Publisert i Bibliotek

Etter #Neptun 2015

Neptunseminaret 2015 kom og gikk, det var utrolig kjekt å være med på og foredragsholderne var interessante, hver og en.

Jan Holmquist fra Guldborgsund bibliotekene i Danmark snakket om 23 mobile ting. Jeg som oppdaget bloggingens herligheter etter 23 ting kurset, ble jo i ganske fyr og flamme helt til jeg så en tweet om at dette passet for hele personalet med unntak av de som går av med pensjon om ett år. Hallaien! Aldersdiskriminering! Jeg som er i min beste alder har tenkt å holde meg oppdatert på alle plattformer til deg tar repern, skulle jeg ikke da stille kursing disponibelt til hele personalet uansett alder?

Åse Kristine Tveit fra Høgskolen i Oslo og Akershus snakket om ungdomslesevaner, når de leser hva foretrekker de? e-bok eller p-bok? Det er interessant å notere at en av kommentarene når det gjaldt papirboka var at: … vel, du må jo bla… Hm, ja, det kan jo virke slitsomt, når det eneste e-boka krever er at du skyver. Ingeborg Mjør snakket i samband med bildeboklesing om bladvendingens dramaturgi. Denne går på et vis tapt i det siden skyves og den feiende, blafrende bladvendingen ikke er der lenger. Også var det denne herlige kommentaren: du kan klemme en papirbok hardere når det blir spennende! Slike undersøkelser er interessante og tankevekkende for det gir oss som formidlere noen tanker og ideer om hvor våre unge lesere befinner seg og hva vi kan gjøre for å møte dem der de er.

Birgitte Kleivset, Universitetet i Agder hadde et forfriskende innlegg om å utvikle samsvar mellom ut- og inngangskompetanse i sektorene. De har utviklet Kildekompasset og stiller det betimelige spørsmålet om studentens behov er bibliotekets utfordring? Jo, absolutt, men som leder for et lite bibliotek har jeg noen betenkeligheter. Vi opplever stadig at studenter kommer med en laaaang pensum, de skal låne alt! Jeg prøver å si at det er en viss lånetid på dette, men nix det øret hører de ikke på. Bøkene kommer i mengder og resultatet er fornyinger og ny lån osv. Tenk om «noen» kunne delt opp pensumlista eller hjulpet dem med å prioritere i lista? Kanskje det er en feil innlæring og at de det gjelder har en eller annen form for samle/høste- mani eller at det er en slags student-sjuke? Hva vet jeg?

Forøvrig forkynte Kleivset at man må ta tak i sin nerdethet og stå fram! Det er ingen skam! Flott dette her, jeg ble veldig inspirert av  dagen og har lyst på mer! Takk til hele gjengen både på taler stol og i kulissene!

 

Publisert i bøker, Bibliotek, lesing

Ungdomsbøker

I vår inviterte biblioteket åttende klassene til å velge ut sin favoritt bok blant fem utvalgte bøker. Flere klasser var med på dette og de som vant fikk pizzafest og oppslag i lokalavisa. I høst skal vi gjøre det samme og jeg har tenkt å bruke anledningen til å lese bøkene som er med denne gangen for å se om vi (de gamle damene) er helt på jordet eller ikke når det gjelder utvalg. Jeg leste mye barne- og ungdomsbøker før, nå blir det litt bildebøker og så lite barne- og ungdomsbøker at det er til å bli helt flau av. Men altså litt er bedre enn ingenting, håper jeg….

