Bentebing's Weblog

 En ny bok av Ragnar Hovland er alltid spennende, hva skriver han om denne gangen, hvilke skjevmuntre replikker skal jeg gå og flire av  denne gangen? I denne boka er det nok å ta av og siden jeg måtte ha for en liten Hovland-pause etter å ha lest 1964-boka (det ble for mye Vestlandsk-Hovland-humor for en stakkar fra indre-enfold) var jeg klar for mer. En av reisekammeratene til Hovland sa til og med at: Jau, det var mykje her, hehe, du vil nok lika denne. Stille natt har fått gode omtaler og er nominert til Ungdommens kritikerpris  og P2 lytternes romanpris. Han vant jo ikke P2 lytternes romanpris, men i mine øyne kunne denne boka vært en vinner. Boka handler om forfatteren, brødrene hans og foreldrene, barndomsvenner og kjærester både fra skoletiden og fram til dagens hendelser. Forfatteren går alltid i svart dress, Tomas Espedal går også i svart dress når han er ute og går, men dette handler ikke om herr Espedal sine vaner, men mer om beskyttelse, et varemerke for forfatteren – alltid i svart dress. Det er spennende dette – å se litt på hva forfatterne kler på personene sine, hovedpersonen her har det i hvert fall enkelt – svart dress hvit skjorte, til og med på hyttetur! Det som fasinerer ved boka er forholdet hovedpersonen har til Vestlandet og det vestlandske, denne lengselen som gjør at han reiser til dit og når han er der så blir det på en måte for mye og så må han tilbake til Oslo for å få Vestlandet litt på avstand slik at han kan lengte litt mer. Forholdet hovedpersonen har til foreldrene, brødrene og alle damene i livet sitt er også godt beskrevet. En av brødrene har fått et slags sammenbrudd, han studerte filosofi og alle hadde store forhåpninger til at han skulle gjøre det bra. Så bryter han sammen, ingen når inn til ham og han lever nå alene i en leilighet i Oslo. Hovedpersonen besøker ham, de ser på gamle TV-serier sammen bl.a Familie Ashton og samtalen de klarer å føre er om medlemmene i denne fjernsynsfamilien, ikke om seg selv eller sin egen familie. Da hovedpersonen klarer å overtale broren til å bli med på en hyttetur treffer de Margot som har reist fra mannen og hun og broren får kontakt til hovedpersonens store overraskelse. De er på hytta til bror nr tre noen dager, denne broren er advokat med inndratt bevilling. Nummer tre som de kaller han, dukker opp og sammen besøker de foreldrene. Faren er alvorlig syk av kreft, moren gjør alt slik hun pleier og de tre sønnene prøver på hver sin måte å forholde seg til hjemmet slik det er nå. Det er så gjenkjennelig ved forventningene til at alt skal være som før – og så kan de umulig være det på grunn av åra som har gått og alt som har skjedd, et slags bittersøtt møte.

Når jeg har lest alt sitter jeg og blar i boka, ser litt her og der, begynner på første setning som er slik:

Eg går spenstig inn i meg sjølv og ser etter spor av draumar, ute på markene, på begge sider av vegen, men det er lite å finne, anna enn nokre sjaskete restar. Blir ikke forventningene skrudd rett til værs av en slik setning? I hvert fall hos meg, ble jeg skuffet? Nix, absolutt ikke! Denne kan anbefales!