Bentebing's Weblog

Jeg har ikke lest noen diktsamling av Lars Amund Vaage tidligere, men denne var en god start. Boka er på bare 75 sider, delt i to med overskriftene Den stumme og Songar om døden og kjærleiken. Når jeg leser den første delen kommer jeg til å tenke på den stumme som minner om foreldre, arbeideren, slektningen de som gikk foran og lærte opp, viste hvordan ting skulle gjøres uten så mange ord eller fakter. Det er som når en person sitter og tenker tilbake, tar overblikket så og si over det som var før. Det er nakent, men samtidig skrevet med en varme i minnene som gjør at lesingen blir en fin reise til egne opplevelser og. Ett av diktene fra del 1 er slik:

Seglskuta drog tida innover i synsranda
Kjølvatnet viska leppene ut. Den stumme
la armane rundt den daude verktøykista
Han måtte halda seg vaken endå om
natt og dag var det same, auga
såg berre mørkt blått
Han kvesste knivane, åleine
nær botnen av båten. Så arbeidde han
treet inn i treet, masta inn i masta
Han blanda styrken inn i bordgangane
slik at stormen stilna.

I del 2 Songar om døden om kjærleiken leser jeg meg gjennom dikt om døden som det uungåelige, men kanskje ikke akkurat nå. Dikt om kjærlighet som var og er og i bunnen av det hele en inderlig takknemlighet. Det er så fint og vart skrevet at mens jeg leste ble husbondens Sudoku stadig avbrutt av «hør her da» og «jammen, jeg må bare lese dette for deg». Dette diktet syens jeg er en fin representanten for denne delen:

Sommaren låg sliten rundt oss
Morgonen var enno grå
Me gjekk og leita etter kafear
Husa fall saman og bygde seg opp der me kom
Blada visna og voks til att på syrinane
Lufta beit i strupen då du sa:
Me er saman.