Bentebing's Weblog

De gode kreftene har samlet seg for å gi familiens første barnebarn en fin hverdag når pappapermen er over og hverdagen med tidsklemma er over foreldrene. Mandag startet farmor sin første runde og den gikk som følger: Pappaen stormer inn, lemper vogn, veske med utstyr og barn inn på stuegulvet og låner litt penger av mor. Den lille smiler og peker på lampene og sier henrykt ils, farmor tolker ja, se på lyset! Så er det krabbing inn på kjøkkenet, oj, der stod døra inn til vaskerommet åpent, dette var et spennende rom og så mange bokser som må sjekkes! Farmor ringer til pappaen: har han spist frokost? Å, nei det glemte han å si at det ble det ikke tid til. Jaha, da tar vi skiver med leverpostei. Alt man kan gjøre med en skive leverpostei, farmor måper, tørker og plukker opp. Vi finner leker, bøker og plutelig er det en ny favorittbok som får all oppmerksomhet. Titt tei i junglen – en klaffebok, denne ble kjøpt inn på biblioteket, men klaffebøker tåler ikke mange utlån, så den ble overført til privaten og viste seg å være en hit. Farmor må på do, hva gjør vi da? Hva gjorde jeg da gutta var små? Tok dem med, men farmor har glemt at før man setter små barn fra seg så må man stenge – for eksempel dusjkabinettdøra. Farmor synker ned på toalettet, den lille fyren kraber raskt inn i dusjkabinettet og drar resolutt opp sluket. Under sluket er det både gørr og vann. Farmors instendige tilrop om at dette er æsj, hjelper ikke. Iherdig plasking, vifting med sluk-koppen og alt som hører med – skal han bli rørlegger – før farmor er klar og kan kaste seg over fyren. Så var det ut på tur, på med klær, ut med vogn – farmor glemmer å kle på seg, inn og ta på klær, en meget utålmodig type brøler i vognen, farmor svetter og husker plutselig hvor kavete det var å komme seg ut med et lite barn i vogn. Vi triller i vei, været er nydelig, fyren glipper med øynene og sovner. Farmor nyter livet.

…. og i dag var det spinning! Jeg har ikke vært på spinning på lenge og tenkte på om det var lurt å gå uten støttekontaktene mine, men jeg dro på meg utstyret, kjørte til treningsstudioet og tråkket i vei. Dette gikk helt fint under oppvarmingen, men etter to sanger begynte jeg å diskutere med meg selv om hvordan jeg skulle holde ut hele timen. Dette lurte visst instruktøren på og – for pluteslig forsvant hun og kom tilbake med en som trykket på en knapp og så var tempoet på musikk og takt til å holde ut igjen. Etter timen vaklet jeg ut til bilen og kunne konstatere at det var kaldt ute, tåke inne i bilen og vifta måtte gå for fullt for å gi sikt nok til å kjøre. En treningstime kjennes deilig ut nå – etterpå, men hva med i morgen? Time will show.