Det er ingenting ved omslaget av denne boka som får meg til å gripe etter den, men det som gjorde utslaget, var en begeistret omtale formidlet av personalet på biblioteket som hadde vært på kurs med Kjersti og Bjørn fra Rogaland. Jeg har ikke lest noe av Øivind Hånes tidligere, – og det er jo selvsagt verst for meg, for mannen skriver jo bare helt fantastisk! Når en bok begynner slik: Hvor begynner en elv? En sprekk i jorden, en plutselig stråle av vann, en liten blank stripe mot gråbrune steiner, kanskje dette er det aller første sporet. – og legger man til at vi har kjørt rundt i Spania hvor vi flere ganger har sett skilt med : Nacimiento de rio Tajo (fødestedet til elven Tajo) – så påkaller denne setningen bilder, lukter og stemninger inne i hodet mitt som gjør at jeg bare må lese videre. Romanen handler om Claus Peter Mahler som når han fyller femti begynner han å kjenne på en lengsel etter noe mer eller ihvertfall noe annet enn å være direktør for en margarinfabrikk. Han har en søster som er interiørarkitekt og beveger seg i kunstnerkretser og der vil Claus Peter også gjerne være, men han føler at han ikke kommer innenfor og at folk «smiler» av ham når han prøver å få kontakt. Han er en dag med på en utstilling og ser der et bilde som heter «An der schönen blauen Donau». Han blir helt betatt av dette bildet, kjøper det, men må vente til utstillingen er over før han får det hjem. I mellomtiden bestemmer han seg for å ta et cruise på Donau, fra Ulm til Svartehavet og gleder seg enormt til turen for her skal han ta elven langsomt inn og forhåpentligvis ha et oppegående og hyggelig reisefølge. Det starter ikke så bra, for reisefølget er ikke så opptatt av elven og livet rundt den, men heller av små trivialiteter og Claus Peter øyner at dette kan bli langdrygt. Heldigvis dukker Katarina opp, hun har tidligere vært skuespiller og dagene på båten får et helt annet innhold. Det er noe rørende ved måten Hånes beskriver denne kunnskapsrike, men akk så keitete mannen, jeg får jo så lyst til å hjelpe ham litt! Når jeg googler på Hånes får jeg vite at han er en allsidig person med både litteratur og musikk i bagasjen. Det er et interessant grep å kalle romanen opp etter et kjent musikkstykke og ikke minst la hovedpersonen ha et like kjent komponistetternavn. Boken har to parallelle historier som tilslutt går sammen i en. Den ene om elven og den andre om Claus Peter Mahler. Når jeg leser kapitlene om elven så hører jeg musikken til An der schønen Donau inne i hodet mitt. Det er en av grunnene til at denne boka ikke bør forsvinne blant alle de likegyldige, men faktisk bli lest og nytt!
Bentebing's Weblog 