Min første bok av de utvalgte var Magnhild Bruheim: Blod på hendene. Det viste seg at dette er fjerde boka om Kami (Kari Marie) og Bente som gjennom tre foregående bøker har vært borti mange ulike tema som voldtekt, kidnapping og tvangsgifting. Kami er med i en aktivistgruppe som arbeider for å få fram informasjon om pelsdyrnæringen. De bryter seg inn på pelsdyrfarmer og fotograferer skadde og syke dyr for så å formidle bildene til media. Etter en aksjon blir Kami kontaktet av en person som tydeligvis vet hva hun holder på med og hun blir truet til å gå med på visse «tjenester» for at informasjonen om at hun har deltatt på ulovlige aksjoner ikke skal gå videre til politiet. Kamis venninne Bente blir også involvert i aksjonene, men på aksjonskvelden går det galt og hun blir kidnappet. På en av farmene hvor aksjonsgruppa bryter seg inn, bor Grethe. Dagen etter innbruddet begynner hun å få tekstmeldinger, ubehagelige meldinger og hun føler at alle på skolen oppfører seg merkelig  mot henne. Dette er en spennende og lettlest bok, men den omhandler så mange tema at det blir harelabb og enkle løsninger. Siden boka er nummer fire i rekken av bøker med de samme hovedpersonene skulle en tro at det var nødvendig å lese de andre også, men selv om det er noen referanser til tidligere hendinger er dette ikke påtrengende og boka står sånn sett fint på egne bein.

Bolle og Gordon; Kyss klapp og klem er bok nummer tre i serien om Bolle og Gordon av Moni Nilsson. Det er innimellom at jeg savner å ikke ha lest de foregående, men samtidig går det ganske greit for forfatteren lager fotnoter i teksten som gjør at jeg likevel klarer å henge med i svingene. Miljøet er lagt til en liten by i Sverige, Bolle og Gordon blir tretten år i løpet av boka. Det er mye som man må finne ut av når man forlater barndommen og blir tenåring. Bolle og Gordon er to meget oppfinnsomme barn og gjør nok livet til en noe større prøvelse for foreldrene enn det de helt setter pris på. Denne gangen har de tatt mål av seg til å bli svenske mestre i kyssing og da må man øve, men etter noen dager med øving finner de ut at de skal satse alt konkurransedagen og legge øvingen litt på hylla. Bolle er forelsket i Lino og håper at han vil være sammen med henne, men hun er litt redd for at Gordon blir lei seg så hun sier ingenting til ham. Det er mye om forelskelse og følelser i denne boken, det gjelder både Bolle og Gordon, men og foreldrene til Bolle som er skilt og som på hver sin kant prøver å finne en ny partner. Boken er full av humor og spretne påfunn, stor skrift og lett å lese. Jeg tror nok flere vil kaste seg over denne boka på grunn av humoren og den lette tonen i boka.

Lene Kaaberbøl  er en av mine favoritter når det gjelder fantasy fortellinger. Hun skriver enkelt og godt og du føler at du blir kjent med hovedpersonene hennes. Første bok jeg leste av henne var Skammarens dotter og senere tror jeg nesten jeg har lest hele eller deler av alle fantasyseriene hun har skrevet. Nå har hun kommet med en ny serie som heter Villheks, hvor den første boka er Eldprøva. Hovudpersonen er Clara som tror hun er en helt vanlig jente, men når en diger katt klorer henne mellom øynene, så begynner ting å skje både i og rundt henne – ting som absolutt ikke henger sammen med vår verden. Det viser seg at Clara er en villheks og må reise til tante Isa for å læres opp. Her treffer hun Kahla som har trent seg opp til å bli villheks i mange år. De blir ikke gode venner akkurat, men når Carla må gjennom ildprøven for å bevise at hun snakker sant og er en ekte villheks, trår Kahla til og hjelper henne. Dette er en bok som er lett å lese, spennende og jeg gleder meg til fortsettelsen som allerede er kommet.

