slikt? For min del ble det både opplysende, informerende og ikke minst en viss fryd over Frederikas (konen til Runeberg) giftige brev til hans tidligere flammer. For eksemepl når Frederika skriver til Emilie, en ev kvinnene Runeberg har hatt et forhold til: Käraste (ja så långt har det gått) Emilie! Jag hoppast, att detta brev finner Dig i högönsklig välmåga (frånsett utslag i ansiktet och reumatism). Det är så tryggt för mig att veta, at Du med Ditt (altför) goda  hjärta städse har tålamod, att höra på en ensam gummas (vilket du snart är själv men barnlös i motsats til mig) klagan!

Erik Wahlstöm, forfatteren av boken, lar oss vandre mellom Fredrikas minner, vennenes eller de som fant det opportunt å holde seg nær til Runeberg, Runebergs egen minner, både de reelle og de som passet. Forfatteren lar både småfugler, terner og griser si sitt om sitt forhold til Runeberg, dette er en mann alle skal mene noe om, ganske ironisk er det skrevet. Baksideteksten på boken sier at : I Erik Wahlströms roman framkommer saker som Runebergsforskningen kanske haft på känn men inte kunde leda i bevis. Her skrives det om kvinnehistoriene og en dyster barndom og ikke minst i den siste delen, der det framkommer at Runebergs mor Anna Maria Malm allerde hadde «en bulle i ugnen» da Lorens Runeberg tvinges til å gifte seg med henne på grunn av gjeld, som Rådmann Malm kjøper opp og bruker som pressmiddel. Wahlström mer enn antyder at det slett ikke er Lorens Runeberg som er far til nasjonalpoeten Runeberg, men lar oss ikke få noen antydning om hvem den biologiske faren kunne være. Det er dette som er så herlig med fiksjon, man kan lene seg sånn passe på forskningen og så dikte fritt og vilt videre. Forfatteren gir et tragisk bilde av Runebergs barndom. En barndom i fattigdom, kuet av lærerne og hundset av elevene inntil han selv blir eldre og tar igjen.

Jeg likte boken, språket er levende og gir meg noen supre bilder i hodet. Jeg må innrømme at jeg strevde med enkelte passasjer der nødvendigheten av å kjenne finsk kultur og historie ble for tydelig og nærmest et hinder for å henge med i svingene, men ellers var dett en fin leseropplevelse, men nok en gang – Grimsrud nivå er det ikke!

Publisert i Bibliotek

Høytlesing på biblioteket

Noen av våre lånere har spurt om biblioteket kan ha høytlesing for barn lørdag formiddag. Jeg har i grunnen avvist tanken fordi vi ikke har personale til å gjøre dette, men de som ønsker dette tilbudet har også meldt seg som frivillige! Vi på biblioteket har annonsert et par ganger, snakket med folk vi har fått tips om og slik prøvd å verve deltakere. Vi trenger åtte høytlesere, men med de fem første klare til innsats, skal vi nå begynne på lørdag. Vi hadde et lite møte i går for å snakke om opplegget, sette opp lesedatoer for hver enkelt og slike praktiske ting. Det er personer som har lest mye for sine egne og andres barn som har meldt seg. Noen av dem leser nå for sine barnebarn og det var tydelig at gleden ved å dele en bok bare fortsetter og fortsetter. Hovedmålgruppa for lesingen er tre – fire åringene, men de som vil kan komme. Det skal leses eventyr og en kapittelbok – og nå vrir jeg hjernen for å tenke ut en som passer for aldersgruppa. Noen som har et tips?

Siste gang jeg leste for den yngste sønnen min satt vi på toget fra Tyskland til Danmark. Vi hadde mange timer foran oss, gutten var fjorten år, litt slapp etter flere dager på reise og gadd ikke lese selv. Så satt vi der i kupeen, den første Harry Potter-boken var i sekken og jeg må innrømme at jeg selv var ganske gira på å lese den. Det var ingen andre norske i kupeen slo vi fast, så mor satte i gang. Det rare som skjedde var at småpraten stilnet, roen senket seg og det var bare norske leseord som fløt omkring. Det er sikkert mange som har slike gode lesestunder å se tilbake på og det motiverer meg til å fortsette å lese høyt også når lesemottakeren utmerket godt kan lese selv.

