Publisert i bøker, lesing

Hekla myter

hekla myterEli Fossdal Vaage debuterte med denne lyrikksamlingen i 2014. Biblioteka pleier å få lyrikksamlinger i kulturfond ordningen og vi greier oss som regel med det. Denne samlingen derimot hadde vi mange spørsmål etter, venteliste og utålmodige lånere slik at vi endte opp med å kjøpe inn et ekstra eksemplar. Jeg ble veldig nysgjerrig på denne boka, hva har Vaage å melde som får folk til å lese og snakke om diktene hennes?

Temaet er kvinner og kvinneliv, formødre og forfatteren sine egne refleksjoner over livet som kvinne. Jeg lurte litt på om hun var inspirert av Ruth Lillegraven sitt prosjekt Urd, men hun har sin helt egen stemme og et annet utgangspunkt. Mens Urd er en «roman» er Hekla myter dikt med en felles tematikk, hvor de ulike seksjonene er knyttet sammen, mens enkelte dikt står fint for seg selv. Det er vakkert, det er visuelt og boka kom med på Bokbloggprisen sin langliste i dag! Jeg håper den får et stort publikum for det fortjener den!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Uten film i kameraet

uten filmHanne Bramness har gjennom denne diktsamlingen gjort noe som jeg ikke har vært bort i tidligere. Hun har beskrevet foto av flere kjente og for meg noen ukjente fotografer slik at fotoene blir nye og tydelige på en annen måte enn når jeg selv ser på bildene. Jeg er svært opptatt av fotografen Henri Cartier-Bresson og Bramness har gjendiktet flere av bildene hans, slik som dette:

I Roma blir frisøren tatt bilde av akkurat idet
han står og stryker seg over den nesten blanke
skallen, i vinduet til salongen. Plutselig en del
av sin egen utstilling, men til skrekk og
advarsel! Han kikker seg omkring, ved sida av han
måper ei dokke med bleik permanent. Men det er
ingen spenning i bildet, fokuset er på
ettermiddagslyset, det saklige, milde fanga i
rette øyeblikk.

Når jeg leser dette «ser» jeg bildet for meg og tenker på andre bilder Cartier- Bresson har tatt og hvor nære, nakne og direkte menneskene blir gjennom hans blikk. Bramness gir sitt innspill til fortolknigen av bildene og på den måten blir de en historie som kan ligge noe på siden av bildets fortelling. Det er interessant, men også krevende å lese slike tekster for ordene blir påtrengende og vil lage bilder inne i hodet mitt – andre og mer personlige enn fotoet. En spesiell leser opplevelse, men veldig fin!  Jeg fant et bilde av Cartier-Bresson i en bok jeg selv har og samme bilde (tror jeg) har Bramness gjendiktet slik:

Damene som ligger og smiler på flisegolvet i
Alicante, vrir på de nakne solbleike lårene,
driver og spreller med en fot med spiss sko,
ingen eller for stramme silketruser, strømper som
gnager rundt knehasene, brystholdere som skjærer
seg inn i skuldrene og gir dem to sett pupper
hver, både foran og bak. de er ikke bare
utfordrende og innadvendte, de har alt dratt
avgårde.

DiktBramnes

Publisert i bøker, lesing

Safirblå isfuglfryd; dikt i utval.

Min plan om å lese minst ti diktsamlinger dette året ser ut til å mislykkes helt. Jeg kan fastslå at ti blir det ikke, men de jeg har lest har vært flotte og slik sett er jeg klar til å lese flere. Kenneth Steven er poeten bak diktene i dette utvalget som er hentet fra samlingene Iona, Wild Horses, Columba og Salt and Light. Det er første gang dikt av Kenneth Steven utgis på norsk og jeg håper at det ikke blir siste gang. Han har bodd i Norge og lært seg norsk og bl.a. oversatt Halvbroren av Lars Saaby Christensen til engelsk. Han har også skrevet bøker for barn, noe som ikke er et minus i denne leserens øyne.

Det er som en vakker reise å lese diktene, nyte språk og bilder av  natur og mennesker. Knut Ødegård har skrevet et informativt etterord, noe som er svært nyttig når forfattren er ukjent for meg. Steven skriver om mennesker, tro og natur. Det er så nært og fint at jeg blir sittende og se diktene bli til bilder og hendinger som jeg er deltaker i.  Naturobservasjonene skaper gjenkjennelse, som for eksempel dette:

Røyster
Hakkespetten pikkar morsesignal,
kråker kranglar høglytt på tysk gjennom daggryet.

Skogduer seier mjuke franske kjærleiksord
mens sporv på kvisten småpratar på italisensk.

Ramnen er norrøn, røysta hans er hogd ut av kvasse klipper,
og gjæs småkranglar om islandske sagaer.

Midtvinters er alt eg kan høyre spovane,
som ved nattetider skrik sine gæliske klagesongar.