Noen bøker går utrolig tregt i starten, men så etter noen sider er du hekta og livet får bare klare seg som best det kan til du er ferdig med boka. Slik hadde jeg det da jeg leste Trash av Andy Mulligan, for dette er historien om Raphael, Gardo og Rat som bor på søppelplassen Behala. Det er rystende og vond lesing,  for selv om denne romanen er en fiksjon så vet vi at mange barn lever på søppelplasser og forfatteren har brukt søppelplassen i Manilla som modell for romanen. På søppelplassen finner Raphael en dag en veske med en nøkkel, et id-kort og et brev, kort tid etterpå dukker det opp politi og da de begynner å forhøre seg om noen har funnet noe kommer tanten til Raphael til å si at han har funnet noe. Raphael nekter å gi fra seg det han har funnet og i det hele tatt nekter han for å ha funnet noe i det hele tatt, men politiet fatter mistanke og følger med på hva han og vennene hans foretar seg. Ved hjelp av vennen Rat eller Jun Jun som han egentlig heter finner de oppbevaringsboksen som nøkkelen passer til, men der ligger bare nok et brev med en lang tallkode. Hva betyr dette? Brevet henvender seg til fange nummer 746229 Gabriel Olondriz og når Gardo og søster Olivia fra misjonsskolen kommer til fengselet viser det seg at nummeret er feil, men Gabriel Olondriz er i fengselet. De får snakke med ham og han leder dem til nye spor som fører dem næremere løsningen. Dette handler om korrupsjon på regjeringsnivå, om et korrupt og voldelig politi og fengselsvesen, om gode hjelpere og gutter som plutselig får et håp om en bedre tilværelse. Boken har flere fortellere og disse stemmene er med på å gi historien fart og dynamikk.

Jeg håper ungdommene vil like disse bøkene, og jeg er veldig spent på hvem av dem som blir årets bok! Nå har selvsagt den oppmekrsomme leser oppdaget at her er det bare fire bøker, den femte Nelias gåte av Gro Fykse har jeg ennå ikke lest, men en kollega har og hun var kjempebegeistret! Jeg derimot skal igjen vende meg mot klassiskerne og fordype meg i Forsythe-sagaen slik at jeg forhåpentligvis kommer i mål til fristen for Lines 1001 lesesirkel.

Publisert i Bibliotek

Hurra for Nasjonalt lånekort

Da vi endelig var på god vei over fjellet spurte husbonden om jeg hadde tatt med boken om Barcelona, men neida den lå trygt hjemme viste det seg etter at jeg hadde tenkt meg litt om. Men det er da det nasjonale lånekortet kommer til sin rett! Dagen etter bar det til nærmeste bibliotek og der fant vi både bok om Barcelona og Ferdaminne. Lånekortet ble presentert og det hyggelige mennesket på Askim bibliotek spurte om jeg trengte utvidet lånetid (note to self – det må vi begynne med og). Så nå er vi godt utstyrt og lesingen kan begynne!

20120702-160805.jpg

Publisert i Bibliotek, bibliotekarer

Kan man slå sammen to verdenskriger?

Ja, med det praktiske for øyet har et av mine samarbeidsbibliotek slått sammen første og andre verdenskrig til en kategori. Da dette ble klart for bibliotekfolket som var på møte i Etne forrige uke, brøt enkelte ut i en lett hysterisk latter som ikke ville gi seg før foredragsholderen sa at, dette var nå ikke morsomt heller. Nå vet ikke jeg om den som lo synes dette var så morsomt, men heller ble noe rystet over denne lettvinte, men som sagt praktiske omgangen med historien. (ja, for små bibliotek har jo ikke sååå mange bøker om første verdenskrig heller). Dette skjedde på dag to på vårt halvårlige bibliotekmøte hvor diverse prosjekt og foredrag ble presentert. Dagen før hadde jeg stått opp med hønsene for å rekke fellestransporten fra Bergen til Etne og selv om jeg ikke kan fordra å stå opp så tidlig var livet helt ok: været strålende, bibliotekarkollegene i godt humør og oversjefen lykkelig over at de hadde kommet på ideen om å leie bil til turen. Vi kom fram til Etne i god tid, sjekket inn på Fugl Føniks hotell og vandret bort til Etnes nye bibliotek. Biblioteket ligger i Skakkesenteret og ble åpnet i mars i år (hvis jeg ikke husker feil), et sambruk med den videregående skolen som ligger i samme bygget. Biblioteket har hatt kummerlige forhold i mangfoldige tiår og biblioteksjefen fortjener all ros for å ha holdt ut og – når det ble realisert, kastet all sin energi (og den er ikke liten!) inn i å gjøre biblioteket til et hyggelig sted å være. Programmet var som vanlig fylt til randen av poster og denne gangen var det Stig og Stein som skulle kurse oss i idéprosesser. Når man nærmere seg pensjonsalderen slik som jeg, er det lett å falle i grøfta: har vi ikke gjort dette her før? Men ved en ørliten vending på tankene kan jeg ta en annen posisjon: dette var jeg visst med på for en stund siden, men la meg se hvordan disse lager en  idéprosess.  Det var litt tregt i starten, men idéene ble villere og bedre jo lenger ut på dagen vi kom og når dagen var slutt og vi vandret tilbake til hotellet hadde vi idéer til mange, lange vinterkvelder – og personalet har noe å se fram til!