Publisert i Bibliotek

«Eg høyrer dei himlar med augene der bak»

Ja, det sa faktisk landbruksdirektør Ole Bakkebø etter han i førti minutter hadde snakket om Kulturverdiane i landskapet og særlig gått igjennom kravene til å få Subsidierte førsteråd. Hvis noen lurer på hvordan jeg klarte å komme meg inn på et møte der slike ting ble diskutert, så er det så enkelt som at dette var en del av Dialogkonferansen for kultursektoren i kommunene i Hordaland. Jeg var invitert for å snakke om biblioteksamarbeidet i Nordhordland og som den eneste av foredragsholderne stilte jeg uten powerpoint presentasjon! Da det gikk opp for meg at alle andre hadde laget sine fortellinger i ryddige punkt på bildelagte oppslag, ble jeg litt betenkt! Ja, er det slik at fortellingen i seg selv ikke er sterk nok og billedrik nok til at den kan fremføres uten bildefylgje? Er det slik at vi bestandig skal være multimediale? Eller er det slik at en fortelling uten bilder stiller større krav til en ryddig presentasjon for å nå fram til mottakeren og at det derfor er lettere for både den som skal fremføre og de som skal motta at man powerpointer seg fram mot målet? Kanskje det? Jeg tror jeg nådde fram – til noen i hvert fall, en kom til og med bort til meg og sa med et stort smil, jeg skjønt alt du sa!

Men altså dialogkonferanse for kultursektoren, for en glitrende god idé! Å få treffe mennesker som arbeider med kultur, som har planer og idéer og som ønsker at hele feltet skal spille på lag er inspirerende. Jeg som jobber i bibliotek er hellig overbevist om at dette er verdens beste og viktigste jobb! Men hvis jeg kan jobbe sammen med folk som gjerne har et annet ståsted, andre kontakter og kan få meg til å bli bedre er det helt toppers! Det handler vel mest om å være nysgjerrig på hverandre og respektere hverandres forskjelligheter og ikke bare «himle med augene»?

Konferansen foregikk på fagre Voss i det nye kulturhuset og der har de fått et nydelig bibliotek! Finnes ikke misunnelig selvsagt, berre litt, men det er vel lov?

Et par glimt:

Publisert i litteratur

Det tatoverede budskab

Jeg tor dette er den første boken jeg har lest av en grønlandsk forfatter og  jeg så med forventning fram til å lese boken. Fikk jeg det jeg håpet på? Det er Kristian Olsen aaju som er forfatteren av boken Det tatoverede budskab, han har skrevet flere bøker, men så vidt jeg vet er ingen oversatt til norsk. Boken begynner med at Nanna reiser fra Holbæk til Roskilde for å fullføre en etterforskning av et selvmord som hennes mann, som arbeidet i politiet aldri fikk avsluttet før han døde. Hun har en adresse og hennes mål er å oppsøke adressen, se hva hun kan finne ut og deretter bestemme seg for om hun skal fortsette eller ikke. Hun kommer til rett hus, møter Linda Jansen som viser seg å ha nær forbindelse med  kvinnen, Nahome, som var den avdøde. Nanna og Linda bestemmer seg for å forfølge saken. Linda er jurist og har nok penger til å sende Nanna både til Grønland og Norge som sin etterforsker, noe som gjør at Nanna møter flere som Nahome hadde kontakt med. Boken beskriver forholdet som oppstod mellom Linda og Nahome som utforskende. Et tegn på det er at de begge tatoverer inn adressen på huset der Linda bor rett over skambenet og det er dette som gir boken tittelen. Linda preges av skyldfølelse fordi hun ikke holdt kontakten med Nahome da hun flyttet fra dem, men på meg virker det merkelig at «bare» å miste kontakten skulle føre til så sterke reaksjoner. Jeg gidder ikke skrive mer om innholdet fordi boken ga meg langt fra det jeg håpet på. Jeg ble i liten grad kjent med personene, språket refererte hendelser og skapte ikke den tilstedeværelsen som jeg kunne ha ønsket meg. Handlingen kunne vært hvor som helst, med unntak av referansene til den grønlandske avdeling og hjemmestyrelsen som knytter problematikken til Danmark- Grønland relasjonen.

Mannen min spurte hvordan boken var. Ikke noe særlig, sa jeg. Det var rart, sa han, du satt jo å leste intenst hele tiden på flyet. Huffda, ble jeg grepet av historien likevel? Tja, jeg ble i hvert fall irritert over å bli presentert for en rekke mennesker også ikke få kommer nærmere innpå dem. Skal jeg la aaju få en ny sjanse? Tjaaaaa…