Denne boka er Vanessa Diffenbaughs debut. Jeg leste en anmeldelse av den i The New York Times og selv om forfatteren får mye ros for sitt prosjekt – å sette fokus på fosterbarns situasjon, så blir ikke selve romanen lovprist, i motsetning til mange bokbloggere som tydeligvis har hatt en stor leseropplvelse med denne. Jeg er i noen grad enig med anmelderen i NYT om at dette er en av mange koselige bøker som er lett lest og lett glemt. Boka handler om Victoria som har vandret fra fosterhjem til fosterhjem, før hun blir plassert i en overgangsbolig der hun kan være noen måneder før hun må skaffe seg jobb og et annet sted å bo. Victoria flytter ut i en park og lager seg en liten hage der. Hun kommer i kontakt med Renata som eier en blomsterbutikk og hun får jobb der. Victoria har lært om blomster og blomstenes språk av Elisabeth som var hennes fostermor i femten måneder. Kunnskapen om blomster og blomsterspråket blir det som holder Victoria i live og gir henne både en mening med livet og et levebrød. Victoria har dype sår fra barndommen og vil ikke ha noen innpå seg, hun tror heller ikke at hun har noe å gi til andre og trekker seg unna når noen prøver å komme nær eller vise omtanke for henne. Hun treffer Grant som også lever av å dyrke blomster, han er sønn av Elisabeths søster. Grant prøver å komme nær Victoria, men forstår at hun trenger mange bekreftelser for å våge og knytte seg til noen. En utrolig følsom, snill og utholdende type, kan han være sann? Fortellingen vandrer mellom fortid og nåtid og slik får vi langsomt et bilde av hva som har skjedd med Victoria. Det tar sin tid, men alt går jo så bra til slutt. Boka er utstyrt med et register over blomster og betydningen av dem og det er kanskje det som gjør boka interessant utover en helt ok historie.
Jeg har lest flere feelgood bøker i det siste og det er egentlig en svært behagelig opplevelse, men jeg går ikke og tenker på fortellingen etterpå og av og til kan jeg nesten ikke huske at jeg har lest boka. Disse bøkene har ofte en vakker forside, behagelig layout og er av den sorten som folk (og jeg) tar i fordi de ser så fine ut. De romanene jeg går og tenker på ser ut som grå attgløymer i forhold til mine feelgood bøker, hvorfor er det slik? Ta for eksempel bøker av Helle Helle, jeg tenker stadig på hennes personer, har jeg forstått historien, burde jeg lese et par kapitler igjen osv. Bøkenes forsider forteller ikke at her har du en skatt! Mine feelgood romaner, de lokker meg igjen og igjen – det hadde vært helt greit synes jeg om en av skattene også kunne lokke meg med en tiltrekkende forside. Er jeg kravstor?
Ja, her er vi forskjellige og heldigvis for det. Jeg synes boka var helt ok og det som løfter den over massen av feel-good bøker er nettopp prosjektet med blomster og blomsterspråket for dette har vært et område som jeg interesserte meg for tidligere. Vi er to som har lest boka på jobb, en elsker den og jeg er på ok-nivået. Det er bra med litt ulike synspunkt for da må man også forklare litt mer hva man egentlig mener, sunt synes jeg! Takk for kommentarene Solgunn og Astridterese;-)
LikerLiker
Jeg likte denne boka usedvanlig godt, og jeg hater typiske dameromaner. Men denne var ikke en typisk dameroman i mine oppfattelse, og jeg tenker at dette er en bok jeg kan lese flere ganger, og likevel bli overrasket. Lettlest ja, og feel good ja, og chic lit – ja – men likevel; jeg elsket den!
LikerLiker
Nei det synes jeg da virkelig ikke! 🙂
Jeg likte denne boken, men jeg er enig i at det ikke er en bok en går og tenker på. Utenom at jeg nå, når jeg får blomster, lurer på hva de betyr 🙂
LikerLiker