Fugl Føniks er som kjent fuglen som reiser seg av asken og hotellet med samme navn har vel også ambisjonen om å reise seg, om ikke fra asken, så fra det nedslitte til det renoverte. Hotellet var omkranset av stillas, inni var kafeen ved siden av resepsjonen nydelig og dersom hotellet blir fullført i samme stil, blir det superflott. Vi var tre kollegaer som hadde blitt spurt om vi kunne dele en leilighet med hvert vårt soverom, dette hadde vi gjort før så fulle av velvilje sa vi alle ok. Det viste seg derimot at en av oss måtte ligge i et gjennomgangsrom. Det ble igrunnen ikke noen loddtrekning om hvem som ville ligge der, men den tapre har nå et veldig grep på oss andre som slapp unna. Det var noen som mumlet om at passering kanskje var grunnlag for bompenger, men passeringen ble gjort under de mest diskrete former så kravet ble aldri realisert.

Av en eller annen grunn klarer jeg alltid å bruke så mye tid på å skravle at skifting til kveldsete og middag må gå i et stormende tempo. Denne gangen ble jeg grepet av en veldig fredagsfølelse og mente at tiden var inne for en rolig utepils. Det var flere enn meg om hadde kommet i tilsvarende modus, latter og samtale fløt lett og plutselig stod oversjefen festpyntet og klar og tiden var som den pleier. Maten på hotellet var nydelig! Vinutvalget var begredelig, men betjeningen var kjappe og muntre, så da får man være fornøyd.

Det er intenst, morsomt og litt utmattende å være på bibliotekmøter av denne sorten, men det viktigste av alt – det er inspirerende! Se på dette drømmeslottet som Etne har fått til ved hjelp av lesebinge, tyll og en scenograf – jeg tror jeg flytter inn;-)

Publisert i Bibliotek, sportslige utskeielser

Trening i mars, ja det kan være så mangt…

Alt jeg skriver er sant, det føles nødvendig å si det på denne dagen. Og så når det gjelder oppsummeringen av treningsfrekvensen i forrige måned. Jeg hadde seks saltreninger, gikk til jobb minst to dager pr uke, men kom meg heller ikke denne måneden ut på løpetur (!) – lurer på om jeg har lim i skoa eller er det sofaen? Ellers var jeg på det omtalte Bibliotekmøtet, men der fikk jeg ikke tid til å trene annet enn snakke og tyggemusklaturen. Disse ble til gjengjeld trent med stor iherdighet! På biblioteket har vi igjen begynt å flytte hyller og bøker og det krever en god del fysisk innsats. Grunnen til at vi flytter på ting denne gangen er at vi skal prøve å lage en sittegruppe til, for vi har bare et par steder der folk kan sette seg ned og vi vil prøve å brekke opp inntrykket av «lager» slik som det er nå. Denne flyttingen fører med seg at mengden av bøker må reduseres kraftig, men i stedet for å kaste etter magefølelsen skal vi nå gå litt grundigere til verks og bruke Crew manualen som Jannicke Røgler og Buskerudgeriljaen har oversatt. Hvis jeg får det som jeg vil håper jeg at personalet har Crew, håndbok i samlingsutvikling som påskelektyre, slik at vi er klare til å gå løs når fridagene er over. Som det framgår av bildet under er det både trangt i hylla og et farlig sted å oppholde seg! Barnet ble straks etter reddet av sin far!