Publisert i bøker, litteratur

Den stumme, dikt av Lars Amund Vaage

Jeg har ikke lest noen diktsamling av Lars Amund Vaage tidligere, men denne var en god start. Boka er på bare 75 sider, delt i to med overskriftene Den stumme og Songar om døden og kjærleiken. Når jeg leser den første delen kommer jeg til å tenke på den stumme som minner om foreldre, arbeideren, slektningen de som gikk foran og lærte opp, viste hvordan ting skulle gjøres uten så mange ord eller fakter. Det er som når en person sitter og tenker tilbake, tar overblikket så og si over det som var før. Det er nakent, men samtidig skrevet med en varme i minnene som gjør at lesingen blir en fin reise til egne opplevelser og. Ett av diktene fra del 1 er slik:

Seglskuta drog tida innover i synsranda
Kjølvatnet viska leppene ut. Den stumme
la armane rundt den daude verktøykista
Han måtte halda seg vaken endå om
natt og dag var det same, auga
såg berre mørkt blått
Han kvesste knivane, åleine
nær botnen av båten. Så arbeidde han
treet inn i treet, masta inn i masta
Han blanda styrken inn i bordgangane
slik at stormen stilna.

I del 2 Songar om døden om kjærleiken leser jeg meg gjennom dikt om døden som det uungåelige, men kanskje ikke akkurat nå. Dikt om kjærlighet som var og er og i bunnen av det hele en inderlig takknemlighet. Det er så fint og vart skrevet at mens jeg leste ble husbondens Sudoku stadig avbrutt av «hør her da» og «jammen, jeg må bare lese dette for deg». Dette diktet syens jeg er en fin representanten for denne delen:

Sommaren låg sliten rundt oss
Morgonen var enno grå
Me gjekk og leita etter kafear
Husa fall saman og bygde seg opp der me kom
Blada visna og voks til att på syrinane
Lufta beit i strupen då du sa:
Me er saman.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Januarlyrikk

Årets førtse diktsamling ble Korte dagar, endelause netter av Carol Ann Duffy. Hvorfor Duffy? Tja, jeg ble nysgjerrig da jeg bladde litt i boken, en tynn liten bok på bare 63 sider. Bokas originale tittel er Mean Time (1993) som hun fikk Whitbread Poetry Award for. Carol Ann Duffy ble utnevnt i 2009 til Poet Laureate som den første kvinnen, at hun er lesbisk er visst også en sensasjon. Men hva med diktene? De beskriver barndom og ungdom, referer til litterære personer og kommenterer hendelser i Englands politiske liv. Duffy er en engasjert og tydelig stemme og det tar sin tid å lese diktene for de inneholder så mange tanker og følelser at et par er nok om gangen. Hør på dette:

Valentinsdagen

Ikkje ei raud rose eller eit hjarte av sateng
Eg gir deg ein løk.
Det er ein måne innpakka i gråpapir.
Han lovar lys
Lik kjærleikens varsame avkleding.

Valentinsdagen har sine ritualer og tradisjoner, men her bryter hun kontrakten med de tradisjonelle gavene og samtidig er det her et løfte om noe mer og uforutsigbart. Slik er flere av diktene hennes med enkle, men kraftfulle uttrykk. Siden jeg nå er dypt inne i Charle Dickens og hans roman Store forventninger ble jeg nesten fra meg av begeistring da jeg leste diktet Havisham som nettopp referer til Miss Hamisham i romanen. Her synes jeg Duffy har grepet Miss Havishams sorg og raseri på en utrolig flott måte:

Høgt elska drittsekk-kjærast. Ikkje ein dag har gått
utan at eg har ønskt han død. Bedt om det
så sterkt at eg har mørkegrønne småsteinar til auge,
reip på handbakane som eg kunne kvelt med.

Gammal jomfru. Eg stinkar og minnest. Heile dagar
til sengs, skjelvande neeeeei mot veggen; gulnande
kjole, skjelvande viss eg opnar klesskapet;
den skeive spegelen, heilfigur, ho, eg, kven gjorde dette

mot meg? Raudbrune forbanningar som er lydar, ikkje ord.
Noen kveldar betre, den tapte kroppen over meg,
mi glatte tunge i munnen på han i øyret på han,
så nedover til eg plutseleg bit meg vaken. Kjærleik

er hat bak eit kvitt slør; ein raud ballong som eksploderer
i anskitet mitt. Pang. Eg knivstakk ei bryllaupskake.
Gi meg liket av ein mann til ei lang, sakte bryllaupsreise.
Tru ikkje at det berre er hjartet som blir k-k-k-knust

Det er Jostein Sæbøe som har gjendiktet samlingen og skrevet et svært informativt etterord. Han skriver blant annet om valg en oversetter/ gjendikter må gjøre og dette får meg til å lure på hvordan originaldiktene er. Dette er ikke problematisk å finne ut av siden de er skrevet på engelsk, så når leselista blir litt kortere så sjekker jeg nok opp. Boka går inn i Samlaget sin gjendiktningsserie og denne serien er det mye interessant å lese!

Publisert i litteratur

Jimmen

Et dikt – står det uten på boka til Øyvind Rimbereid er det mulig å lese et langt dikt? Ja det er det! Denne boka er diktet/fortellingen om hesten Jimmen og kjørekaren hans. Boka er skrevet på stavangerdialekt og for meg var det helt nødvendig å roe ned og lese langsommere enn ellers. Det var i grunnen helt greit for Rimbereid skaper så mange bilder og steminger at det tar litt tid å ta de inn. Hesten snakker/tenker et gammeldags språk, kort og huggende mens kjørekaren snakker stavangerdialekt. Jimmen og kjørekaren kjører rundt i gatene i Stavanger og henter matavfall. Vi får bilder av en nær fortid der oljeaktiviteten også spiller en rolle. Boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris og det er vel fortjent. Rimbereid har laget en fasinerende og vakker fortelling gjennom dette diktet.