Bentebing's Weblog

Lørdag var det vakt på biblioteket igjen og jeg hadde bestemt meg for at dette er dagen for te- og kaffeservering til de som kom innom. Vanligvis tar det litt tid før folk kommer sigende, men denne dagen var første kvinne på døra to minutter etter årningstid og slik rant det sakte inn med både store og små. Flere av de flittige småbarnsmødrene forsynte seg med kaffe og det var kjekt å se dem sitte der, bla rolig gjennom avisene, drikke kaffe og bevilge seg en stille stund. Det var noen nye landsmenn der og noen heller livlige unger, men stemningen var god. Enda bedre ble den da jeg viste han som prøver å lære seg norsk inn på studierommet der han kunne stenge døra og konsentrere seg. Folk seg ut og inn av lokalet, men da en av våre eldre lånere kom inn var det faktisk helt tomt. Jeg ryddet i noen hyller ( må gjøres enda jeg ikke synes det er gøy!) og damen stanset midt på gulvet å utbrøt begeistret : «Å, det er så koselig her!» Så kikket hun seg rundt og sa: «Men hvorfor er det ingen her?» Jeg forklarte dagens løp og hun sank ned på en stol, tok for seg aviser og kaffe sukket tilfreds og sa: «Herlig!»

Som vanlig ble det litt mer turbo rett før stenge tid, men ingen gikk av skaftet og vakten ble avsluttet med nedsenkede skuldre. Det var ikke så stort kanskje, men jeg ble så oppmuntret av min dame og har i dag tenkt litt på at det skal så lite til å vise at man setter pris på et tilbud eller en tjeneste og det gjør så godt å være mottaker!