Publisert i Bibliotek, bibliotekarer

Etter Bibliotekmøtet

Og så var det plutselig over, Bibliotekmøtet 2012. Hva sitter jeg igjen med? Mange hyggelige møter med mennesker, inspirerende seminarer og en vandring i Stavanger by som var et godt avbrekk i tre intense dager.  Jeg tar med med Aslak Sira Myhre sine inspirerende ord om at bibliotek virker! Tre stipendiater fra 1. bibliotekarprogrammet sin presentasjon av deres tanker om bibliotekarens roller og praksis ga meg noen ideer om å se en gang til på hvordan jobben blir utført. Ny teknologi – gir rom for nye samhandlingsmønster, her ble delingskulturen et viktig punkt for meg. Hvordan vise på en enkel måte hva man har fått til og ikke minst vise hvordan andre kan ta del i dette og bruke denne kunnskapen? Da er små intensive seminar som disse en god start. Torsdag var det landsmøte i NBF og her sitter sekretariatet klar til å ta imot hordene:

Landsmøtet gikk sin gang uten de veldige debattene, styret ble valgt og så var hele møtet klar for festmiddag med mye mer. Fredag morgen hørte jeg på Markedføring og merkevarebygging av bibliotek, dette er et tema som jeg stadig har hørt om, som vi som jobber i bibliotek må bli bedre på og vi blir aldri flinke nok og vi må lengre ut på banen og her må noen gjør noen grep. – og jeg får lyst til å skrike: jada! Det som var anderledes denne gangen var understrekingen at dette tar tid. Det er ikke bare å finne seg en logo, det må ligge et manuskript og regi i bunnen før man begynner å handle. For å komme fram til manus må man ha en ide, det tar tid, det krever engasjement og det krever utholdenhet i hele organisasjonen. Det var bra å bli minnet på dette.

Men det er ikke mulig å være i Stavanger uten å lufte seg litt i denne fine byen, så jeg stakk litt av en morgen og dette er litt av det jeg så:Ja, det var altså for tidlig og for kaldt til å gå på utekafè, men tenk til våren!

Her Kielland var oppe, kanskje for å skue etter kapteinen? – han som kom seint, men godt?

Og til slutt: det fine Breiavatnet som gir den travle, travende beboer og turist fred i sjelen med et nydelig vannspeil midt i byen. Takk for denne gangen Stavanger, NBF og alle på Bibliotekmøtet

Publisert i Bibliotek, reise

Ut på tur

Husbonden og jeg har vært på tur og så sant jeg kan går jeg innom et bibliotek eller to. Denne gangen ble det ett og det utvalgte var Bachroy Library i Aberdeenshire. Vi hadde overnattet i Aberdeen og tidlig på formiddagen var vi på Dunnottar Castle i et utrolig vått og grått vær. Borgen ligger ute på en odde og det var trapper ned og opp for å komme dit, gjett om jeg var glad at knærne var på min side denne gangen!  Etter en lengre, våt vandring reiste vi videre til Banchroy for å finne et sted å spise lunsj og på leting etter et passende sted – der lå biblioteket og lokket med åpen dør og store vinduer, klart jeg måtte innom!

I Biblioteknorge har det vært en lengre diskursjon om man skal tillate hunder inne på biblioteket, på denne døra stod det helt tydelig og greit : Hunder ingen adgang, hvis det ikke er en førerhund. Kanskje de har hatt samme runde som her i landet? Ikke umulig for det er noe hjemmelig med bibliotek – hvertfall i nære naboland. Vi gjør ting så likt og de ørsmå forskjellene som er handler mer om hvordan personalet på det enkelte bibliotek bestemmer at ting skal være enn de store ideologiske forskjellene. Se bare her, noen bibliotekarer som kjenner seg igjen?

Men det er klart noen spesialiteter må man ha. Her skulle morsdagen feires 18. mars og hva er vel mer passende enn dikt og bokutstilling til ære for mor?

Jaja, jeg ble litt matt, for her har mine kjære skotske bibliotekarkolleginner kjørt på med rosa skilt, kakeoppskrifter og diverse kosebøker. Jeg lurer på hvordan en eventuell morsdagsutstilling hadde blitt på «mitt» bibliotek? Kanskje ikke fullt så rosa? Hvem vet…

Publisert i bøker, Bibliotek

Inspirasjon

Fredag var jeg på inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket og hørte på flinke folk som snakket om faglitteratur, formidling og skriving. Faglitteratur har noe alvorstungt, komplisert og ikke så lystbetont over seg synes jeg. Når jeg tenker meg om er dette egentlig helt feil for det er gjennom de faglitterære bøkene og tekstene at jeg har kommet videre i mine interesser og fagområder. For min del er det den indre driven til å få vite mer om et tema som får meg til å gripe til fagboka. Det er faktisk uhyre sjelden jeg har blitt motivert til å lese en fagbok fordi noen har snakket entusiastisk om den og det er egentlig ganske tragisk når man er bibliotekar og skal formidle alle typer litteratur.

Da var det opplivende å høre Anders Johansen snakke om nødvendigheten av å bruke skjønnlitterære grep for å skrive godt om faglitterære emner. Når Otto Ersland fra Kapabel forlag snakker entusiastisk om nødvendigheten av å gi ut lokal litteratur blir jeg straks og med en gang klar til å bestille både den ene og den andre boken fra forlaget hans. Vi fikk og høre karane Helleve, Hovland og Kaldestad snakke om skriving av reisebøker og ikke minst leste de fra den siste boka Hadde eg berre ei elv så lang skulle føtene fly; ei reise i Canada en bok med intervjuer, tekster, dikt, foto og observasjoner som denne:

OBSERVASJON I ROCKY HARBOUR: Det er eigentleg ein ny dag, men me leikar at det framleis er den gamle.

Det var også flott å høre hagebloggeren Margrethe snakke om hagebøker man kan lese og særlig i desember, for da kan man ikke gjøre noe ute likevel. Så kanskje bibliotekene skulle stille ut hagebøkene i desember og januar slik at folk kan forberede seg til våren og ikke lese hagebøker samtidig som de sår og planter? Vi som vandrer mellom hyllene hver dag kan av og til bli helt fortvila over at vi ikke klarer å formidle alle de fantastiske og spennende temaene som det skrives om. Vi ser bøkene, men de som kommer på biblioteket hva ser de? Rygger, mengder med ukjente tekster og bare noen få som når fram i alt mylderet. Hva gjør vi med det da? Bruker litt mer tid på å sette oss inn i bøkene kanskje og slik vet noe mer når folk kommer og spør? Deltar på en inspirasjonsdag og får noen nye tanker om hvordan – for eksempel… Jeg som var på lørdagsvakt i går begynte i hvert fall å lete i hyllene etter bøkene som ble omtalt. Så gjelder det og å ha kustus på låne- og leselysta slik at mine alvorlige planer om å lese i en viss rekkefølge ikke går helt i oppløsning, tror jeg.

Publisert i Bibliotek

I dag fikk jeg en klem

Ja, tenk i dag kom det en jente bort til meg la armene rundt meg og klemte seg inn til magen min. Dette skjedde etter en litt forkava time med eventyrlesing og skriving. Elevene satt ganske rolig under lesingen, men når de skulle hjelpe meg med å bestemme helt, venner, drømmer, fiender og oppdrag ble det mye armer og bein. Det ble ikke dårlig stemning, men det måtte noen litt bestemte forklaringer til på hva som var eventyr og hva som var virkelighet. Selv etter at dette var fastslått måtte vi skifte navn på helten fordi helten hadde en navnebror i klassen som på ingen måte ville ha noe med jenter og kjærestegreier å gjøre! Vi kavde oss videre gjennom fortellingen og kom i mål med en spektakulær redning av Sara som øyeblikkelig ble sanseløst forelsket i helten. Vi var ferdige, jeg var svett og tørst og så får jeg en kjempemageklem som gjorde godt langt inn i sjelen og jeg gikk på neste time med ny klasse og nytt mot.

Jeg er ferdig med turneen og prøver å samle noen inntrykk. Å lese eventyr for andreklassinger er en god opplevelse, de er konsentrerte selv om de sitter på stolen på hundre ulike måter (noen sitter faktisk dørgende stille). Å skrive/lage eventyr med dem etterpå speiler lærerens kjennskap og vennskap med elevene. Min lille erfaring har vist meg lærere som observerer meg og barna, lærere som hiver seg med i opplevelsen og deler øyeblikket med elevene sine og lærere som ser stolt på elevene sine når de kommer med ville og morsomme bidrag til eventyret. Jeg tenker: heldige barn som har lærere som ser elevene, heldige barn som har barnlige og begeistrede lærere! Jeg er ganske sikker på at de får mange både fysiske og andre klemmer fra elevene sine – og de har fortjent dem!

Når vi skulle lage eventyr var det påfallende at den første uka traff jeg barn som ville bruke kjente supermenn (Batman, Supermann, Super Mario) som helter. De siste klassene jeg har truffet bruker seg selv og klassekammeratene som helter, venner, fiender og folk som skal reddes. Hvorfor det? Er det BigBrother? – Realityheltene, de har jo liknende navn som oss? Eller er det behovet for å være helt, gjøre godt, bli sett som er det viktige? Jeg tror kanskje det å bli sett, å ha et bidrag er det viktigste. En av gutta sa til meg: du glemte at han skulle snorke! Jeg ba om unskyldning fordi jeg glemte dette, men jeg fikk vel en følelse av at det hjalp ikke så veldig… men neste gang… jeg lover: helten skal snorke så høyt at han/hun skremmer vettet av skurken ( hvem nå han/hun måtte være).

Publisert i Bibliotek, litteratur, Uncategorized

Litteraturen i sentrum

Biblioteka i Nordhordland arrangerer i perioden 26.9 – 8.10 en litteraturfestival med fokus på nynorsk litteraturen. Vi startet med Are Kalvø og så har det ene arrangementet etter det andre rullet og gått og fortsettelsen følger i uka som kommer. På Meland bibliotek hadde vi torsdag besøk av Lyslevende Adele som viste forstillingen «Sov søtt, Herr Spiss». Det er fantastisk å se 27, 3 -4 åringer og en ettåring sitte oppslukt, betatt og med en liten følelese av at dette er litt skummelt også. Biblioteket ble med lys, lyd og figurer et nytt og magisk rom som ga en helt annen opplevelse enn den barna vanligvis får møte. Ekstra kjekt er det når barnehagepersonalet kommer og takker for at de fikk være med på dette!Jeg har selv hatt gleden av å fyke rundt til de andre kommunene i Nordhordland med et eventyr fra Eventyrboka. Jeg har lest eventyret Prinsesse Mobin og kongeriket og så har vi sammen prøvd å lage et eventyr. Den siste delen har vært både utfordrende og morsom, men vi har faktsik kommet ganske greit i land selv om det har vært mange supermenn, pistoler og laser. Selv likte jeg best eventyret om Robin, Batman og katten LadyGaga som skulle redde familien Sleire som var fanget i Malawi i Afrika, det er vel ingen bombe at de ble reddet?Lørdag var det åpning av utstillingen Vegar saman åleine med maleri av Rolf Monsen og dikt av Per Olav Kaldestad. Dikt og maleri inspirert av hverandre er en form som disse to kunstnerne har jobbet med tidligere og resultatet fargesprakende og spektaktulært. Per Olav Kaldestad var også utenfor biblioteket og skrev på trapper og plassen utenfor til noen forbipasserende sin store forskrekkelse.

Fra den mer høytidelige åpningen inne:

Jeg håper at de som kommer innom biblioteket skal bli inspirert til å lese dikt, se på bilder som er uvanlige og snakke med oss og andre om sine inntrykk. Om noen timer så ruller neste uke i gang og nye litteraturmøter ligger foran oss, det er bare å glede seg!